psyk+familie

[knutgarvik]

Hvordan håndterte deres nærmeste familie det faktum at dere ble diagnotisert som psykisk syke? Klarte familien å legge ting til rette for dere, eller mistet dere kontakten med familien? 

Jeg er bosatt i Asia, det forteller vel alt om hvor jeg og min familie håndterte det det at jeg ble syk 

[FjellOgDalar]

Jeg har vært veldig heldig med pårørende. Selvsagt har vi gått noen runder med hverandre, men etter hvert har vi lært av hverandre og igjennom samarbeid med hjelpeapparatet. De bryr seg, og stiller opp når det trengs.  Om jeg hadde vært i et forhold og hatt barn selv, tror jeg det ville blitt vanskelig. Bare tanken på det med ansvar for barn... Holder å være tante :). 

[AnonymBruker]

Jeg få ingen støtte. Det mangler forståelse hva angst og depresjon er. Fastlegen og sykepleier hjelper meg, når jeg trenger det. Om jeg blir frisk vet jeg ikke. Kanskje en dags. 

Anonymkode: 7d3e4...99b

[knutgarvik]

  FjellOgDalar skrev (På 3.12.2018 den 14.17):

Jeg har vært veldig heldig med pårørende. Selvsagt har vi gått noen runder med hverandre, men etter hvert har vi lært av hverandre og igjennom samarbeid med hjelpeapparatet. De bryr seg, og stiller opp når det trengs.  Om jeg hadde vært i et forhold og hatt barn selv, tror jeg det ville blitt vanskelig. Bare tanken på det med ansvar for barn... Holder å være tante :). 

Ekspander  

Så godt å høre. 

Dessverre det stikk motsatte for meg. De var fast bestemte på å leve sine egne liv og bare kjørte på, noe som gjorde det hele mye vanskeligere.De gjorde meg vel mer eller mindre arveløs også. Men nok om meg. 

Jeg syns det er oppriktig godt å høre at det er noen som får det til klaffe når det blir så vanskelig som det faktisk er med denne type sykdommer. 

[knutgarvik]

  AnonymBruker skrev (På 3.12.2018 den 14.23):

Jeg få ingen støtte. Det mangler forståelse hva angst og depresjon er. Fastlegen og sykepleier hjelper meg, når jeg trenger det. Om jeg blir frisk vet jeg ikke. Kanskje en dags. 

Anonymkode: 7d3e4...99b

Ekspander  

Trist å høre  Men kjenner meg godt igjen her

Endret 3. desember 2018 av knutgarvik

[AnonymBruker]

Tror holdninger i samfunnet i sin alminnelighet har mye mer å si enn i  en familie alene.

Jeg var for naiv i kontakt med andre i grunnen det hele. Lang tid etterpå har jeg forstått hva medstudenter utsatte noen av våre lærere for. Bare skammelig.

Anonymkode: 3d8c4...67f

[AnonymBruker]

Jeg lurer av og til om alt ble slik fordi jeg uten å være kunster selv alltid har følt nærhet til og vært spesielt glad i Gougengs malerier. Ruslet i tidlige  studiedager mye omkring i museer 

Mine foreldre stilte opp så godt de kunne på alle måter ofte mer enn de selv hadde ressurser til. Jeg følte mye jeg sviktet dem til fordel for mye tull som jeg ikke tjente særlig med penger eller status  på.

Hva som virkelig er tungt å tenke på er i grunnen at " svake grupper" sin situasjon ikke er blitt noe bedre. Politikere svinger seg opp på nye slagord  og mange allestedsnærværende forståsegpåere står frem og synser, men  holdningene blant folk flest er mere forsteinet enn noengang tror jeg. Mange menneskers situasjon blir bare sørgelig værre i vår tid.

Men jeg er blitt flinkere til å se at alt er ikke mitt ansvar. Det hjelper. Kanskje er det modning. Hvem vet.

Anonymkode: 3d8c4...67f

[emilie321]

Jeg har noen få i familien som prøver å støtte meg, mens noen mener jeg bare kan ta meg sammen.

Selv prøver jeg å prate mest mulig med fastlegen og terapeuten, eventuelt bare litt lette ting med familien. 

[knutgarvik]

  AnonymBruker skrev (På 3.12.2018 den 15.05):

Jeg lurer av og til om alt ble slik fordi jeg uten å være kunster selv alltid har følt nærhet til og vært spesielt glad i Gougengs malerier. Ruslet i tidlige  studiedager mye omkring i museer 

Mine foreldre stilte opp så godt de kunne på alle måter ofte mer enn de selv hadde ressurser til. Jeg følte mye jeg sviktet dem til fordel for mye tull som jeg ikke tjente særlig med penger eller status  på.

Hva som virkelig er tungt å tenke på er i grunnen at " svake grupper" sin situasjon ikke er blitt noe bedre. Politikere svinger seg opp på nye slagord  og mange allestedsnærværende forståsegpåere står frem og synser, men  holdningene blant folk flest er mere forsteinet enn noengang tror jeg. Mange menneskers situasjon blir bare sørgelig værre i vår tid.

Men jeg er blitt flinkere til å se at alt er ikke mitt ansvar. Det hjelper. Kanskje er det modning. Hvem vet.

Anonymkode: 3d8c4...67f

Ekspander  

Kjenner meg litt igjen i denne. Ikke den biten med Museer og sånt, men i forhold til familie. 

