Bryr terapeuter seg egentlig om hva man føler?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt betydelig angst i det siste. Slik at jeg er kvalm, svimmel, skjelver osv. Er fullstendig utslitt i løpet av dagen, som om jeg har løpt maraton. Jobber hardt med meg selv. Jeg ser ikke vitsen i å fortelle om mine følelser til psykologen min. Terapeuter er egentlig ganske likegyldig til hva du føler hvis du bare lover å holde deg i livet. Min psykolog blir veldig dømmende hvis jeg tar en sobril i ny og ne. (max to pr  mnd). Kan jo likevel ta kontakt med min psykiater og spørre om ny resept på sobril.? Vet ikke lenger. Det er jo ikke farlig med angst har terapeuter sagt mange ganger. Men det er ikke godt når kroppen er i konstant katastrofeberedskap dag ut og dag inn. I dag da jeg gikk på butikken ble jeg overveldet av panikk flere ganger og følte at kroppen skulle falle sammen. Vet jo etter mange år i terapi at jeg er bare dum som ikke klarer å fikse dette selv men samtidig sa min psykiater at min tilstand nok var kronisk. Vet ikke hvem jeg skal høre på lenger.  

Anonymkode: 57607...9b6

[kupton]

Ja, en bryr seg "inne i seg", men en kan ikke la dette styre terapien. Omsorg er ikke et vesentlig moment i terapi der endring, fremgang og mestring er målet.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, kupton skrev:

Ja, en bryr seg "inne i seg", men en kan ikke la dette styre terapien. Omsorg er ikke et vesentlig moment i terapi der endring, fremgang og mestring er målet.

Men vil det skade av og til å gi meg inntrykk av at hen forstår at det er vanskelig?. Min datter klarte nesten å ta livet sitt denne uken. Har ikke tenkt å ta det opp med psykologen. Jeg er ikke vant med omsorg fra noen men den som gir omsorg. Og den intense frykten og hjelpesløsheten jeg kjenner ang dette med datteren min nå vil jeg ikke en gang prøve å beskrive. Jeg jobber hardt i terapi og prøver. Men det har vært noen tøffe ting som har skjedd rundt meg de siste årene. Da blir det noen tilbakesteg. Kanskje best å la noen andre få min plass i terapien. At jeg bare går tilbake til medisiner. 

Anonymkode: 57607...9b6

[kupton]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min datter klarte nesten å ta livet sitt denne uken. Har ikke tenkt å ta det opp med psykologen.

Jeg skrev nettopp i en annen tråd om å lyve for behandler. Å ikke fortelle om dette, ligger nært opp mot å lyve.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, kupton skrev:

Jeg skrev nettopp i en annen tråd om å lyve for behandler. Å ikke fortelle om dette, ligger nært opp mot å lyve.

Men er det greit å snakke om det som skjer i livet mitt nå.? Psykologen vil helst fokusere på noe jeg opplevde i barndommen og har et opplegg. Jeg kommer sikkert til å grine hvis jeg skal snakke om datteren min. Psykologen kommer bare til å sitte helt rolig å se på meg uten å si noe. Da tenker jeg bare at det ikke er noe å grine over, at friske og sterke mennesker klarer fint å tenke fornuftig og takle dette. Manglende respons gjør meg usikker. Men hvis du mener at psykologen egentlig bryr seg så får jeg stole på det. 

Anonymkode: 57607...9b6

[Pegaso98]

2 timer siden, kupton skrev:

Jeg skrev nettopp i en annen tråd om å lyve for behandler. Å ikke fortelle om dette, ligger nært opp mot å lyve.

Å ikke ønske å fortelle noe i behandling er ikke lyving. Behandleren min har sagt flere ganger at han ikke har rett på å vite alt om meg, at jeg kan velge hva jeg vil si. 

I hvilken tråd skrev du om dette?

[Pegaso98]

Synes du skal være åpen med behandler om dette. Du er sterk! Heier på deg. Klem 💖

[kupton]

17 timer siden, Pegaso98 skrev:

Å ikke ønske å fortelle noe i behandling er ikke lyving. Behandleren min har sagt flere ganger at han ikke har rett på å vite alt om meg, at jeg kan velge hva jeg vil si. 

