Tvangstanker

[AnonymBruker]

Siden jeg var 12 har jeg drevet med tvangshandlinger.

Jeg er nå 17. 

Har aldri tenkt over at det ofte medfølger tvangstanker, har bare tenkt på disse tankene som angst.

I våres fikk jeg en kjæreste, alt var bra, ingen problemer. Plutselig en dag får jeg tanken: «hva hvis jeg ikke liker han lenger?». Denne tanken surret i hodet mitt om og om igjen i over en måned. Jeg «diskuterte» med meg selv kjempe lenge, konstant, det var utmattende. Til slutt følte jeg at tankene var ekte og slo opp med han, da forsvant tankene og urolighetene med en gang. 

Men nå etter cirka 2 uker har det kommet nye tanker. Jeg så en dokumentar om pedofile, psykopater, mordere etc. Nå er jeg livredd for å være noe sånt. Dette er en frykt jeg har hatt lenge, men nå kommer den tilbake, sterkere enn før. Jeg blir livredd hver gang jeg går forbi barn fordi jeg er så redd for at det er noe galt med meg. Jeg blir også redd for at jeg har lyst til å drepe noen. Når jeg prøver å si til meg selv at dette er irrasjonelle tanker og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, så begynner hodet mitt å si i mot.

Nå når jeg tenker at jeg kanskje har tvangstanker, sier hodet mitt med en gang «nei det har du ikke», «hva hvis du ikke har det» osv. Det er konstant «diskusjon» og «uenigheter» mellom tankene mine og jeg reagerer med mye stress og uroligheter og føler meg dritt konstant. 

Tanker? Er dette tvangstanker eller er det noe annet?

Anonymkode: 9bb14...d4a

[kupton]

Dette er tvangstanker. Du bør søke hjelp hos fastlegen din. 

[AnonymBruker]

3 minutes ago, kupton said:

Dette er tvangstanker. Du bør søke hjelp hos fastlegen din. 

Så fort jeg denne slags bekreftelse slapper jeg litt mer av. Og da kommer tanken «hvorfor slapper du av»? «Skal det så lite til å slappe av?» «Hvis du har tvangstanker hvorfor slapper du av nå da?»

 

er dette vanlig?

Anonymkode: 9bb14...d4a

[Bergogdal]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden jeg var 12 har jeg drevet med tvangshandlinger.

Jeg er nå 17. 

Har aldri tenkt over at det ofte medfølger tvangstanker, har bare tenkt på disse tankene som angst.

I våres fikk jeg en kjæreste, alt var bra, ingen problemer. Plutselig en dag får jeg tanken: «hva hvis jeg ikke liker han lenger?». Denne tanken surret i hodet mitt om og om igjen i over en måned. Jeg «diskuterte» med meg selv kjempe lenge, konstant, det var utmattende. Til slutt følte jeg at tankene var ekte og slo opp med han, da forsvant tankene og urolighetene med en gang. 

Men nå etter cirka 2 uker har det kommet nye tanker. Jeg så en dokumentar om pedofile, psykopater, mordere etc. Nå er jeg livredd for å være noe sånt. Dette er en frykt jeg har hatt lenge, men nå kommer den tilbake, sterkere enn før. Jeg blir livredd hver gang jeg går forbi barn fordi jeg er så redd for at det er noe galt med meg. Jeg blir også redd for at jeg har lyst til å drepe noen. Når jeg prøver å si til meg selv at dette er irrasjonelle tanker og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, så begynner hodet mitt å si i mot.

Nå når jeg tenker at jeg kanskje har tvangstanker, sier hodet mitt med en gang «nei det har du ikke», «hva hvis du ikke har det» osv. Det er konstant «diskusjon» og «uenigheter» mellom tankene mine og jeg reagerer med mye stress og uroligheter og føler meg dritt konstant. 

Tanker? Er dette tvangstanker eller er det noe annet?

Anonymkode: 9bb14...d4a

Dette er tvangstanker, ta det fra en med lang erfaring med sorten:-) Det finnes god hjelp, ikke noe poeng å surre med det i 25 år slik jeg har gjort.

[AnonymBruker]

8 minutes ago, Bergogdal said:

Dette er tvangstanker, ta det fra en med lang erfaring med sorten:-) Det finnes god hjelp, ikke noe poeng å surre med det i 25 år slik jeg har gjort.

Har du noen tips?

Det er veldig rart fordi det har ikke pleid å være så ille som det er nå.

De siste månedene, de få gangene jeg klarer å roe meg ned så føler jeg at det «feil» at jeg ikke stresser, føler jeg «burde stresse» hvis jeg virkelig har et problem.

Merker også at hva jeg stresser over bytter litt frem og tilbake, vanlig? 

Ikke minst så føles disse tankene ekstremt realistiske, selvom jeg vet det ikke er sant. Klarer ikke 100% skjønne om det jeg tenker er sant eller ikke.

Anonymkode: 9bb14...d4a

[kupton]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

er dette vanlig?

Ja, det er nesten typisk. Dette blir ikke bra av seg selv. Jo før du får hjelp, jo lettere er det å hjelpe deg. Og jo større del av livet kan du ha det bra.

