Han flytter snart

[påskelilje]

Sønnen min skal snart flytte hjemmefra. Jeg har jo visst det lenge, og har vært forberedt på det lenge, men når vi nå fikk datoen for avreise, så ble jeg så veldig emosjonell... Begynner å grine når jeg tenker på det, og tenker liksom gjennom savnet på forhånd, hvordan jeg kommer til å savne ham utover høsten og vinteren. Han flytter langt, til et annet land, først for ett år, og kommer trolig til å ta utdannelsen i utlandet. Han kommer nok hjem neste sommer, men da bare for noen uker for å jobbe (hvis han velger å jobbe her da). Hadde jeg visst at det bare var for ett år, hadde det nok vært annerledes, men dette er jo trolig for alltid. Om han kommer tilbake etter endt utdanning, så er jo ikke det før om 5-6-7 år...

Jeg vet jo at det er naturlig, vet at jeg er heldig som har en sønn som vil ut i verden, som er frisk og har det spennende studentlivet foran seg, jeg vet jo at vi har et nært forhold og at han er en flott gutt - og alt det der - likevel kjenner jeg på en slags sorg over at barndommen er over, en epoke er over, han er liksom meg selv for snart 30 år siden, som skulle ut i verden og hadde det spennende voksenlivet foran seg - og selv om jeg inni meg ofte kjenner meg som en 19-20-åring selv, erkjenner jeg jo at livet har gått en generasjon videre

Hva tenker dere andre, dere som har barn som har flyttet ut, eller som er i samme situasjon som meg, at barna snart skal flytte? Noen trøst å få?

*med klump i halsen og tårer i øynene...*

[AnonymBruker]

Jeg kan love deg at det går seg til. Har selv to unge voksne «barn», som har forlatt redet. Sistemann for bare et par uker siden. Jeg synes faktisk det har vært en lettelse når avskjeden først er tatt. Da kan man forholde seg til det nye, uvante hverdagslivet uten dem, i stedet for å gå og grue seg til det skal skje. Dét er det verste, synes jeg. Det er rart og vedmodig, og savnet er stort, men heldigvis er vi laget sånn at vi tilpasser oss den nye tilværelsen ganske fort. 

Som du sier, det er naturlig. Jobben vår er å lære dem å bli flyvedyktige. At de forlater redet, klar for den den store verden på egenhånd betyr vi har lykkes med det. 

Og så er det jo fantastisk stor stas å få dem hjem i perioder, da! Og å få følge dem på avstand, i deres nye hverdag!❤️ 

Anonymkode: f5ce4...905

[Nicklusheletida]

2 timer siden, påskelilje skrev:

Sønnen min skal snart flytte hjemmefra. Jeg har jo visst det lenge, og har vært forberedt på det lenge, men når vi nå fikk datoen for avreise, så ble jeg så veldig emosjonell... Begynner å grine når jeg tenker på det, og tenker liksom gjennom savnet på forhånd, hvordan jeg kommer til å savne ham utover høsten og vinteren. Han flytter langt, til et annet land, først for ett år, og kommer trolig til å ta utdannelsen i utlandet. Han kommer nok hjem neste sommer, men da bare for noen uker for å jobbe (hvis han velger å jobbe her da). Hadde jeg visst at det bare var for ett år, hadde det nok vært annerledes, men dette er jo trolig for alltid. Om han kommer tilbake etter endt utdanning, så er jo ikke det før om 5-6-7 år...

Jeg vet jo at det er naturlig, vet at jeg er heldig som har en sønn som vil ut i verden, som er frisk og har det spennende studentlivet foran seg, jeg vet jo at vi har et nært forhold og at han er en flott gutt - og alt det der - likevel kjenner jeg på en slags sorg over at barndommen er over, en epoke er over, han er liksom meg selv for snart 30 år siden, som skulle ut i verden og hadde det spennende voksenlivet foran seg - og selv om jeg inni meg ofte kjenner meg som en 19-20-åring selv, erkjenner jeg jo at livet har gått en generasjon videre

Hva tenker dere andre, dere som har barn som har flyttet ut, eller som er i samme situasjon som meg, at barna snart skal flytte? Noen trøst å få?

*med klump i halsen og tårer i øynene...*

Jeg hadde ikke klump i halsen da den eldste flyttet for å studere og jeg har det heller ikke nå når sønnen skal flytte for å studere. 

Jeg hadde klump i halsen og masse bekymringer da sønnen var syk og bodde hjemme. Det var ikke slik det skulle være. 