Jeg har feiret Jul sammen med mine foreldre 1 gang siden 2003. Jeg ble erklært psyk i 2001. I starten var de der og stilte opp som bare det. Siden det er flere i min familie som har problemer, deriblant min niese begynte ting å forandre seg. Og de stilte mer og mer opp for henne og lot jeg seile min egen sjø som ikke førte til noe bra. Kanskje var det min egen feil. Svaret får jeg nok aldri. 

Men når man er psyk tror jeg det ofte er vår egen feil når det ikke er det....hvis du skjønner hvor jeg vil med den kommentaren. For de av oss som setter oss selv i problemer så er det jo vi som gjør det, men sykdommen som i mange tilfeller er grunnen til det. 

Håper ikke dette innlegget ble for rotete..

[Betti 11]

  knutgarvik skrev (På 3.12.2018 den 15.19):

Kjenner meg litt igjen i denne. Ikke den biten med Museer og sånt, men i forhold til familie. 

Jeg har feiret Jul sammen med mine foreldre 1 gang siden 2003. Jeg ble erklært psyk i 2001. I starten var de der og stilte opp som bare det. Siden det er flere i min familie som har problemer, deriblant min niese begynte ting å forandre seg. Og de stilte mer og mer opp for henne og lot jeg seile min egen sjø som ikke førte til noe bra. Kanskje var det min egen feil. Svaret får jeg nok aldri. 

Men når man er psyk tror jeg det ofte er vår egen feil når det ikke er det....hvis du skjønner hvor jeg vil med den kommentaren. For de av oss som setter oss selv i problemer så er det jo vi som gjør det, men sykdommen som i mange tilfeller er grunnen til det. 

Håper ikke dette innlegget ble for rotete..

Ekspander  

Jeg føler meg skyldig fordi jeg ikke fungerer på en godt måte. Det er plikten å stille opp for partneren.

[Soletti]

  AnonymBruker skrev (På 3.12.2018 den 14.33):

Tror holdninger i samfunnet i sin alminnelighet har mye mer å si enn i  en familie alene.

Jeg var for naiv i kontakt med andre i grunnen det hele. Lang tid etterpå har jeg forstått hva medstudenter utsatte noen av våre lærere for. Bare skammelig.

Anonymkode: 3d8c4...67f

Ekspander  

Medelever, og jeg var nok med på det iom jeg kunne le av det. Gremmes i dag. 

Familien min? Har veeeldig lite kontakt, de lille vi møtes later alle som ingenting. Det eksisterer ikke psykisk sykdom i min familie, kun en og annen gal perifer slektning. Hans familie er anderledes, de som vet er veldig støttende. 

[Betti 11]

  Soletti skrev (På 3.12.2018 den 22.52):

Medelever, og jeg var nok med på det iom jeg kunne le av det. Gremmes i dag. 

Familien min? Har veeeldig lite kontakt, de lille vi møtes later alle som ingenting. Det eksisterer ikke psykisk sykdom i min familie, kun en og annen gal perifer slektning. Hans familie er anderledes, de som vet er veldig støttende. 

Ekspander  

Ja sånn er det. Når sykdommen er ikke synlig eksesterer det ikke. Jeg for min del skal klarer meg alene. Jeg må være en godt mor. Det er viktig.

[Fionys]

Har god kontakt med familien. Vi velger å kose oss når vi møtes og lar ikke sykdommen min være hovedfokus og til hindringer, men vi snakker selvfølgelig om det i blant. Jeg har ofte besøk av de i ferier og de forventer ikke oppvartning for det vet de at jeg ikke klarer i lengden. De hjelper til med matlaging og husarbeid mens de er her og vi kan alle kose oss selv om jeg trenger en del ro og søvn. 

[Soletti]

  Betti 11 skrev (På 4.12.2018 den 6.27):

Ja sånn er det. Når sykdommen er ikke synlig eksesterer det ikke. Jeg for min del skal klarer meg alene. Jeg må være en godt mor. Det er viktig.

Ekspander  

Det er helt sant. Jeg har det bedre nå når jeg har det på avstand enn før. 

  Fionys skrev (På 4.12.2018 den 6.42):

Har god kontakt med familien. Vi velger å kose oss når vi møtes og lar ikke sykdommen min være hovedfokus og til hindringer, men vi snakker selvfølgelig om det i blant. Jeg har ofte besøk av de i ferier og de forventer ikke oppvartning for det vet de at jeg ikke klarer i lengden. De hjelper til med matlaging og husarbeid mens de er her og vi kan alle kose oss selv om jeg trenger en del ro og søvn. 

Ekspander  

Hvis min familie kunne vert slik hadde det ikke vert noe problem. Desverre vet jeg aldri når det buldrer eller er fred i slekta og mine psykiske problemer stammer fra oppveksten. Hadde de kunne akseptert det og feks latt vær å enkelte kunne latt vær å drikke, legge fra seg halve temperamentet og klaging så hadde vi også kunne kost oss. 

[knutgarvik]

Klarte å svelge unna en del kameler slik at jeg likevel kom meg hjem til Jul. 

Enkelt blir det nok ikke, men har bestemt meg for å se på hva jeg kan gjøre for å forbedre forholdet vårt. 

Er glad jeg slipper å bli sittende alene i Asia i Julen slik som i fjor. 

God Jul alle sammen

[Gjest franklyscarlet]

En blanding. Noen er støttende, har lest seg opp om sykdommen, prøver å forstå, osv. Noen er litt vel overanalyserende, og skal "alltid" kartlegge og kommentere hvilket stemningsleie jeg er i. Andre mener at bipolar lidelse ikke eksisterer, og at "livet går opp og ned for alle". Det er sant det, men de kan ikke noe særlig om bipolaritet.