Nyttårsaften. Urk. Kjempeurk.

[Gondor]

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å holde selskap for eksen og minstemann noe alle gledet seg til. Men ettersom julen har gått har jeg blitt mer og mer sliten og tenkte til slutt at nei, jeg orker ikke å holde selskap. Jeg så frem til å være helt alene, spise Fjordland og glo på kassa. Minstemann skal kanskje ut, men vet ikke ennå. Jeg kommer så på ideen om å dra ut til mine foreldre og feire der sammen med min eldste sønn som også bor i samme by. Jeg ringer min mor og spør om det er i orden. Hun synes det virker veldig koselig. Dagen etter drar jeg på familieselskap med eksen og barna. Eksen er i kjempehumør og jeg tenker at jeg ikke kan gå tilbake på løftet mitt om å holde selskap. Så ringer jeg min mor i dag og sier at jeg ikke kommer allikevel. Hun aksepterer. Men så ringer min far og er kjempesint. Han sier jeg ikke kan skuffe dem og at han selv er en så viktig person i min famillie at jeg skylder dem å komme. Dermed bøyer jeg av og ringer til eksen og sier at det ikke blir noe av selskapet. Han blir naturlig nok sur og skuffet.

Nå har jeg kjempetankekjør og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det svir i maven og jeg har grått endel. Jeg skuffer noen uansett hva jeg gjør. Hvis minstemann ikke skal ut allikvel må han bli med til foreldrene mine selv om han ikke har lyst.

Jeg oppfører meg som en liten, svak og uselvstendig unge. Min far, den allmektige, har makt over meg. Eksen, den allmektige, har også makt over meg. Jeg kan ikke klandre andre enn meg selv for denne situasjonen. Jeg har lyst til å flytte langt vekk fra dem alle.

 

[AnonymBruker]

Alltid en fordel å ikke love å være flere steder samtidig. 

Anonymkode: d61fa...663

[cilie]

Kan du ikke fortelle begge parter alt fra starten av og så fortelle hvordan du har det nå?

[Gondor]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alltid en fordel å ikke love å være flere steder samtidig. 

Anonymkode: d61fa...663

Ja, fy søren for en smørje jeg har laget.

[Gondor]

Akkurat nå, cilie skrev:

Kan du ikke fortelle begge parter alt fra starten av og så fortelle hvordan du har det nå?

Jo det er kanskje en ide.

[Lillemus]

8 timer siden, Gondor skrev:

Men så ringer min far og er kjempesint. Han sier jeg ikke kan skuffe dem og at han selv er en så viktig person i min famillie at jeg skylder dem å komme. Dermed bøyer jeg av og ringer til eksen og sier at det ikke blir noe av selskapet. Han blir naturlig nok sur og skuffet.

Sa faren din virkelig det!?  Smått høy på seg selv med andre ord.

Synes du skal ringe og si at du ikke er i stand til å komme og deretter la være å ta telefonen når de ringer. Du er voksen - stå opp for deg selv og vis barna dine at det er DU som bestemmer i ditt liv, ikke faren din.

[Gondor]

17 timer siden, Lillemus skrev:

Sa faren din virkelig det!?  Smått høy på seg selv med andre ord.

Synes du skal ringe og si at du ikke er i stand til å komme og deretter la være å ta telefonen når de ringer. Du er voksen - stå opp for deg selv og vis barna dine at det er DU som bestemmer i ditt liv, ikke faren din.

Det er vanskelig for meg å stå opp for meg selv til tross for at jeg er en voksen dame. Jeg er ofte underdanig i forhold til andre mennesker. Jeg skal ikke spekulere i hvorfor. Nå er jeg hos min eldste sønn. Vi har pratet lenge og han forstår meg. I går var jeg så plaget av tankekjør og depressive symptomer som gir seg utslag i aggressivitet og sinne, ikke rettet mot andre, men meg selv, at jeg tok to ekstra antipsykotika og en imovane for å konke ut. Og det gjorde jeg. Jeg sov til fem i ettermiddag med det resultat at jeg ikke får sove nå.

Jeg skjønner rent intellektuelt at jeg må gjennom ubehag hvis jeg skal klare å stå opp for meg selv. Jeg har prøvd mange ganger, men da blir jeg ofte helt blank i hodet, jeg stotrer og stammer og finner ikke ord. Menneskene jeg prøver å oppnå respekt hos har sterke motargumenter og jeg blir helt dupert. Løsningen min har blitt å enten isolere meg eller bare oppsøke disse menneskene når jeg er sterk nok til å gi blaffen i det de måtte si som sårer meg.