 Det at de vil flytte å for å studere er et sunnhetstegn og gir meg ingen klump i halsen nei .

Det gjør meg bare veldig glad 😊Jeg får et nytt sted å reise til også. Jeg har tenkt å komme på besøk 😁

[Stikkelsbær]

Det tar litt tid å tilpasse seg den nye hverdagen, men plutselig merker en ikke så mye til det. Nå kan en jo også ha mye kontakt via nettet, så om det er 50 mil eller 500 mil unna, spiller mindre rolle.

Når mine nå er hjemme på ferie, eller bor en periode mellom to studiesteder, blir de som små barn igjen.... Kaster klær til vask, og setter seg til middagsbordet med den største selvfølgelighet .  Er faktisk litt godt når de drar igjen, og jeg får tilbake fjernkontollen til TV`n, kjøleskapet og bilen min .  Alt til sin tid.

[Kayia]

Jeg har jo bare én, så for meg ble utflyttingen som å rive et plaster av fort. Da jr dro var det jo brått og brutalt bare oss to voksne igjen i huset. Sånn er det jo ikke for deg. 

Jeg gikk ikke og deppet i forkant (jeg tar skjelden sorger på forskudd og dveler ikke med dem i etterkant heller), men gråt den kvelden vi satte han på flyet til ny by. Og - jeg savnet han intenst de første ukene.

Dessuten var ikke overgangen dramatisk, egentlig. Mens jr gikk på videregående var han en aktiv kidd og hadde jo ikke hengt i skjørtekanten min de siste årene, og både eksen og jeg er aktive selv også. Sånn sett ble overgangen mindre enn jeg/vi kanskje fryktet, og vi hadde dessuten forlengst etablert et godt forhold oss tre i mellom som førte til at vi ringte/mailet/skypet en del. Han kom hjem jevnlig, og ville fremdeles feriere sammen med oss både sommer og vinter.

Når jeg tenker på det vil jeg nesten si at kontakten ble bedre etter at han flyttet. Vi foreldre var ikke først og fremst oppdragere lenger, men noen han valgte å bruke fritid på fordi vi trives sammen. Nå når han bor i samme by som oss ser vi hverandre ofte. Han bor i kollektiv med kompiser, men det går aldri en uke mellom at han kommer på middag eller besøk, og fremdeles vil han gjerne på tur/middag/konsert med en eller begge av oss. 

Istedenfor å dramatisere overgangen fra ungdom til voksen vil jeg anbefale deg å nyte det å utvikle en ny relasjon til eget barn. Jeg syns fremdeles at det er like spennende å følge med på valg og utvikling i livet til jr, og ikke minst liker jeg å høre hva han tenker og bryr seg om. I går satt vi på verandaen og skravlet over en pils fra kl 18 til midnatt, og da han dro måtte jeg rett og slett sitte og fordøye hvor heldig jeg føler meg som får oppleve dette ❤️ 

Endret 2. august 2018 av Kayia

[påskelilje]

På ‎02‎.‎08‎.‎2018 den 10.19, AnonymBruker skrev:

Jeg kan love deg at det går seg til. Har selv to unge voksne «barn», som har forlatt redet. Sistemann for bare et par uker siden. Jeg synes faktisk det har vært en lettelse når avskjeden først er tatt. Da kan man forholde seg til det nye, uvante hverdagslivet uten dem, i stedet for å gå og grue seg til det skal skje. Dét er det verste, synes jeg. Det er rart og vedmodig, og savnet er stort, men heldigvis er vi laget sånn at vi tilpasser oss den nye tilværelsen ganske fort. 

Som du sier, det er naturlig. Jobben vår er å lære dem å bli flyvedyktige. At de forlater redet, klar for den den store verden på egenhånd betyr vi har lykkes med det. 

Og så er det jo fantastisk stor stas å få dem hjem i perioder, da! Og å få følge dem på avstand, i deres nye hverdag!❤️ 

Anonymkode: f5ce4...905

Jo, jeg vet jo det <3 Og jeg gleder meg jo til å følge ham videre på veien, om enn på avstand. Jeg tror også det blir en lettelse på en måte når han først har reist.

[påskelilje]

På ‎02‎.‎08‎.‎2018 den 12.15, Nicklusheletida skrev:

Jeg hadde ikke klump i halsen da den eldste flyttet for å studere og jeg har det heller ikke nå når sønnen skal flytte for å studere. 

Jeg hadde klump i halsen og masse bekymringer da sønnen var syk og bodde hjemme. Det var ikke slik det skulle være. 

