Kan stressende hendelser trigge en sykdomsepisode for bipolare? Spør som pårørende.

[AnonymBruker]

En person nær meg har diagnosen bipolar 1. Personen har vært stabil i rundt tre måneder. Nå har det skjedd noe som nok er veldig stressende. Kan det utløse en episode? Har inntrykk av at personens episoder har kommet litt uforutsigbart og ut av det blå, men kan det trigges av en stor påkjenning? Bør vi passe ekstra på?

Anonymkode: 6d6eb...5bb

[AnonymBruker]

Ja, store påkjenninger kan absolutt utløse nye sykdomsperioder. 

Anonymkode: 640b0...9a9

[Underbar]

Helt klart!

[FjellOgDalar]

Svaret er svært enkelt: Ja. Brå forandringer, psykiske påkjenninger av andre forhold og mye stress er blant mine triggere. 

[AnonymBruker]

Ok, det er kjekt å vite. Det er enkelte av oss pårørende som tenker at en person kun reagerer på hendelsen i seg selv, og ikke at personen reagerer som bipolar. Det kan være litt negativt. F.eks: datteren min så en alvorlig bilkrasj, og ble manisk (ikke denne gangen). Enkelte ville bare sagt at datteren min så en bilkrasj og naturligvis fikk en reaksjon, og at det er helt normalt. Men så er det kanskje ikke normalt å slutte å sove, bli helt vill, bruke masse penger, se syner, osv. etter en bilkrasj hvis man ikke er bipolar. Det virker som en del av litt eldre generasjon ikke forstår seg på bipolaritet, og avfeier sykdommens symptomer. Selv ønsker jeg å forsøke å forstå mer.

Anonymkode: 6d6eb...5bb

[FjellOgDalar]

Å reagere sånn på å se en alvorlig bilkrasj er ikke normalt. Man ville vel heller se for seg et sterkt opprevet menneske, mer direkte preget av selve hendelsen, kanskje mer angstpreget, kanskje symptomer på ptsd. Du beskriver mer en skolebokmani. Kanskje er det måten en bipolar hjerne kan rømme fra de mer smertefulle reaksjonene på en sånn hendelse, men personlig tror jeg en slik opplevelse heller ville trigget en depresjon. Det skal dog sies at jeg har bp2 hvor depresjon er mest framtredende. 

De mer godt voksne har vel for seg den gamle termen manisk-depressiv, og skjønner kanskje ikke så mye av hvor kompleks denne diagnosen er. At det nå heter bipolar 1,2 osv. setter det jo i et annet lys. Så er det vel noe med kulturen i de litt eldre generasjonene at man ikke snakker særlig mye om psykiske helseutfordringer, og føler seg ubekveme når de settes i en situasjon de ikke klarer å forstå. For meg virker det derfor logisk at en del rømmer litt unna det å se sannheten i øynene. Den kan virke brutal, men det er snakk om en sykdom mange får under god kontroll med riktig behandling. Jeg synes det er veldig viktig at pårørende inkluderes i relasjon til hjelpeapparatet. Min erfaring er at det gjør dem trygge å vite hvem hjelperne mine er, hvordan de er og hvordan vi kan stille opp for hverandre og eventuelt samarbeide. De vet at det er et sted å henvende seg om de blir bekymret, få råd når de føler de trenger det eller bli med meg på avtaler om jeg føler jeg trenger støtten deres. 

Fokuset på dette er nok dessverre svært varierende rundt om i landet, og noen ganger er det pårørende selv som henvender seg fordi de ønsker å samarbeide, samt å få informasjon om hvem som gjør hva når osv. Så er det de som har sperre for å gå ned i materien for å forstå denne sykdommen, og det er trist. Man har alt å tape på å stikke hodet i sanda.