Hva har dere av utdanning?

[Villanda]

På 6.9.2018 den 5.26, emilie321 skrev:

I dag er utdanning mer viktig enn noen gang. Selv har jeg svært lite skoler, ett år på idrettsskole og to år på det gamle handelsgymnas. Ble syk da jeg gikk siste året. 

Føler at jeg har mistet mye og at det er så mye jeg ikke kan. Skulle gjerne hatt mer kunnskap, men greier ikke å konsentrere meg noe særlig så det å lese seg opp er vanskelig. Samtidig så plukker jeg opp litt her og der. Greier meg brukbart i hverdagen da.

Hva har du av skoler og hva betyr utdanningen for deg i hverdagen?

Har det noe å si i samspillet med andre hvordan skoler du har eller  blir det likegyldig? 

Mange med høy utdanning her, ser jeg. Er fornøyd med min om det ikke er noe master. Jeg jobber med det jeg vil jobbe med.

3 år bachelor, en ettårig videreutdanning og er halvveis i min andre videreutdanning.

Hva  det har å si i hverdagen kommer litt an på hvor "vidt" jeg tenker. Jobb er jo en del av hverdagen. Jeg trives kjempegodt i jobben min (Så lenge jeg er frisk), og jeg har god kontakt med noen kollegaer, også på fritiden. Uten aktuell utdanning, ikke akkurat den jobben, og ikke de samme gode kollegaer, men hadde nok møtt andre på et annet arbeidssted.

Min første videreutdanning tror jeg gjør meg bedre på jobb i det som har med relasjon og kommunikasjon å gjøre.Den jeg holder på med nå, gjør meg tryggere på andre områder, og gir meg mer "tyngde" med mer kunnskap om akkurat denne gruppa jeg jobber med.

På fritiden, kan jeg noen ganger gå (Kanskje litt for mye) inn i rollen som det jeg er videreutdannet som. Det er fint å kunne være til hjelp, men sammen med noen av dem jeg omgås,  blir forholdet skjevt på en måte, det blir ikke en vanlig dialog. Vet forresten ikke om det har med utdanning eller min personlighet å gjøre.

Kanskje føles det ekstra skamfullt når jeg gjør dumme ting, som da jeg rota med medisinene, jeg burde jo absolutt vite bedre, og være et bedre forbilde. Siden jeg fortalte det (til mine aller beste) kollegaer, hva om de mister tillit til meg som den rollen jeg har på jobb, og til andre med tilsvarende rolle.

Positivt for meg og mitt selvbilde at jeg har greid meg såpass bra i den utdanningen jeg holder på med nå. Nesten like bra som da jeg var ung. Gjelder både faglig, eksamener, og sosialt i klassen. Føler meg mye tryggere, kommer lettere i kontakt med kullinger enn på grunnutdanningen og i min første videreutdanning.

Min utdanning gjør det lettere for meg, tror jeg, å søke etter og finne informasjon om saker som gjelder egen og dels andres helse. Lettere å forstå faguttrykk i artikler. Gjennom skolen får jeg nå også tilgang til flere artikler/databaser. Noen ganger blir jeg kanskje for ivrig i å stille diagnoser 🤣.

Ikke akkurat hverdagen, heldigvis,  men da jeg var innlagt i sommer, tror jeg at min utdanning påvirka hvordan noen av de ansatte forholdt seg til meg, særlig unge, nyutdanna. Tror de ble usikre. Håper ikke de fremtrer like usikre overfor alle pasienter. Jeg opplevde det i alle fall vanskelig å åpne meg for og snakke om vanskelige ting med dem. Jeg forstår det, opplevde det på samme måte da jeg var nyutdanna. Nå har jeg ikke veldig høy utdanning, men det var vel det at jeg har utdanning i akkurat det de driver med, og videreutdanning i akkurat deres felt. En av de som var trygg satte ord på det jeg følte: Jeg sa etter en samtale at den hadde vært nyttig for meg. Han sa det var fint jeg sa det, for de tenkte kanskje de ikke hadde noe å bidra med, at jeg kunne jo så mye. Men min teorikunnskap hjelpte meg jo bare LITT. Klart de hadde noe å bidra med, de som turte!

Nå tenkte jeg å ikke være konkret,  men det står vel mellom linjene: Sykepleier, videreutdanning i psykisk helsearbeid, halvveis i videreutdanning i gerontologi (eldre og aldring). 