 Det at de vil flytte å for å studere er et sunnhetstegn og gir meg ingen klump i halsen nei .

Det gjør meg bare veldig glad 😊Jeg får et nytt sted å reise til også. Jeg har tenkt å komme på besøk 😁

Vil tro at det er annerledes hvis de ikke skal reise så langt og for alltid liksom. Vi håper vi får til et besøk etter jul en gang. Før det vil det nok være vanskelig å besøke ham fordi han skal reise rundt.

[påskelilje]

På ‎02‎.‎08‎.‎2018 den 12.51, Stikkelsbær skrev:

Det tar litt tid å tilpasse seg den nye hverdagen, men plutselig merker en ikke så mye til det. Nå kan en jo også ha mye kontakt via nettet, så om det er 50 mil eller 500 mil unna, spiller mindre rolle.

Når mine nå er hjemme på ferie, eller bor en periode mellom to studiesteder, blir de som små barn igjen.... Kaster klær til vask, og setter seg til middagsbordet med den største selvfølgelighet .  Er faktisk litt godt når de drar igjen, og jeg får tilbake fjernkontollen til TV`n, kjøleskapet og bilen min .  Alt til sin tid.

Ja, det blir jo mye lettere å holde kontakt nå, enn det var tidligere. Jeg ser jo også at han har blitt veldig mye mer selvstendig det siste året, og at det er på tide at han flytter, og det blir sikkert helt greit etter hvert.

[påskelilje]

17 timer siden, Kayia skrev:

Jeg har jo bare én, så for meg ble utflyttingen som å rive et plaster av fort. Da jr dro var det jo brått og brutalt bare oss to voksne igjen i huset. Sånn er det jo ikke for deg. 

Jeg gikk ikke og deppet i forkant (jeg tar skjelden sorger på forskudd og dveler ikke med dem i etterkant heller), men gråt den kvelden vi satte han på flyet til ny by. Og - jeg savnet han intenst de første ukene.

Dessuten var ikke overgangen dramatisk, egentlig. Mens jr gikk på videregående var han en aktiv kidd og hadde jo ikke hengt i skjørtekanten min de siste årene, og både eksen og jeg er aktive selv også. Sånn sett ble overgangen mindre enn jeg/vi kanskje fryktet, og vi hadde dessuten forlengst etablert et godt forhold oss tre i mellom som førte til at vi ringte/mailet/skypet en del. Han kom hjem jevnlig, og ville fremdeles feriere sammen med oss både sommer og vinter.

Når jeg tenker på det vil jeg nesten si at kontakten ble bedre etter at han flyttet. Vi foreldre var ikke først og fremst oppdragere lenger, men noen han valgte å bruke fritid på fordi vi trives sammen. Nå når han bor i samme by som oss ser vi hverandre ofte. Han bor i kollektiv med kompiser, men det går aldri en uke mellom at han kommer på middag eller besøk, og fremdeles vil han gjerne på tur/middag/konsert med en eller begge av oss. 

Istedenfor å dramatisere overgangen fra ungdom til voksen vil jeg anbefale deg å nyte det å utvikle en ny relasjon til eget barn. Jeg syns fremdeles at det er like spennende å følge med på valg og utvikling i livet til jr, og ikke minst liker jeg å høre hva han tenker og bryr seg om. I går satt vi på verandaen og skravlet over en pils fra kl 18 til midnatt, og da han dro måtte jeg rett og slett sitte og fordøye hvor heldig jeg føler meg som får oppleve dette ❤️ 

Fint det du skriver! Jeg har hatt noen fine voksensamtaler med ham det siste året, og det setter jeg enormt pris på. Og jeg gleder meg til flere sånne stunder - selv om pils på verandaen ikke er hans greie, foreløpig   Takk for gode ord!

[Fionys]

Hvor gammel er han? 

Her i området jeg bor så må veldig mange 15-16 åringer flytte hjemmefra for å gå på videregående. Selv om de er veldig unge når de må klare seg alene så går det faktisk bra med de fleste. 

Heldigvis er det noen år igjen til mine barn må flytte, men jeg tror oppveksten og oppdragelsen vil gi dem det de trenger for å klare seg. Selvfølgelig vil det bli både trist og rart når de flytter, men det er nå slik at livet har flere faser. I tillegg så vet jeg at de alltid vil komme hjem når de har mulighet til det. 

[Shira!]

Du kan få en klem Påskelilje! 

Vi har sendt sønnen avgårde for ca 10 mnd på utveksling. Han er ca 14 timers flytur unna. 