I hvilken tråd skrev du om dette?

Korrekt. Behandler har ikke krav på å vite noe. Du kan sitte taus hele timen. 

Spørsmålet er imidlertid hva som er hensiktsmessig for at pasienten skal få best mulig hjelp. For å få til det, må pasienten fortelle om det som er relevant for å forstå pasienten og dennes problemer. 

Å unndra opplysninger som pasienten må forstå er relevante for å forstå problemene/utfordringene, er det samme som å lyve. Sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten. 

[Mëmëso]

18 minutter siden, kupton skrev:

Korrekt. Behandler har ikke krav på å vite noe. Du kan sitte taus hele timen. 

Spørsmålet er imidlertid hva som er hensiktsmessig for at pasienten skal få best mulig hjelp. For å få til det, må pasienten fortelle om det som er relevant for å forstå pasienten og dennes problemer. 

Å unndra opplysninger som pasienten må forstå er relevante for å forstå problemene/utfordringene, er det samme som å lyve. Sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten. 

Kan det der være en prosess i seg selv, å lære å være både sannferdig og ikke unndra ting? Det er vanskelig når det å unndra og lyve er blitt ett mønster i livet for å beskytte seg.   

[Gjest]

42 minutter siden, kupton skrev:

Korrekt. Behandler har ikke krav på å vite noe. Du kan sitte taus hele timen. 

Spørsmålet er imidlertid hva som er hensiktsmessig for at pasienten skal få best mulig hjelp. For å få til det, må pasienten fortelle om det som er relevant for å forstå pasienten og dennes problemer. 

Å unndra opplysninger som pasienten må forstå er relevante for å forstå problemene/utfordringene, er det samme som å lyve. Sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten. 

Er det _alltid_ lurt å si sannheten og åpne 100 % opp? 

[kupton]

7 minutter siden, MxxM skrev:

Er det _alltid_ lurt å si sannheten og åpne 100 % opp? 

Ja, det er min oppfatning  

 

[AnonymBruker]

Føler ting blir veldig svart-hvitt her. Jeg prøver å være ærlig med mine behandlere men det krever tillit til og litt  feedback fra terapauten. Hvis man forteller noe veldig skamfullt eller intimt og ikke er trygg er det faktisk veldig vanskelig. Eller forteller noe om ungene og psykologen snakker om barnevern (egentlig helt uten grunn.)Da blir jeg så redd at jeg ikke klarer å puste på mange uker. Eller jeg forteller noe som betyr veldig mye for meg og psykologen ikke viser noen følelser. Man skulle gått kurs og lært hvordan terapeuter tenker og er før man gikk i terapi. Det hadde spart meg for mye forvirring og frykt. At det å trenge bekreftelse på at man betyr noe har jeg jo etter hvert lært på dette forumet er tegn på svakhet. Jeg er et menneske i en vanskelig situasjon som trenger er medmenneske . Da psykologen er den eneste som jeg føler er virkelig nær for tiden er det lett å glemme seg et øyeblikk og ønske litt medfølelse. Jeg skal prøve å tenke på psykologen som en robot, en maskin som gjør en jobb. At det ikke er er møte mellom to mennesker. Kanskje det da blir lettere. 

Anonymkode: 57607...9b6

[Gjest]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler ting blir veldig svart-hvitt her. Jeg prøver å være ærlig med mine behandlere men det krever tillit til og litt  feedback fra terapauten. Hvis man forteller noe veldig skamfullt eller intimt og ikke er trygg er det faktisk veldig vanskelig. Eller forteller noe om ungene og psykologen snakker om barnevern (egentlig helt uten grunn.)Da blir jeg så redd at jeg ikke klarer å puste på mange uker. Eller jeg forteller noe som betyr veldig mye for meg og psykologen ikke viser noen følelser. Man skulle gått kurs og lært hvordan terapeuter tenker og er før man gikk i terapi. Det hadde spart meg for mye forvirring og frykt. At det å trenge bekreftelse på at man betyr noe har jeg jo etter hvert lært på dette forumet er tegn på svakhet. Jeg er et menneske i en vanskelig situasjon som trenger er medmenneske . Da psykologen er den eneste som jeg føler er virkelig nær for tiden er det lett å glemme seg et øyeblikk og ønske litt medfølelse. Jeg skal prøve å tenke på psykologen som en robot, en maskin som gjør en jobb. At det ikke er er møte mellom to mennesker. Kanskje det da blir lettere. 

