Tanker om «offentlig sorg».

[Gjest]

Jeg hadde det veldig vondt på barne og ungdomsskolen fordi jeg ble baksnakket og utestengt sosialt. Skolen var mildt sagt et mareritt for meg pga dette og andre ting som skjedde i livet mitt. Jeg var ensom under hele oppveksten. Hadde noen «venner» som jeg kunne være bra nok for en og annen gangen på fritiden, men aldri på skolen. De ville heller ikke bli sett sammen med meg, de syntes å skamme seg over det. 

I voksen alder mistet jeg et nært og kjært familiemedlem. Dødsfallet ble etterforsket som drap, og det var store nyhetsoppslag i media. Da fikk jeg plutselig henvendelser fra mennesker som tidligere hadde baksnakket og utestengt meg fra skolen. Da ble jeg liksom plutselig interessant.. 

Jeg husker jeg var sint for det. Hvorfor skulle de plutselig bry seg om meg - bare fordi det var om dødsfallet osv i media? Er dette ekte venner som virkelig bryr seg? 

Begravelsen var også veldig spesiell. Den var lukket og med politi til stede. Kun for de aller nærmeste, og ingen andre fikk vite datoen. Mange spurte meg om når den skulle være og hvordan det var. Folk var nysgjerrige. 

Senere mistet mitt barn sin beste venn i en tragisk ulykke. Hn var også sint, for plutselig ble vennen populær. Vennen hadde aldri vært populær før, mange hadde tilogmed hadde vært stygge mot hn og baksnakket hn. Plutselig sto disse frem på TV og i aviser og viste sin sorg og snakket varmt om hn. Mitt barn var så sint og lei seg, det var så urettferdig overfor bestevennen. Hn deltok ikke i den felles sorgen som foregikk, hn sørget alene og ville være i fred. 

Har dere noen tanker rundt dette og rundt offentlig, felles sorg? 

[kupton]

Du kan lese dette som er som om jeg skulle skrevet det selv:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/WLGrrG/finske-sanna-refser-nordmenn-dere-maa-alltid-vise-hvor-gode-dere-er

 

[AnonymBruker]

For en flott og beskrivende artikkel! 

Anonymkode: e516c...ec3

[Madelenemie]

3 minutter siden, MxxM skrev:

Jeg hadde det veldig vondt på barne og ungdomsskolen fordi jeg ble baksnakket og utestengt sosialt. Skolen var mildt sagt et mareritt for meg pga dette og andre ting som skjedde i livet mitt. Jeg var ensom under hele oppveksten. Hadde noen «venner» som jeg kunne være bra nok for en og annen gangen på fritiden, men aldri på skolen. De ville heller ikke bli sett sammen med meg, de syntes å skamme seg over det. 

I voksen alder mistet jeg et nært og kjært familiemedlem. Dødsfallet ble etterforsket som drap, og det var store nyhetsoppslag i media. Da fikk jeg plutselig henvendelser fra mennesker som tidligere hadde baksnakket og utestengt meg fra skolen. Da ble jeg liksom plutselig interessant.. 

Jeg husker jeg var sint for det. Hvorfor skulle de plutselig bry seg om meg - bare fordi det var om dødsfallet osv i media? Er dette ekte venner som virkelig bryr seg? 

Begravelsen var også veldig spesiell. Den var lukket og med politi til stede. Kun for de aller nærmeste, og ingen andre fikk vite datoen. Mange spurte meg om når den skulle være og hvordan det var. Folk var nysgjerrige. 

Senere mistet mitt barn sin beste venn i en tragisk ulykke. Hn var også sint, for plutselig ble vennen populær. Vennen hadde aldri vært populær før, mange hadde tilogmed hadde vært stygge mot hn og baksnakket hn. Plutselig sto disse frem på TV og i aviser og viste sin sorg og snakket varmt om hn. Mitt barn var så sint og lei seg, det var så urettferdig overfor bestevennen. Hn deltok ikke i den felles sorgen som foregikk, hn sørget alene og ville være i fred. 

Har dere noen tanker rundt dette og rundt offentlig, felles sorg? 

Hei!

Nå har jeg ikke din erfaring, og jeg har ikke opplevd så mye vondt som deg med baksnakk og utestengelse, likevel har jeg noen egne erfaringer og meninger.

I min familie, er det feks "veldig god steming" i begravelser...det er en grell kontrast som er vanskelig å forstå, logisk, fra hvordan man behandler hverandre, mens man er, " i live". 