 

Endret 9. september 2018 av Villanda

[emilie321]

2 timer siden, Villanda skrev:

Mange med høy utdanning her, ser jeg. Er fornøyd med min om det ikke er noe master. Jeg jobber med det jeg vil jobbe med.

3 år bachelor, en ettårig videreutdanning og er halvveis i min andre videreutdanning.

Hva  det har å si i hverdagen kommer litt an på hvor "vidt" jeg tenker. Jobb er jo en del av hverdagen. Jeg trives kjempegodt i jobben min (Så lenge jeg er frisk), og jeg har god kontakt med noen kollegaer, også på fritiden. Uten aktuell utdanning, ikke akkurat den jobben, og ikke de samme gode kollegaer, men hadde nok møtt andre på et annet arbeidssted.

Min første videreutdanning tror jeg gjør meg bedre på jobb i det som har med relasjon og kommunikasjon å gjøre.Den jeg holder på med nå, gjør meg tryggere på andre områder, og gir meg mer "tyngde" med mer kunnskap om akkurat denne gruppa jeg jobber med.

På fritiden, kan jeg noen ganger gå (Kanskje litt for mye) inn i rollen som det jeg er videreutdannet som. Det er fint å kunne være til hjelp, men sammen med noen av dem jeg omgås,  blir forholdet skjevt på en måte, det blir ikke en vanlig dialog. Vet forresten ikke om det har med utdanning eller min personlighet å gjøre.

Kanskje føles det ekstra skamfullt når jeg gjør dumme ting, som da jeg rota med medisinene, jeg burde jo absolutt vite bedre, og være et bedre forbilde. Siden jeg fortalte det (til mine aller beste) kollegaer, hva om de mister tillit til meg som den rollen jeg har på jobb, og til andre med tilsvarende rolle.

Positivt for meg og mitt selvbilde at jeg har greid meg såpass bra i den utdanningen jeg holder på med nå. Nesten like bra som da jeg var ung. Gjelder både faglig, eksamener, og sosialt i klassen. Føler meg mye tryggere, kommer lettere i kontakt med kullinger enn på grunnutdanningen og i min første videreutdanning.

Min utdanning gjør det lettere for meg, tror jeg, å søke etter og finne informasjon om saker som gjelder egen og dels andres helse. Lettere å forstå faguttrykk i artikler. Gjennom skolen får jeg nå også tilgang til flere artikler/databaser. Noen ganger blir jeg kanskje for ivrig i å stille diagnoser 🤣.

Ikke akkurat hverdagen, heldigvis,  men da jeg var innlagt i sommer, tror jeg at min utdanning påvirka hvordan noen av de ansatte forholdt seg til meg, særlig unge, nyutdanna. Tror de ble usikre. Håper ikke de fremtrer like usikre overfor alle pasienter. Jeg opplevde det i alle fall vanskelig å åpne meg for og snakke om vanskelige ting med dem. Jeg forstår det, opplevde det på samme måte da jeg var nyutdanna. Nå har jeg ikke veldig høy utdanning, men det var vel det at jeg har utdanning i akkurat det de driver med, og videreutdanning i akkurat deres felt. En av de som var trygg satte ord på det jeg følte: Jeg sa etter en samtale at den hadde vært nyttig for meg. Han sa det var fint jeg sa det, for de tenkte kanskje de ikke hadde noe å bidra med, at jeg kunne jo så mye. Men min teorikunnskap hjelpte meg jo bare LITT. Klart de hadde noe å bidra med, de som turte!

Nå tenkte jeg å ikke være konkret,  men det står vel mellom linjene: Sykepleier, videreutdanning i psykisk helsearbeid, halvveis i videreutdanning i gerontologi (eldre og aldring). 

 

Takk for svar. 

Så godt å høre at du trives og arbeider med det du ønsker

Føler at jeg har mistet mye av det du beskriver. Tryggheten som en utdanning kan gi og det å ha gode kollegaer. Hvordan en kan ta med seg den tryggheten videre utenfor jobben.

Da jeg fikk den bittelille jobben i fjor så ble jeg først glad, men også veldig usikker. Kom jeg til å greie dette og kunne jeg være positivt for gruppa på noen måte. Følte jo at jeg ikke hadde noe å bidra med. Tiden har vist at jeg faktisk bidrar positivt med noe og det har nok gitt meg litt mer selvtillit. Ser også at med mer kunnskap så hadde jeg blitt enda sikrere og tryggere.

Selv synes jeg det er viktigere å trives i en jobb enn hvor lang utdannelse en har. Synes det er godt å høre når folk trives med det de jobber med. Det gjør jo livet mer meningsfylt.