[AnonymBruker]

10 minutes ago, kupton said:

Ja, det er nesten typisk. Dette blir ikke bra av seg selv. Jo før du får hjelp, jo lettere er det å hjelpe deg. Og jo større del av livet kan du ha det bra.

Synes det r rart at psykologen jeg går til ikke har fanget opp dette problemet ut ifra det jeg har sagt. 

Anonymkode: 9bb14...d4a

[Bergogdal]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen tips?

Det er veldig rart fordi det har ikke pleid å være så ille som det er nå.

De siste månedene, de få gangene jeg klarer å roe meg ned så føler jeg at det «feil» at jeg ikke stresser, føler jeg «burde stresse» hvis jeg virkelig har et problem.

Merker også at hva jeg stresser over bytter litt frem og tilbake, vanlig? 

Ikke minst så føles disse tankene ekstremt realistiske, selvom jeg vet det ikke er sant. Klarer ikke 100% skjønne om det jeg tenker er sant eller ikke.

Anonymkode: 9bb14...d4a

Denne bekymringen rundt hva som feiler deg eller ikke feiler deg er en del av sykdommen. Det har vært gode resultater med et behandlingsopplegg som består av intensiv eksponeringsterapi over relativt kort tid. Av medikamenter er høy dose ssri virksomt. Det finnes også andre medikamentelle tilnærminger, men tror da at du evt må til en psykiater.

Det som hindret meg i å søke hjelp vær skam over å plages med noe så latterlig. Det er ikke latterlig og ikke skammelig, bruk derfor ikke halve livet på å skjule problemet.

[Kissejanson]

Å hele tiden prøve å motsi alle tankene gjør at du blir veldig sliten. En tanke er bare en tanke. Prøv å ikke skam deg over disse tankene. 

Slike tanker kan mange ha, uten at de er onde osv. Dersom man får holde et spedbarn i hendene kan man ofte få mange katastrofetanker som å «nå må jeg ikke kaste barnet i gulvet» eller eller «nå må jeg ikke miste barnet ned fra balkongen».

Man blir rett og slett veldig redd for disse tankene, for de oppfattes såpas alvorlige. Men å hele tiden prøve å unngå disse tankene får de en større plass enn de behøves:-)

Lykke til

[AnonymBruker]

11 minutes ago, Bergogdal said:

Denne bekymringen rundt hva som feiler deg eller ikke feiler deg er en del av sykdommen. Det har vært gode resultater med et behandlingsopplegg som består av intensiv eksponeringsterapi over relativt kort tid. Av medikamenter er høy dose ssri virksomt. Det finnes også andre medikamentelle tilnærminger, men tror da at du evt må til en psykiater.

Det som hindret meg i å søke hjelp vær skam over å plages med noe så latterlig. Det er ikke latterlig og ikke skammelig, bruk derfor ikke halve livet på å skjule problemet.

Har avtalt en time med min psykolog i morgen, skal ta det opp? Sitter nå er og livredd for at hun skal si det ikke er det, fordi nå har jeg klart å slå meg litt til ro med at det er tvangstanker.

Jeg har nå innsett at det var feil å slå opp med kjæresten min og kontaktet han for noen dager siden. Vi har avtalt å møtes, jeg vet at hvis vi blir sammen igjen så kommer jeg til å stresse med det. Har allerede begynt å få tanker som «du liker han ikke», «du vil ikke være sammen med han» Osv. Men jeg stresser uavhengig av om jeg er sammen med han eller ikke, og forholdet mitt med han ga meg utrolig mye positivt når stresset ikke var like sterkt. Tror du det er riktig å gå tilbake til han? Den rasjonelle delen av meg sier jeg burde, men klarer ikke stole på meg selv akkurat nå.

er kanskke dumt å spørre andre om slike råd om forhold, men trenger andres synspunkter for å ta et valg.

Anonymkode: 9bb14...d4a

[Bergogdal]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har avtalt en time med min psykolog i morgen, skal ta det opp? Sitter nå er og livredd for at hun skal si det ikke er det, fordi nå har jeg klart å slå meg litt til ro med at det er tvangstanker.

Jeg har nå innsett at det var feil å slå opp med kjæresten min og kontaktet han for noen dager siden. Vi har avtalt å møtes, jeg vet at hvis vi blir sammen igjen så kommer jeg til å stresse med det. Har allerede begynt å få tanker som «du liker han ikke», «du vil ikke være sammen med han» Osv. Men jeg stresser uavhengig av om jeg er sammen med han eller ikke, og forholdet mitt med han ga meg utrolig mye positivt når stresset ikke var like sterkt. Tror du det er riktig å gå tilbake til han? Den rasjonelle delen av meg sier jeg burde, men klarer ikke stole på meg selv akkurat nå.

er kanskke dumt å spørre andre om slike råd om forhold, men trenger andres synspunkter for å ta et valg.

Anonymkode: 9bb14...d4a

Om du skal gå tilbake til ham må du kjenne på selv, du kan ikke resonere deg frem til det uansett. Gjør det du har lyst til uten å la tankene komplisere saken:-)

Uansett hva psykologen sier så er det tvangstanker.

[kupton]

Har du lest på denne siden til Ananke?