Jeg var mentalt godt forberedt, så gleden og entusiasmen i han, smittet over på meg. Han jobbet målbevisst for å nå målet om å få reise dit han ville. Jeg kjenner jo på at jeg/vi er langt unna om der skulle skje noe, men som oftes går jo ting heldigvis bra.

Så det gikk overraskende bra ved avreise.

Kjenner litt på at vi tidligst kan besøke han til påske, mest sannsynlig blir det ikke før skoleåret er slutt, det er litt vanskelig å tenke på, samtidig så går jo tiden raskt.

Er veldig glad for sosiale medier! Får daglige snap om ting han opplever, dette kan selvsagt dabbe litt av når skoleåret er godt i gang, men jeg kan enkelt få kontakt viasnap, fb osv. Tidsonen spiller jo inn på når han svarer da.

 

Vi har kun han, så huset er stille! Ikke at han bråkte så mye, men det merkes at det kun er oss to voksne igjen.

Jeg unner han sånn denne opplevelsen! Tror det gjør at jeg taklet avreisen såpass bra. Det er så fint å se at de setter seg mål og vil utforske og oppleve!

Lykke til, til sønnen din og til dere. Jeg får han jo (forhåpentligvis) hjem etter skoleåret, så det er jo litt annerledes enn for dere. 

(jeg fokuserer også på at vi får en kjempeopplevelse når vi skal besøke han og at vi mest sannsynlig tar en ferie sammen før vi drar hjem)

[AnonymBruker]

22 timer siden, påskelilje skrev:

Vil tro at det er annerledes hvis de ikke skal reise så langt og for alltid liksom. Vi håper vi får til et besøk etter jul en gang. Før det vil det nok være vanskelig å besøke ham fordi han skal reise rundt.

Synes du kan utsette tankene om "for alltid". Foreløpig vet han jo ikke om han vil trives, om han er fornøyd med studievalget sitt, om han vil lengte til Norge igjen osv. osv. Det er sjelden utenlandsstudenter forsvinner "for evig og alltid". 

Anonymkode: bd0ba...99d

[påskelilje]

På ‎04‎.‎08‎.‎2018 den 14.03, Shira! skrev:

Du kan få en klem Påskelilje! 

Vi har sendt sønnen avgårde for ca 10 mnd på utveksling. Han er ca 14 timers flytur unna. 

Jeg var mentalt godt forberedt, så gleden og entusiasmen i han, smittet over på meg. Han jobbet målbevisst for å nå målet om å få reise dit han ville. Jeg kjenner jo på at jeg/vi er langt unna om der skulle skje noe, men som oftes går jo ting heldigvis bra.

Så det gikk overraskende bra ved avreise.

Kjenner litt på at vi tidligst kan besøke han til påske, mest sannsynlig blir det ikke før skoleåret er slutt, det er litt vanskelig å tenke på, samtidig så går jo tiden raskt.

Er veldig glad for sosiale medier! Får daglige snap om ting han opplever, dette kan selvsagt dabbe litt av når skoleåret er godt i gang, men jeg kan enkelt få kontakt viasnap, fb osv. Tidsonen spiller jo inn på når han svarer da.

 

Vi har kun han, så huset er stille! Ikke at han bråkte så mye, men det merkes at det kun er oss to voksne igjen.

Jeg unner han sånn denne opplevelsen! Tror det gjør at jeg taklet avreisen såpass bra. Det er så fint å se at de setter seg mål og vil utforske og oppleve!

Lykke til, til sønnen din og til dere. Jeg får han jo (forhåpentligvis) hjem etter skoleåret, så det er jo litt annerledes enn for dere. 

(jeg fokuserer også på at vi får en kjempeopplevelse når vi skal besøke han og at vi mest sannsynlig tar en ferie sammen før vi drar hjem)

Å, Shira - jeg ble så glad da du hadde svart! Leste det jo med en gang, men fikk av en eller annen grunn ikke svart. Koselig å høre fra deg igjen!

Takk for klemmen... Nå har gutten min reist, og jeg kjenner på masse sterke følelser. Synes egentlig det er helt greit at jeg har de følelsene - han betyr enormt mye for meg, og jeg tror han får et kjempeår i utlandet, så jeg vil jo at han skal følge sine drømmer.

