fremmed, eksistensiell, surrealsitisk, og alene i hodet.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som et merkelig vesen i en fremmed verden.
Alt er rart. Alt er surrealistisk. 

Jeg hadde eksamen i ex.phil samtidig som jeg hadde depresjon og etterhvert en ubehagelig derealisering for ca 3 år siden.

Derealiseringen gikk over, men den eksistensielle krisen og fremmedheten vedvarte. Depresjonen kommer og går. Det har den gjort siden tenårene. Men etter episoden for 3 år siden ble alt annerledes. Verden og "virkeligheten" ble anneredes. Hjernen min ble annerledes.
Det føles ut som om jeg har åpnet en dør og gått inn i et rom som jeg ikke kan glemme eller gå ut av igjen. Og det er et veldig ensomt rom å være i, for jeg kjenner ingen andre som opplever verden slik. 

Ikke finner jeg så mye om det når jeg googler heller. Mye om eksistensielle kriser og leting etter mening og derealisering. Men ikke så mange som konstant føler på det absurde, surrealistiske og fremmede ved vår tilsynelatende eksistens. For vi vet ikke om det vi sanser er ekte. strengt tatt.
Jeg tror jeg kunne taklet denne tilstanden bedre om jeg ikke var så alene i dette rommet, men slik det er nå så er det et utrolig ensomt sted å være. Hvor skal jeg begynne å lete etter likesinnede, og hvordan kan jeg best forholde meg til denne tankeensomheten om jeg ikke finner noen? 

Anonymkode: 15765...e0a