Anonymkode: 57607...9b6

Helt enig. Det er svært vanskelig å bygge tillit til en person du vet får betaling for det. Men samtidig er det viktig å huske at de har valgt å gå i årevis på skole fordi de ønsker å hjelpe oss - det betyr medmenneskelighet.  

[kupton]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da psykologen er den eneste som jeg føler er virkelig nær for tiden er det lett å glemme seg et øyeblikk og ønske litt medfølelse.

Dessverre er generasjoner av behandlere oppdratt i denne måten å forholde seg på selv om forskningen tydelig viser at en noe annerledes tilnærming er mer virksom. Behandlerfaktorer som det å inngi realistisk optimisme, empati og tilpasset støtte er svært viktig uavhengig av teoretisk bakgrunn for terapien.

Om det er av interesse for noen, kan jeg lage en egen tråd om et fantastisk forsøk utført av Cambridgeprofessor Paykel.

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Dessverre er generasjoner av behandlere oppdratt i denne måten å forholde seg på selv om forskningen tydelig viser at en noe annerledes tilnærming er mer virksom. Behandlerfaktorer som det å inngi realistisk optimisme, empati og tilpasset støtte er svært viktig uavhengig av teoretisk bakgrunn for terapien.

Om det er av interesse for noen, kan jeg lage en egen tråd om et fantastisk forsøk utført av Cambridgeprofessor Paykel.

Veldig gjerne. 

Anonymkode: 57607...9b6

[Gjest]

17 timer siden, kupton skrev:

Ja, det er min oppfatning  

 

Hva når det får konsekvenser som gjør ting verre? 

[Pegaso98]

18 timer siden, kupton skrev:

Korrekt. Behandler har ikke krav på å vite noe. Du kan sitte taus hele timen. 

Spørsmålet er imidlertid hva som er hensiktsmessig for at pasienten skal få best mulig hjelp. For å få til det, må pasienten fortelle om det som er relevant for å forstå pasienten og dennes problemer. 

Å unndra opplysninger som pasienten må forstå er relevante for å forstå problemene/utfordringene, er det samme som å lyve. Sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten. 

Feil.

[AnonymBruker]

22 timer siden, kupton skrev:

Dessverre er generasjoner av behandlere oppdratt i denne måten å forholde seg på selv om forskningen tydelig viser at en noe annerledes tilnærming er mer virksom. Behandlerfaktorer som det å inngi realistisk optimisme, empati og tilpasset støtte er svært viktig uavhengig av teoretisk bakgrunn for terapien.

Om det er av interesse for noen, kan jeg lage en egen tråd om et fantastisk forsøk utført av Cambridgeprofessor Paykel.

Det er av interesse. 

Anonymkode: 57607...9b6

[kupton]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er av interesse. 

Nå er tråden laget :-)

[Madelenemie]

På 4.1.2019 den 19.53, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt betydelig angst i det siste. Slik at jeg er kvalm, svimmel, skjelver osv. Er fullstendig utslitt i løpet av dagen, som om jeg har løpt maraton. Jobber hardt med meg selv. Jeg ser ikke vitsen i å fortelle om mine følelser til psykologen min. Terapeuter er egentlig ganske likegyldig til hva du føler hvis du bare lover å holde deg i livet. Min psykolog blir veldig dømmende hvis jeg tar en sobril i ny og ne. (max to pr  mnd). Kan jo likevel ta kontakt med min psykiater og spørre om ny resept på sobril.? Vet ikke lenger. Det er jo ikke farlig med angst har terapeuter sagt mange ganger. Men det er ikke godt når kroppen er i konstant katastrofeberedskap dag ut og dag inn. I dag da jeg gikk på butikken ble jeg overveldet av panikk flere ganger og følte at kroppen skulle falle sammen. Vet jo etter mange år i terapi at jeg er bare dum som ikke klarer å fikse dette selv men samtidig sa min psykiater at min tilstand nok var kronisk. Vet ikke hvem jeg skal høre på lenger.  

