Psykodynamisk vranglås!

[AnonymBruker]

Jeg går i psykodynamisk langtidsterapi grunnet angst/depresjon/relasjonstraumer. Den senere tiden har jeg sett mer og mer tydelig hvordan jeg repeterer mønstre fra min oppvekst ut i fra et underliggende håp at om jeg bare jobber hardt nok, pusher meg selv - er flink, snill og grei - så vil jeg få det jeg lengter etter: en bekreftelse på at jeg er OK, og ikke minst en bekreftelse på at jeg har rett til å føle det jeg føler. Sårt tiltrengt trygghet og tillit til eget verd, behov og grenser. Å, som jeg har lengtet, strevd og prøvd! Igjen, og igjen og igjen. Det er tøft og smertefullt å se hvor gjennomgripende mine mønstre er, og jeg kjenner medfølelse med det barnet jeg en gang var og sinne mot min behandler som har latt det utspille seg over så lang tid uten å korrigere eller gripe inn (kanskje har han prøvd, rett skal være rett...). Jeg har stanget hodet i veggen så lenge, og bare blitt dårligere fysisk og psykisk. Hva var vitsen i å gjennomleve barndommen én gang til, når det jeg trengte var hjelp? Er dette overføring eller retraumatisering? Er det sånn hjelp ser ut?

Jeg kjenner det er frigjørende å trekke definisjonsmakten tilbake til meg selv i stedet for å hele tiden feie bort min ambivalens, sinne og skuffelse og tenke at behandler nok har rett, at jeg er bare vanskelig og må være mer tålmodig. Hele terapien føles bare feil nå og jeg er i tvil om behandler virkelig ser og forstår meg eller om han bare plotter meg inn i teoriene sine, og ser det han vil se.

Nå som jeg ser mine mønstre så tydelig, blir det umulig å fortsette i samme spor. Så hvor går veien videre nå? Skal jeg følge magefølelsen omsider, og avslutte terapien? Stå for at dette kjennes destruktivt og at det ikke nødvendigvis kun er min feil? Er det det som må til for at jeg skal klare å stole på meg selv og slutte å tro at noen kan "redde" meg? Eller er det naturlig å reagere med sinne og bli desillusjonert, når "lyset går på" i psykodynamisk forstand? Er det mulig at terapien nå kan gå over i en ny og mer utviklende fase, selv om det føles totalt håpløst og uaktuelt ut akkurat nå? 

Anonymkode: c41d2...0ec

[kupton]

Jeg synes dette høres ut som en terapi på rett spor. Nå er du klar over dine mønstre som har fanget deg i et repeterende mønster. Nå er du klar for neste steg. Sammen med terapeuten skal du finne en annen vei for resten av livet ditt.

Lykke til :-)

[frosken]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal jeg følge magefølelsen omsider, og avslutte terapien? Stå for at dette kjennes destruktivt og at det ikke nødvendigvis kun er min feil?

Som du sikkert vet, så er det umulig å gi noe vesentlig innspill i forhold til hva som vil være riktig avgjørelse for deg. Men det er så avgjort mulig å være altfor tålmodig i terapi, å prøve alt for lenge, å tro at bare man holder ut lenge nok, så skal et eller annet bli mye bedre. Det vil ofte være lurt å bruke litt tid på avgjørelsen, om mulig også drøfte den med terapeuten - men når alt kommer til alt, så er det du selv som med størst sikkerhet kan vite om dette er en terapi som ser ut til å medvirke til økt livskvalitet eller ikke. 

For noen kan det å velge å slutte i en terapi, være omtrent det viktigste som skjer i den terapien. 

I en del fagmiljøer, vil det det omtrent alltid bli antatt at det er pasienten det er noe galt med når terapien ikke fungerer. 

For å komme frem til hva som kan være en god løsning for deg, så kan det være lurt å snakke med en utenforstående om hvordan du opplever terapien og hvilke tanker du har om den. Innenfor den psykoanalytiske tradisjonen, har pasienter ofte blitt frarådet nettopp dette, og kanskje er det en av grunnene til at enkelte psykodynamiske terapiforløp fortsetter i svært mange år også når terapien burde ha vært avsluttet. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, kupton skrev:

Jeg synes dette høres ut som en terapi på rett spor. Nå er du klar over dine mønstre som har fanget deg i et repeterende mønster. Nå er du klar for neste steg. Sammen med terapeuten skal du finne en annen vei for resten av livet ditt.

Lykke til 🙂

Takk. Fint om det stemmer, men kunne ikke psykologen sagt noe i den retning da, når jeg sa omtrent det samme jeg skrev i innlegget? Det var rimelig demotiverende å dele denne innsikten og bli møtt av den samme profesjonelle, kalde skulderen. Vanskelig å opprettholde tro og håp helt på egenhånd, men det er kanskje noe av problemet; at jeg forventer for mye støtte, selv om det absolutt ikke føles sånn. 

23 minutter siden, frosken skrev:

Som du sikkert vet, så er det umulig å gi noe vesentlig innspill i forhold til hva som vil være riktig avgjørelse for deg. Men det er så avgjort mulig å være altfor tålmodig i terapi, å prøve alt for lenge, å tro at bare man holder ut lenge nok, så skal et eller annet bli mye bedre. Det vil ofte være lurt å bruke litt tid på avgjørelsen, om mulig også drøfte den med terapeuten - men når alt kommer til alt, så er det du selv som med størst sikkerhet kan vite om dette er en terapi som ser ut til å medvirke til økt livskvalitet eller ikke. 

For noen kan det å velge å slutte i en terapi, være omtrent det viktigste som skjer i den terapien. 

I en del fagmiljøer, vil det det omtrent alltid bli antatt at det er pasienten det er noe galt med når terapien ikke fungerer. 

For å komme frem til hva som kan være en god løsning for deg, så kan det være lurt å snakke med en utenforstående om hvordan du opplever terapien og hvilke tanker du har om den. Innenfor den psykoanalytiske tradisjonen, har pasienter ofte blitt frarådet nettopp dette, og kanskje er det en av grunnene til at enkelte psykodynamiske terapiforløp fortsetter i svært mange år også når terapien burde ha vært avsluttet. 

Takk for refleksjoner, som stemmer godt med tanker jeg selv har gjort meg. Har du forslag til spørsmål jeg kan stille til behandler for å komme nærmere en avklaring? Jeg ønsker ikke å involvere utenforstående, er redd for at det bare gjør det enda vanskeligere å ta en avgjørelse. 

Anonymkode: c41d2...0ec