Jeg har ikke noe helt bestemt svar og forklaring på fenomenet, som jeg tror er spesielt, og avvikende, men det jeg har kommet frem til er at mange mennesker, "liker" begravelser, rett og slett fordi det er en enkel måte for dem å føle seg ok. Der kan de i sin enkleste form, bruke ord og mimikk, vise sin sorg og sin medmenneskelighet, uten at noen så klart stiller spørsmål...for det passer seg jo ikke i begravelser, med spørsmål, som kanskje ender i krangler, som igjen ender i dårlig stemning...Hvem vil ødelegge en begravelse? Jeg syns imidlertid en begravelse burde være en helt utmerket plass for enten, ikke komme, eller si sin mening, eller i det minste vise respekt for de som er lei seg, ved å ti stille.

Kan ikke den døde få en dag fri fra slarv, og uærlighet og fasade, men noen har verken respekt for de døde eller begravelser, de har fokus på seg selv, det er problemet!

I tillegg til dette, kan, man lett gjøre en "god figur" i en begravelse, det er lett å imponere andre, enten med en klem, eller ord, eller at man står på kirketrappen og deler ut "flygeblader", "om den døde" eller bedre forklart, hvordan sermonien skal være, sanger osv... man kan imponrere og vise seg selv også ved hva som blir sagt/taler, som gjerne ikke er forståelige, skal man sette dem i sammenheng med hvordan det var før menneske var dødt... Det er som om noen får en sterk tilfredstillelse, selv, av å bli sett, være viktig, eller sentral, kanskje er det en lett måte å vise sin "godhet" på. Eller en lett måte å få andre til å glemme hvor inni mellom slem man var.

Jeg tror de man kan stole mest på i en bagravelse er de som er stille, ikke gråter høylydt, ikke holder "den fantastiske talen", de som ikke står på kirketrappen og ønsker en velkommen eller som sier, "det var gode ord, eller "det var en fin sermoni"!

Kan man ikke være stille i en begravelse, er det nesten synonymt med at mennesker har problemer.

Man burde ha såpass respekt at man enten finner det vanskelig finne ord, eller man er stille, alvorlig, sorgfull, eller preget av andres sorg.

Kanskje jeg skrev meg bort nå...men jeg ble sterkt berørt, fordi jeg har opplevd så myye disrespekt for den avdøde, i nettopp begravelser, og der har det gått en grense som har fått meg til å tenke og tenke, igjen og igjen, hva feiler det folk som skal bruke andres død eller sykdom eller elendighet, på å markedsføre/vise seg selv.

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Nå har jeg ikke din erfaring, og jeg har ikke opplevd så mye vondt som deg med baksnakk og utestengelse, likevel har jeg noen egne erfaringer og meninger.

I min familie, er det feks "veldig god steming" i begravelser...det er en grell kontrast som er vanskelig å forstå, logisk, fra hvordan man behandler hverandre, mens man er, " i live". 

Jeg har ikke noe helt bestemt svar og forklaring på fenomenet, som jeg tror er spesielt, og avvikende, men det jeg har kommet frem til er at mange mennesker, "liker" begravelser, rett og slett fordi det er en enkel måte for dem å føle seg ok. Der kan de i sin enkleste form, bruke ord og mimikk, vise sin sorg og sin medmenneskelighet, uten at noen så klart stiller spørsmål...for det passer seg jo ikke i begravelser, med spørsmål, som kanskje ender i krangler, som igjen ender i dårlig stemning...Hvem vil ødelegge en begravelse? Jeg syns imidlertid en begravelse burde være en helt utmerket plass for enten, ikke komme, eller si sin mening, eller i det minste vise respekt for de som er lei seg, ved å ti stille.

Kan ikke den døde få en dag fri fra slarv, og uærlighet og fasade, men noen har verken respekt for de døde eller begravelser, de har fokus på seg selv, det er problemet!

I tillegg til dette, kan, man lett gjøre en "god figur" i en begravelse, det er lett å imponere andre, enten med en klem, eller ord, eller at man står på kirketrappen og deler ut "flygeblader", "om den døde" eller bedre forklart, hvordan sermonien skal være, sanger osv... man kan imponrere og vise seg selv også ved hva som blir sagt/taler, som gjerne ikke er forståelige, skal man sette dem i sammenheng med hvordan det var før menneske var dødt... Det er som om noen får en sterk tilfredstillelse, selv, av å bli sett, være viktig, eller sentral, kanskje er det en lett måte å vise sin "godhet" på. Eller en lett måte å få andre til å glemme hvor inni mellom slem man var.

Jeg tror de man kan stole mest på i en bagravelse er de som er stille, ikke gråter høylydt, ikke holder "den fantastiske talen", de som ikke står på kirketrappen og ønsker en velkommen eller som sier, "det var gode ord, eller "det var en fin sermoni"!