Anonymkode: 57607...9b6

Hei!

Det tror jeg de gjør.

Jeg hadde en positiv erfaring i dag, etter lang tids vansker, innså jeg at jeg trenger litt hjelp ut av noen konkrete problemer, så jeg fikk time hos en psykiater. 

Jeg visste over hodet ikke hvordan jeg skulle orke dra dit, møte en fremmed, å "snakke om problemer", men så tenkte jeg det vil være sløsing med ressurser ikke møte og dumt ikke forsøke se hvordan det går. Siden jeg mer øker min aktivitet, suksesivt nærmest med indre uro, som kan oppstå ved vansker i livet, feks stress, så er utfordringen der, når jeg skal sitte stille, OG, i tillegg, "snakke om ting jeg syns er vanskelig". Samtidig vet jeg jo at det er jeg selv som bare kan endre min situasjon, det kan ikke psykiateren heller gjøre. Men det jeg håper på er at han kanskje har noen lure ord, som får meg til å løfte blikket, og få litt perspektiv, samt kanskje det viser seg at det blir lettere hvis jeg har en jeg kan snakke med...(det siste vet jeg altså ikke)

Da han spurte hva jeg trengte hjelp med til slutt, sa jeg, men jeg nølte først, for jeg er jo selv usikker på hva som er svaret på det spørsmålet, "jeg trenger hjelp med å sorterer noen tanker, for muligens således evne forholde meg bedre til de vanskene jeg står i". Før hadde psykiateren fått vite litt hva jeg stod i, og hva vanskene bestod av, dette fordi han stilte ganske mange og detaljerte spørsmål.

Jeg pleier egentlig for tiden å ha god øyekontakt, men i dag, orket jeg ikke, men jeg så inni mellom opp på han og smilte litt, bare et sånt høflig smil, liksom for å vise at jeg satte pris på at han stilte meg spørsmål som jeg skulle svare på.

Det jeg så første gang jeg så på han, og de neste gangene og ikke minst den siste gangen, var at han hadde det jeg vil kalle et snilt blikk. Det er vel det man vil kalle et varmt blikk. Og han hadde det samme rolige/beroligende smilet, og han hadde en fin aksent. Så jeg spurte om han var fra Iran, men han var fra Tyrkia, han sa, "men det er jo landet ved siden av", jeg sa da jeg hadde gått i klasse med noen fra Iran og at han hadde den samme aksenten.

Så fikk jeg ny time, og han sa han skulle se litt mer på hva han kunne hjelpe meg med, han skulle lese det han hadde notert først, jeg tror ikke jeg ville fått en slik god følelse inni meg, om det ikke var for at behandleren følte med meg, da mener jeg lyttet til mine svar, og så at dette er ikke en lett livssituasjon for noen å være i.

Siden det stod i papirene jeg hadde fylt ut at jeg har asperger syndrom, så presiserte jeg at det er ikke asperger-vansker jeg trenger hjelp med. Han spurte også om jeg hadde gått i terapi før og jeg fortalte om min pensjonerte psykiater, men jeg passet på å ikke si for mye, jeg sa bare at hun var meget dyktig og hjalp meg mye. Han spurte hva hun hjalp meg med, og jeg kom bare på, de mellommenneskelige rellasjoner, så derfor svarte jeg bare det.

Jeg aner ikke, om dette vil hjelpe meg, men jeg forsøker, jeg følte meg i hvert fall både sett, forstått og møtt med varme dvs forståelse. Han sa jo også, det var hyggelig treffe meg, og jeg svarte, " I lige måde". Jeg følte meg lettere til sins da jeg gikk, men jeg vet ikke hvorfor, for noen løsning fikk jeg jo ikke på første time, jeg tror jeg var lettet fordi det gikk så bra, spørsmålene var lette å svare på, og han var vennlig. Noen ganger hørte han ikke hva jeg sa, så jeg måtte da si at jeg har lav stemme, og jeg beklaget det, det skjedde flere ganger, men jeg syns det var fint han spurte, det betyr han både ville høre og forsøke danne seg et helheltlig bilde.