Bipolar 2, komparentopplysninger

[AnonymBruker]

Jeg har gått til utredning for bipolar 2, og min behandler sier jeg utifra tester som er tatt og mine opplysninger at mine symptomer heller mot bipolar 2. De vil derimot ha komparentopplysninger for å evt sette denne diagnosen, noe jeg ikke ønsker. Har jeg trolig bipolar 2? Må «pårørende» blandes inn i dette for at diagnosen skal settes? Føler dette er så personlig at jeg ikke vil familien skal få ta del i utredning osv.. 

Anonymkode: c6f20...a76

[Mëmëso]

Jeg er ikke bipolar, men mannen min var med på første møte, og kan si hva som helst og få vite hva som helst. Etterhvert ble det nødvendig å innhente opplysninger fra barn- og ungdom, og da ble foreldrene mine kontaktet med godkjennelse fra meg. Ble en liten samtale i forkant da kan du si, og selv om det var veldig vondt og ubehagelig og de nærmest fikk sjokk, håper jeg det var verdt det. Opplysningene fra mor og far stemte ikke med det jeg har fortalt, så vi får se hva som blir resultatet. Jeg tror det er fordi jeg er veldig god til å dekke over ting, så det er ikke så rart at psykiateren stusser, Jeg prøver å være så ærlig som mulig, selv om jeg ofte tar meg i å lyve for å unngå ubehag, som jeg "alltid" har gjort. Så får vi nå ser hvordan det går. Jeg tenker ihvertfall at dette er en den ene sjansen jeg har til å fikse ting, så da må jeg gjøre det jeg kan, selv om det gjør vondt. 

[Gjest elina777]

Jeg har aldri vært borti at de trenger komparentopplysninger

[FjellOgDalar]

I forhold til meg, var de mer opptatte av om det fantes noe bilar lidelse ellers i slekta - noe jeg mente det gjorde. I grunnen mente de og at symptomene mine var håndfaste nok til å stille en slik diagnose. Etter hvert ble det for meg helt ok å ha pårørende inne i bilde, for jeg syntes det var viktig at de forsto disse fjella og dalane mine. For behandlingsapparatet sin del var det nyttig å. få deres versjon og tenker rundt der jeg selv mente vi har bipolare lidelser i familien. Men det har hoppet over en generasjon, som dessverre ikke min... 

Men de kan ikke tvinge en til å gi kohparentopplysninger om man ikke ønsker det. Det er ikke noe nødvendig diagnosekriterie, selv om det ofte kan gi verdifull innsikt å prate med de som har fulgt en fra et pårørendeperspektiv. Mine tanker er at om du f.eks. har strevd med depresjoner og gjerne perioder med mye energi, eller rett og slett depresjoner som ikke har respondert på vanlige antidep. Forsøk stemningsstabiliserende, Lamictal er førstevalget, og den farer pent med de fleste når det gjelder bivirkninger - så lenge man er nøye med svært langsom opptrapping. 

[kupton]

85/15 er et forhold en ofte støter på i medisinen. 85% av alle diagnoser er enkle å stille. Av de resterende 15% er 10-12% meget overkommelige. Så gjenstår en med noen få tilfeller som er vanskelige.

BP1-diagnosen kan i noen tilfeller stilles etter to minutter ved svære manier. BP2-diagnosen er ofte vanskelig fordi hypomanien kan være i grenseland på begge sider. Det kan være vanskelig å bestemme seg for om det var en svak mani eller en sterk hypomani, men også om det var en svak hypomani eller bare en uttalt energisk og positiv episode hos pasienten.

I affektive episoder enten dette er mani, hypomani eller depresjon, er personens evne til mer objektiv selvvurdering svekket. Det betyr igjen at den er litt mindre å stole på. Ikke fordi pasienten lyver, men fordi det hele er sett med depresjons- eller hypomanibriller på.

På grunn av dette er det i enkelte tilfeller helt nødvendig å innhente komparentopplysninger. De som går/gikk sammen med pasienten i den aktuelle episoden og som kjenner pasienten best slik denne bruker å være når en er frisk (baseline), er den/de som best kan fortelle om avvik fra det vanlige.

Som en konklusjon på det jeg har skrevet, kan det sies at i enkelte tilfeller er det helt vesentlig for å få en korrekt diagnose at spesialisten får innhente komparentopplysninger.

[AnonymBruker]

Takk for svar:-) 

Anonymkode: c6f20...a76