Kan man ikke være stille i en begravelse, er det nesten synonymt med at mennesker har problemer.

Man burde ha såpass respekt at man enten finner det vanskelig finne ord, eller man er stille, alvorlig, sorgfull, eller preget av andres sorg.

Kanskje jeg skrev meg bort nå...men jeg ble sterkt berørt, fordi jeg har opplevd så myye disrespekt for den avdøde, i nettopp begravelser, og der har det gått en grense som har fått meg til å tenke og tenke, igjen og igjen, hva feiler det folk som skal bruke andres død eller sykdom eller elendighet, på å markedsføre/vise seg selv.

 

Jeg synes det er respektløst i forhold til de som sørger, å nærmest forlange at de skal oppføre seg på bestemte måter. Om de nærmeste ønsker å holde tale i kirken, så synes jeg virkelig man skal unnlate å forstå det som noe negativt. Tilsvarende om de nærmeste i etterkant av begravelsen setter pris på å snakke med de fremmøtte. Folk er forskjellige, - og det gjelder også i begravelser. 

Jeg synes selvfølgelig det er kjipt om noen "bruker andres død eller sykdom eller elendighet på å markedsføre/vise seg selv", - men hvis man mener at alt annet enn å være stille og tilbakeholden er feil, så synes jeg man er både sneversynt og dømmende. 

Anonymkode: c855f...367

[Madelenemie]

20 minutter siden, kupton skrev:

Du kan lese dette som er som om jeg skulle skrevet det selv:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/WLGrrG/finske-sanna-refser-nordmenn-dere-maa-alltid-vise-hvor-gode-dere-er

 

Hei!

Tusen takk for at du delte den artikkelen!

Jeg sier inni meg dette, "Jeg hater offentlig sorg", men ord som hater bruker jeg sjelden, men akkurat på dette avviket blant mennesker, som ikke bare er i vår kultur eller i vår tid...det er noe jeg misliker så sterkt.

Og spesielt er det vanskelig i begravelser...enten jeg kjenner menneske godt eller mindre godt, enten jeg er fryktelig lei meg, eller litt lei meg, men jeg forventer vel at folk, i det minste i en så alvorlig stund, ikke bruker noens død som arena for seg selv.

Jeg syns det var leit når det skjer katastrofer, når mange mennesker dør, men jeg føler ingen sorg, for jeg kjente dem ikke.

Når man så ser andre gråte, trøste hverandre, gå i fakkeltog, og i hvertfall på TV og i avisene viser så stor sorg, mennesker som verken kjente eller hadde noen god/ eller nær rellasjon med vedkommende, da kan tankene mine sette stopper for min egen sorg. Sånn hadde jeg det da min bestemor døde, jeg ble så sjokkert over alle som kom som aldri hadde besøkte henne, alle som sa så store ord, men min bestemor døde ganske ensom på et sykehjem. Jeg var lei meg, men også lettet da hun døde, for jeg hadde vondt av henne fordi hun hadde smerter og sorg inni seg. 

[Nicklusheletida]

8 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Nå har jeg ikke din erfaring, og jeg har ikke opplevd så mye vondt som deg med baksnakk og utestengelse, likevel har jeg noen egne erfaringer og meninger.

I min familie, er det feks "veldig god steming" i begravelser...det er en grell kontrast som er vanskelig å forstå, logisk, fra hvordan man behandler hverandre, mens man er, " i live". 

Jeg har ikke noe helt bestemt svar og forklaring på fenomenet, som jeg tror er spesielt, og avvikende, men det jeg har kommet frem til er at mange mennesker, "liker" begravelser, rett og slett fordi det er en enkel måte for dem å føle seg ok. Der kan de i sin enkleste form, bruke ord og mimikk, vise sin sorg og sin medmenneskelighet, uten at noen så klart stiller spørsmål...for det passer seg jo ikke i begravelser, med spørsmål, som kanskje ender i krangler, som igjen ender i dårlig stemning...Hvem vil ødelegge en begravelse? Jeg syns imidlertid en begravelse burde være en helt utmerket plass for enten, ikke komme, eller si sin mening, eller i det minste vise respekt for de som er lei seg, ved å ti stille.

Kan ikke den døde få en dag fri fra slarv, og uærlighet og fasade, men noen har verken respekt for de døde eller begravelser, de har fokus på seg selv, det er problemet!

