Begynte å tenke på døden...Trist å tenke på.. og skummelt..

[AnonymBruker]

Iblant så kan tanker komme om døden. Ja, hva skjer etter døden? Jeg tror ingenting. Jeg ble litt trist av å tenke på det, og ble faktisk litt redd. Tenkte på at døden kan inntreffe når som helst. Vi vet aldri når. 

Er alle redd døden? Er det en skremmende tanke for de fleste av oss? Det beste er å skubbe tanken til side, og bli obs på å leve i øyeblikket. Slutte å tenke på for mye angst og bekyrminger. 

Anonymkode: b6e4e...4de

[AnonymBruker]

Ja. Jeg tror alle tenker på det iblant. Man må bare prøve å ta tak i og å verdsette alle de gode tingene man ofte har i livet sitt tror jeg. Om man har noen problemer kan det være lurt å se ting på litt lengere sikt og bare ta tiden til hjelp. Men det kommer jo an på hva det gjelder.

Om det er mye tilbakevendende problem bør man oppsøke hjelp og snakke om problemene.Kanskje er det mye man selv ikke har tenkt på og kan lette på vonde følelser og kanskje forslag til  konstruktive tiltak som man kan klare. Jeg tror mange sliter med mye av de samme tingene uten kanskje å noen gang vite om hverandre.

Men jeg er ikke- helsepersonell. Ville bare ønske lykke til og god bedring.😊

Anonymkode: 14131...a31

[Mëmëso]

Tror ikke det skjer noe etter døden. Vi blir ingenting og går inn i økosystemet. Er ikke redd for døden, den er velkommen når den kommer. Er redd for å leve og synes det er vanskeligere å håndtere.

[AnonymBruker]

13 timer siden, Mëmëso skrev:

Tror ikke det skjer noe etter døden. Vi blir ingenting og går inn i økosystemet. Er ikke redd for døden, den er velkommen når den kommer. Er redd for å leve og synes det er vanskeligere å håndtere.

Jeg tror desverre det samme. Tror at vi blir ingenting. Det er derfor jeg er redd for døden. 

Anonymkode: b6e4e...4de

[AnonymBruker]

Jeg tenker på døden som livet før unnfangelsen. DVS det er ikke noe. Ikke noe ondt, ikke noe godt. Bare ikke eksistens.

 

Prosessen med å dø derimot den er jeg redd for. Evolusjonen har gjort oss redde, og fulle av smerter. Så det er derfor døden er så fæl. Hadde vi ikke følt smerte og redsel, så hadde vi driti i livet, derfor har angst og smerte dessverre en plass i oss alle.

Anonymkode: 382da...823

[AnonymBruker]

På 2.10.2018 den 22.36, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på døden som livet før unnfangelsen. DVS det er ikke noe. Ikke noe ondt, ikke noe godt. Bare ikke eksistens.

 

Prosessen med å dø derimot den er jeg redd for. Evolusjonen har gjort oss redde, og fulle av smerter. Så det er derfor døden er så fæl. Hadde vi ikke følt smerte og redsel, så hadde vi driti i livet, derfor har angst og smerte dessverre en plass i oss alle.

Anonymkode: 382da...823

Det er sant. Vi er engstelige vesener. 

Anonymkode: b6e4e...4de

[FjellOgDalar]

Jeg også er redd for den prosessen... Om jeg blir syk og må igjennom mye før jeg faktisk kommer dit at jeg skal dø. Også er det noe med våre holdninger som nok har endret seg ganske mye nå som vi stadig blir eldre, og medisinen har fått bukt med ting vi døde av i ung alder før. Så døden blir fjærn for oss og vi er kanskje blitt litt for redde for å snakke om den. I samfunnet er døden nesten blitt gjort "industriell." Det skjer sjelden hjemme, men ofte på sykehus og sykehjem. Kanskje har man ikke en gang annet enn helsepersonell rundt seg. Før døde vi yngre, og gjerne hjemme med familien rundt. Slik hadde vi døden nærmere inn på livet, og det ble mer naturlig å snakke om den. Man snekret i sin tid til og med sine egne kister.  Jeg har tenkt på min egen forgjengelighet ganske ofte, men jeg synes livet kan være vel så skummelt som døden til tider... Før definerte jeg meg som kristen og trodde på et liv etterpå. Nå er jeg mer usikrer, men jeg tror det finnes en slags makt som rår med godt og vondt - på en ganske uforståelig måte. Selve øyeblikket man dør tror jeg ikke trenger å være så ille. Men de som virkelig har prøvd det kommer jo ikke levende tilbake for å fortelle oss hvordan det kjentes å gå over grensa. Jeg har vært nære, og det var fullt ut følelser av å ha fred med meg selv.  

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg ikke for selve døden, men synes det vanskelig å forsone meg med at jeg har blitt såpass gammel og ikke kommer til å rekke på langt nær det jeg hadde håpet å rekke i løpet av live mitt. Innimellom kan jeg bli nesten litt panisk ved tanken på at livet løper fra meg uten at jeg helt får til å være påkobla. 

Anonymkode: 70003...f54

[AnonymBruker]

En gang i fremtiden tror jeg verden helt umerkelig vil bli en helt annen for oss alle. Som i eventyret om " piken med fyrstikkene".

Anonymkode: 14131...a31

[laban]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

En gang i fremtiden tror jeg verden helt umerkelig vil bli en helt annen for oss alle. Som i eventyret om " piken med fyrstikkene".

Anonymkode: 14131...a31

Hvis verden blir en helt annen, hvordan skal det skje helt umerkelig? Eller tenker du på tiden rett før døden inntreffer, som scenene piken med fyrstikkene så for seg?

[Gjest]

Jeg tror som en annen lenger opp at det ikke er noen ting. At det er slik som før vi ble født. Jeg klarer i hvertfall ikke å huske at jeg hadde noe liv før dette livet..

[stjernestøv]

Jeg tror det er liv etter livet og heldigvis for det, vi kan ikke dø. 

[FjellOgDalar]

Piken med svovelstikkene... Det er så uendelig trist... Gråt alltid av det da jeg var barn. Likevel er det på en måte fint i den forstand at den stakkars jenta får fred fra alt det vonde i verden... Hun hadde det jo ikke godt, og mange med henne strevde jo under harde kår før i tida. Så er det de som lever på gata i dag... Det må være helt grusomt når det virkelig er kaldt.