Hei. Kan dette være transference?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har gått til behandling for kompleks PTSD i tre år etter å ha blitt utsatt for overgrep, dvs. incest. 
Vanligvis er jeg en rolig og høflig jente, men jeg har blitt bevisst på at jeg endrer personlighet til det "verre" når jeg er sammen med psykologen, som er en mann. Jeg har ikke dette problemet med noen andre menn, bortsett fra overgriper. Han minner meg ikke om overgriper, ikke som jeg er bevisst på, i alle fall. - Men jeg lurer på om det at vi snakker om disse vanskelige tingene, pluss at han VET om det, er årsaken til at jeg endrer meg, og jeg lurer på om det faktisk kan være transference. 

Når jeg skal møte psykologen føler jeg meg: veldig redd, litt frakoblet/distansert, blyg, ekstremt selvbevisst (f.eks kan jeg bli så bevisst på noe ved kroppen min at jeg får angstanfall), og jeg tror ikke at psykologen egentlig bryr seg.

Når jeg er hos psykologen oppfører jeg meg slik: tør nesten ikke ha øyekontakt, tør nesten ikke snakke, jeg synker sammen i kroppen/lukker kroppen, blir veldig anspent, puster "nesten ikke" (dvs. anstrengt, lydløst og overfladisk) viser ikke følelser - eller holder veldig igjen for å virke nøytral, holder tilbake informasjon, skjuler informasjon, svarer dårlig på spørsmål, redd for å ta plass, gjør meg liksom liten og usynlig.

Slik er jeg ikke til vanlig. Jeg er beskjeden, men ikke forsiktig, ei heller ikke en sånn "forsvinnende" person. Til vanlig snakker jeg mer og er ikke redd for å si min mening, uttrykker meg mer, er ikke redd for hva andre tenker, har et helt annet kroppsspråk, stemmeleie osv. Ikke redd for øyekontakt. Vanligvis virker jeg helt normal.

Jeg har pleid å tenke at jeg endrer meg bare fordi vi snakker om noe vanskelig, men nå har jeg begynt å lure på om det jeg sliter med kan være transference. Jeg kan se noen linker til hvordan jeg var hjemme da jeg vokste opp: jeg var redd og jeg prøvde å gjøre så lite ut av meg som mulig. Listet meg rundt, og sa aldri noe. Bare prøve å være usynlig, liksom. Jeg har aldri likt å ha øyekontakt med overgriper, og vi har aldri snakket mye sammen, da han ikke var interessert i noe jeg hadde å si uansett. Hvis kupton eller helsepersonell leser dette, hadde det vært interessant å høre hva dere tenker om dette. Hvis det er transference er det kanskje noe vi kan gjøre noe med?

Anonymkode: f4e97...888

[kupton]

Det kan kanskje være det. Det er heller ikke så viktig.

Det som er viktig er at terapien i sin nåværende form ikke vil føre til fremgang. "Når jeg er hos psykologen oppfører jeg meg slik: tør nesten ikke ha øyekontakt, tør nesten ikke snakke, jeg synker sammen i kroppen/lukker kroppen, blir veldig anspent, puster "nesten ikke" (dvs. anstrengt, lydløst og overfladisk) viser ikke følelser - eller holder veldig igjen for å virke nøytral, holder tilbake informasjon, skjuler informasjon, svarer dårlig på spørsmål, redd for å ta plass, gjør meg liksom liten og usynlig."

Det beste du kan gjøre nå, er å vise psykologen dette innlegget. Så må dere diskutere hvordan du kan klare å fremstå ærlig med dine følelser og hvordan du er og har det. Da vil terapien begynne å gi effekter og du vil merke fremgang.

Det er en "regel" i terapi som sier: "Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver for deg". Å bevisst fremstille seg helt annerledes enn det en egentlig er, er det samme som å lyve.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, kupton skrev:

Det kan kanskje være det. Det er heller ikke så viktig.

Det som er viktig er at terapien i sin nåværende form ikke vil føre til fremgang. "Når jeg er hos psykologen oppfører jeg meg slik: tør nesten ikke ha øyekontakt, tør nesten ikke snakke, jeg synker sammen i kroppen/lukker kroppen, blir veldig anspent, puster "nesten ikke" (dvs. anstrengt, lydløst og overfladisk) viser ikke følelser - eller holder veldig igjen for å virke nøytral, holder tilbake informasjon, skjuler informasjon, svarer dårlig på spørsmål, redd for å ta plass, gjør meg liksom liten og usynlig."

Det beste du kan gjøre nå, er å vise psykologen dette innlegget. Så må dere diskutere hvordan du kan klare å fremstå ærlig med dine følelser og hvordan du er og har det. Da vil terapien begynne å gi effekter og du vil merke fremgang.

Det er en "regel" i terapi som sier: "Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver for deg". Å bevisst fremstille seg helt annerledes enn det en egentlig er, er det samme som å lyve.

Ja, du har rett. Det blir ingen fremgang når jeg holder igjen. Takk for at du svarte meg. Jeg skal gjøre som du foreslo. 

Anonymkode: f4e97...888