I tillegg til dette, kan, man lett gjøre en "god figur" i en begravelse, det er lett å imponere andre, enten med en klem, eller ord, eller at man står på kirketrappen og deler ut "flygeblader", "om den døde" eller bedre forklart, hvordan sermonien skal være, sanger osv... man kan imponrere og vise seg selv også ved hva som blir sagt/taler, som gjerne ikke er forståelige, skal man sette dem i sammenheng med hvordan det var før menneske var dødt... Det er som om noen får en sterk tilfredstillelse, selv, av å bli sett, være viktig, eller sentral, kanskje er det en lett måte å vise sin "godhet" på. Eller en lett måte å få andre til å glemme hvor inni mellom slem man var.

Jeg tror de man kan stole mest på i en bagravelse er de som er stille, ikke gråter høylydt, ikke holder "den fantastiske talen", de som ikke står på kirketrappen og ønsker en velkommen eller som sier, "det var gode ord, eller "det var en fin sermoni"!

Kan man ikke være stille i en begravelse, er det nesten synonymt med at mennesker har problemer.

Man burde ha såpass respekt at man enten finner det vanskelig finne ord, eller man er stille, alvorlig, sorgfull, eller preget av andres sorg.

Kanskje jeg skrev meg bort nå...men jeg ble sterkt berørt, fordi jeg har opplevd så myye disrespekt for den avdøde, i nettopp begravelser, og der har det gått en grense som har fått meg til å tenke og tenke, igjen og igjen, hva feiler det folk som skal bruke andres død eller sykdom eller elendighet, på å markedsføre/vise seg selv.

 

Meg kan du ikke stole på. 😀 Jeg har stått på kirketrappa og delt ut.

[Madelenemie]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er respektløst i forhold til de som sørger, å nærmest forlange at de skal oppføre seg på bestemte måter. Om de nærmeste ønsker å holde tale i kirken, så synes jeg virkelig man skal unnlate å forstå det som noe negativt. Tilsvarende om de nærmeste i etterkant av begravelsen setter pris på å snakke med de fremmøtte. Folk er forskjellige, - og det gjelder også i begravelser. 

Jeg synes selvfølgelig det er kjipt om noen "bruker andres død eller sykdom eller elendighet på å markedsføre/vise seg selv", - men hvis man mener at alt annet enn å være stille og tilbakeholden er feil, så synes jeg man er både sneversynt og dømmende. 

Anonymkode: c855f...367

Ok, jeg burde vel formulert meg mer presist, jeg mente ikke at de som er nær personen ikke skal få si noe.

Men feks om en familie ikke har kontakt og har lagt noen for hat, men så plutselig i dennes begravelse dukker opp med de mest fantastiske taler om vedkommende...det syns jeg er upassnede, det var det jeg mente.

[Madelenemie]

1 minutt siden, Nicklusheletida skrev:

Meg kan du ikke stole på. 😀 Jeg har stått på kirketrappa og delt ut.

Ok da.

Jeg ble vel litt revet med av noen følelser og erfaringer...jeg mente de som ikke har en god eller nær rellasjon med den døde, beklager.

[AnonymBruker]

Jeg tenker umiddelbart på det klamme rosetoget.

Anonymkode: 560a7...71a

[Gjest]

Takk for tanker og artikkel. 

[AnonymBruker]

Sånne folk har alltid forundret meg. Kanskje jeg bare har misoppfattet dem, men de virker å tiltrekkes det "sensasjonelle ", både det tragiske og det fantastiske, og har stort behov for å være en del av det. Underlig.

Anonymkode: f51e4...4c8

[Soletti]

AKK ja. Denne har jeg erfart, ser det på Facebook også. 

[Gjest Maggie55]

Det motsatte er ikke noe særlig heller. Husker studiested jeg har vært uten at der var noe snakk eller en liten markering en gang når en medstudent plutselig var falt fra. Traff man noen sa de bare. Livet må gå videre. Man hørte også mye rykter som jeg mange år senere har hørt så mange versjoner av at jeg er kommet til å tvile på både det ene annet  Iallefall på rykter. Tilogmed Nekrologer  i avisen har jeg begynt å betvile. Alle har ofte sine berg i livet av sorg og savn tror jeg og det er ofte vanskelig å strekke ut en hånd til de som trenger. Derfor synes jeg det er bra at samfunnet eller staten har noen " rutiner" på en måte og er den store sterke der hvor enkeltmenneske bare kommer til kort. Men jeg har både opplevet selv og sett andre bli utsatt for " utestengelser" men det har ikke vært noe jeg kunne gjøre utover selv prøve å opptre annerledes. Det er øyeblikk for alle tror jeg. Enkelte må det være noe i veien med som tilogmed lar det gå ut over  barn og unge som ikke er deres egne engang kanskje. Bare opprørende å høre om sånne hendelser.

