Følelser og sånt dritt

[Fionys]

Jeg har en ganske så sterk affektfobi og følelser er egentlig noe skikkelig dritt. Har en ganske god oversikt over hvilke følelser det gjelder og hvorfor, men likevel er det så håpløst og utrolig vanskelig å få kontakt med disse følelsene selv om jeg har et stort ønske om det. Er det noen som har erfaringer med dette som kan komme med noen råd, alt tas i mot med et stort takk, uansett hva det er.  

[AnonymBruker]

Det som hjelper meg, er å minne meg selv på at denne «veggen» som oppleves veldig fysisk i kroppen (pustemønster, muskelspenninger) er der av en grunn, og at den hjalp meg til å «overleve» oppveksten. Av og til er det fint å bare puste, slappe av etter beste evne og minne meg på at det er nok: bare å erkjenne at det er sånn, akkurat nå og at det er ok at jeg skulle ønske det annerledes. Går jeg til krig mot dette panseret, blir jeg bare enda mer anspent og sliten. Det sitter mye fortrengt redsel og sinne bak «veggen» og jeg kan tidvis og gradvis romme stadig mer av dette. Gapet mellom den jeg er og den jeg måtte bli er blitt mindre. 

Vet ikke om dette ga mening til deg, Ts., jeg synes selv denne prosessen er temmelig surrealistisk. En annen ting har jeg erfart, er at man ikke kan løse disse «knutene» ved å tenke og analysere. Det handler mer om å våge å være nær, alt det man ikke vil være eller ha - og erfare at man tåler det og er god nok likevel. 

 

Anonymkode: b6f04...0c3

[Fionys]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som hjelper meg, er å minne meg selv på at denne «veggen» som oppleves veldig fysisk i kroppen (pustemønster, muskelspenninger) er der av en grunn, og at den hjalp meg til å «overleve» oppveksten. Av og til er det fint å bare puste, slappe av etter beste evne og minne meg på at det er nok: bare å erkjenne at det er sånn, akkurat nå og at det er ok at jeg skulle ønske det annerledes. Går jeg til krig mot dette panseret, blir jeg bare enda mer anspent og sliten. Det sitter mye fortrengt redsel og sinne bak «veggen» og jeg kan tidvis og gradvis romme stadig mer av dette. Gapet mellom den jeg er og den jeg måtte bli er blitt mindre. 

Vet ikke om dette ga mening til deg, Ts., jeg synes selv denne prosessen er temmelig surrealistisk. En annen ting har jeg erfart, er at man ikke kan løse disse «knutene» ved å tenke og analysere. Det handler mer om å våge å være nær, alt det man ikke vil være eller ha - og erfare at man tåler det og er god nok likevel. 

 

Anonymkode: b6f04...0c3

Dette ga mye mening. 

Det er ikke så lenge siden jeg ble fortalt og bevisst på dette. Har sikkert hatt det slik i over 20 år og det har på en måte blitt en del av meg, noe som skjer helt ubevisst. Det du sier om pustemønster og muskelspenninger kjenner jeg godt igjen, noen ganger hver dag så må jeg stoppe meg selv trekkepusten og prøve å slappe av. Etter at jeg ble bevisst på dette så har jeg også lagt merke til at jeg stopper følelser, for eksempel så kan jeg kjenne meg trist, men det varer kanskje bare et sekund før jeg på en eller annen måtte stopper den følelsen. Det går så fort at det er vanskelig å forstå hva som skjer eller legge merke til det hvis jeg ikke er veldig bevisst på det der og da. 

Dette med følelser er ufattelig komplisert og vanskelig å forstå.