[påskelilje]

På ‎04‎.‎08‎.‎2018 den 14.47, AnonymBruker skrev:

Synes du kan utsette tankene om "for alltid". Foreløpig vet han jo ikke om han vil trives, om han er fornøyd med studievalget sitt, om han vil lengte til Norge igjen osv. osv. Det er sjelden utenlandsstudenter forsvinner "for evig og alltid". 

Anonymkode: bd0ba...99d

Jeg tror jo ikke han blir i utlandet for alltid, men slik planen er nå, skal han være ett år i et land, og så ta utdannelsen i et annet land. Og så etter 4-5-6-7 år flytter han forhåpentligvis hjem til Norge, men det er jo ikke gitt at han får jobb her i byen. Så utenom at han trolig skal bo hjemme neste sommer og jobbe, så har han flyttet for godt nå.

[påskelilje]

Nå har han reist.

Veldig rart. Jeg er så takknemlig for at jeg har barn som er friske og som vil ut i verden, at jeg har et nært forhold til dem, noe som gjør at de forhåpentligvis synes det er OK å komme på besøk når de har mulighet.

Vi andre må jo nå ha en hverdag uten ham. Det går sikkert greit det også, etter hvert. Men du verden, som jeg kommer til å savne ham <3

[Kayia]

6 minutter siden, påskelilje skrev:

Nå har han reist.

Veldig rart. Jeg er så takknemlig for at jeg har barn som er friske og som vil ut i verden, at jeg har et nært forhold til dem, noe som gjør at de forhåpentligvis synes det er OK å komme på besøk når de har mulighet.

Vi andre må jo nå ha en hverdag uten ham. Det går sikkert greit det også, etter hvert. Men du verden, som jeg kommer til å savne ham ❤️

❤️ Gjenkjennbart! Jeg savnet også jr veldig, men nå - på andre siden - er det så godt å kjenne på det nye forholdet vi har fått etter han ble voksen og selvstendig. Han bor og studerer her i byen nå, og vi sees hver uke med noen få unntak. Det er få dager vi ikke sender en messenger, snap eller SMS også, og dette tette båndet er selveste belønningen i etterkant av å ha etablert et forhold så sterkt at det er vondt når de drar, trøst deg med dét ❤️ 

[påskelilje]

3 minutter siden, Kayia skrev:

❤️ og dette tette båndet er selveste belønningen i etterkant av å ha etablert et forhold så sterkt at det er vondt når de drar, trøst deg med dét ❤️ 

Nå kom tårene igjen ❤

Jeg pleier egentlig ikke være så emosjonell....men har vært det oftere og i sterkere grad det siste året. Grein så tårene fosset da jeg så Mamma Mia på kino med jentene for et par uker siden. Alt som har med generasjoner- ut i verden - familiebånd  etc - alt berører meg sterkt ❤

[Kayia]

7 minutter siden, påskelilje skrev:

Nå kom tårene igjen ❤

Jeg pleier egentlig ikke være så emosjonell....men har vært det oftere og i sterkere grad det siste året. Grein så tårene fosset da jeg så Mamma Mia på kino med jentene for et par uker siden. Alt som har med generasjoner- ut i verden - familiebånd  etc - alt berører meg sterkt ❤

❤️ Klemmer deg! Allerede til jul har du blitt mer vant til det nye livet gjetter jeg, men er usikker på om enosjonaliteten forsvinner. Jeg har også blitt mer emosjonell med årene, når man har levd litt ser man så mye bedre alt man har å være takknemlig for tror jeg ❤️ 

[Nicklusheletida]

4 timer siden, påskelilje skrev:

Nå har han reist.

Veldig rart. Jeg er så takknemlig for at jeg har barn som er friske og som vil ut i verden, at jeg har et nært forhold til dem, noe som gjør at de forhåpentligvis synes det er OK å komme på besøk når de har mulighet.

Vi andre må jo nå ha en hverdag uten ham. Det går sikkert greit det også, etter hvert. Men du verden, som jeg kommer til å savne ham ❤️

Min har også reist og han synes nok at jeg ringte litt mye de første dagene, så nå prøver jeg å slutte med det

Min sønn har jo bodd borte ett år tidligere også, så dette er ikke nytt for meg

[påskelilje]

På ‎23‎.‎08‎.‎2018 den 19.46, Nicklusheletida skrev:

Min har også reist og han synes nok at jeg ringte litt mye de første dagene, så nå prøver jeg å slutte med det

Min sønn har jo bodd borte ett år tidligere også, så dette er ikke nytt for meg

Vi sender litt meldinger hver dag, men jeg prøver å ikke mase

Han ringte faren i går, og meg dagen før, så det var jo koselig :-)