[Gjest Maggie55]

Men jeg mener også at " etisk standard" er viktig. Men når mennesker er i " følsens vold" så er det ikke lett. Mye i media stemmer kanskje ikke. Vi er kanskje ikke kritiske nok.

[Gjest Maggie55]

Medienes penner er kanskje ikke vasse nok så alt " overfldig" og jus og fanteri bare avsløres. Mange tjener seg kanskje rike ved å tilslørte virkeligheten eller er aksje i lomma på godseieren eller Storbonden eller stedets næringsinteresser. Hvem vet.

[Soletti]

Minnehøytidligheter på skoler, arbeidsplasser ol hvor den avdøde var en del av synes jeg er fint. Da bør nermeste familie bli informert og invitert og føle at det er riktig for dem. 

Demonstrasjoene etter 22/7 synes jeg var fint. Jeg kjente ingen av de som døde men jeg kjenner noen som ble skadet men en ung gutt fra byen ble drept. Det var en minneseremoni for han hvor fokusert var at vi som ikke var direkte rammet skulle sørge for å ikke la slike ting få grobunn igjen. Ett av mine søsken fikk hendelsen rett i fanget bokstavlig talt. Vinduene ble blåst inn på kontoret hans. Det var ferie men han endte med å jobbe hele natta med å rydde opp på jobben sammen med beboerne der. Og han sa at han aldri så for seg at en så voldsom opplevelse skulle ende med en følelse av likeverd. Ansatte og brukerne/beboerne jobbet sammen og satt på taket etterpå om natten og snakket. Da var de likeverdige. Noe av sorgen jeg følte på var at livet nå ble anderledes. Uskylden forsvant. 

[Thebutterfly]

Jeg opplevde mobbing og utestengelse. Det gikk mange år hvor jeg ikke tilga det. Nå er det faktisk tilgitt. Jeg vet at det er menneskelig å feile. Jeg er ikke perfekt selv. Ingen er perfekt. Men noe kan sitte i. Men det viktigste er å lære seg å leve videre og gjøre det som en mener er rett selv. Veldig viktig å gjerne ikke dele sine sorger med alle. For det kan føles feil og folk kjenner ikke alltid andres følelser og tanker. 

[Gjest]

1 time siden, Thebutterfly skrev:

Jeg opplevde mobbing og utestengelse. Det gikk mange år hvor jeg ikke tilga det. Nå er det faktisk tilgitt. Jeg vet at det er menneskelig å feile. Jeg er ikke perfekt selv. Ingen er perfekt. Men noe kan sitte i. Men det viktigste er å lære seg å leve videre og gjøre det som en mener er rett selv. Veldig viktig å gjerne ikke dele sine sorger med alle. For det kan føles feil og folk kjenner ikke alltid andres følelser og tanker. 

Jeg har gått videre. Jeg har tilgitt for lenge siden og bærer ikke nag til noen. Vi var alle barn/ungdommer og visste sikkert ikke bedre. Jeg tilga jo min far også, selv om han var voksen da han påførte meg og min familie mye vondt.

Men jeg sliter med konsekvensene av det. Jeg og min behandler jobber hardt for å reparere dem og selvbildet som ble skadet. 

Endret 4. januar 2019 av Gjest

[Gjest Maggie55]

På 3.1.2019 den 2.49, Soletti skrev:

Minnehøytidligheter på skoler, arbeidsplasser ol hvor den avdøde var en del av synes jeg er fint. Da bør nermeste familie bli informert og invitert og føle at det er riktig for dem. 

Demonstrasjoene etter 22/7 synes jeg var fint. Jeg kjente ingen av de som døde men jeg kjenner noen som ble skadet men en ung gutt fra byen ble drept. Det var en minneseremoni for han hvor fokusert var at vi som ikke var direkte rammet skulle sørge for å ikke la slike ting få grobunn igjen. Ett av mine søsken fikk hendelsen rett i fanget bokstavlig talt. Vinduene ble blåst inn på kontoret hans. Det var ferie men han endte med å jobbe hele natta med å rydde opp på jobben sammen med beboerne der. Og han sa at han aldri så for seg at en så voldsom opplevelse skulle ende med en følelse av likeverd. Ansatte og brukerne/beboerne jobbet sammen og satt på taket etterpå om natten og snakket. Da var de likeverdige. Noe av sorgen jeg følte på var at livet nå ble anderledes. Uskylden forsvant. 

Det er ting som bare ikke er så lett å forstå at unge mennesker skal bare bli revet vekk som skjedde 22/7. Godt at man hadde møteplasser dengang til også de som ikke var direkte berørt tenker jeg også i etterkant.