Usikker på hva kan jeg håndtere - intime relasjoner

[umakenverdt]

Jeg prøver å utfordre meg på nye områder og ting jeg aldri har trodd var mulig for meg, men jeg må innrømme at når jeg ikke vet hva jeg vil eller hvordan jeg skal forholde meg til andre er det svært vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre. Jeg har forsøkt noen få ganger å innlede samtaler med folk der det er en tanke at en eventuell relasjon skal være romantisk/intim/nær eller hva man kaller det (i første omgang på nettsider der det er tydelig at det er intensjonen). Dette skaper selvsagt alle mulige slags problemer og utfordrer meg på veldig mye jeg ikke takler og som jeg synes er vanskelig. Jeg vet at det er mange som synes dette er et utfordrende område generelt, men det er jo vanligst å ha en viss erfaring eller visshet om hva man ønsker når man er rundt tredve år? 

Det er så mye jeg synes er vanskelig i dette, og jeg skal ikke ta opp alt her, fordi det ville blitt et svært langt innlegg. Det med å ha en person så tett på meg kjenner jeg kvelende, men samtidig kjenner jeg på takknemlighet for at en person faktisk velger frivillig å tilbringe slik tid sammen med meg, og skam for at jeg opplever det kvelende. Jeg har møtt en person et par ganger, men synes dette blir så vanskelig at jeg skjønner ikke helt at jeg skal klare det. Vedkommende er så utrolig fin mot meg, men jeg klarer det på ingen måte å tenke noe annet enn at jeg vil ha vedkommende bort. Jeg er jo ikke vant med slike ting, og har aldri opplevd å være betatt, noe jeg jo ikke er nå heller, men det er jo fordi jeg er meg. Jeg vil opptre skikkelig, men vet ikke hva det innebærer. Jeg kjenner meg som en utakknemlig og slem person for dette og vet ikke om jeg burde skrive det her, men jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal håndtere alt her. Jeg takler jo ikke hverdagen godt uten dette heller, så muligens er det bare noen som ikke er egnet for å prøve på denne typen relasjoner. Men det er jo et ønske å finne ut om det er noen måter jeg kan takle en slik relasjon på, et ønske om å klare å finne ut hva det er jeg ønsker og hva jeg har evner til å klare å forholde meg til. Og for å finne ut av disse spørsmålene må jeg kanskje prøve meg frem på noen måte, er vanskelig å ha det som en intellektuell øvelse eller?

Gir det noen mening? Var mye forskjellig i dette innlegget, men jeg kjenner dette er litt mye for meg.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du tenker. Jeg har også en frykt for å innlede nære relasjoner til noen, selv om det er et savn samtidig. 

Anonymkode: 9952c...6ee

[umakenverdt]

På 6.1.2019 den 19.27, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du tenker. Jeg har også en frykt for å innlede nære relasjoner til noen, selv om det er et savn samtidig. 

Anonymkode: 9952c...6ee

Ja, det er en veldig ambivalens og redsel involvert. Og uten noen erfaring med slike relasjoner, kjennes alt veldig vanskelig. Det kan vel være riktig å kalle det et savn, uten at jeg vet helt etter hva, siden jeg ikke vet hva jeg eventuelt kunne tålt og ønsket av slike relasjoner. 

[Madelenemie]

På 6.1.2019 den 17.00, umakenverdt skrev:

Jeg prøver å utfordre meg på nye områder og ting jeg aldri har trodd var mulig for meg, men jeg må innrømme at når jeg ikke vet hva jeg vil eller hvordan jeg skal forholde meg til andre er det svært vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre. Jeg har forsøkt noen få ganger å innlede samtaler med folk der det er en tanke at en eventuell relasjon skal være romantisk/intim/nær eller hva man kaller det (i første omgang på nettsider der det er tydelig at det er intensjonen). Dette skaper selvsagt alle mulige slags problemer og utfordrer meg på veldig mye jeg ikke takler og som jeg synes er vanskelig. Jeg vet at det er mange som synes dette er et utfordrende område generelt, men det er jo vanligst å ha en viss erfaring eller visshet om hva man ønsker når man er rundt tredve år? 

Det er så mye jeg synes er vanskelig i dette, og jeg skal ikke ta opp alt her, fordi det ville blitt et svært langt innlegg. Det med å ha en person så tett på meg kjenner jeg kvelende, men samtidig kjenner jeg på takknemlighet for at en person faktisk velger frivillig å tilbringe slik tid sammen med meg, og skam for at jeg opplever det kvelende. Jeg har møtt en person et par ganger, men synes dette blir så vanskelig at jeg skjønner ikke helt at jeg skal klare det. Vedkommende er så utrolig fin mot meg, men jeg klarer det på ingen måte å tenke noe annet enn at jeg vil ha vedkommende bort. Jeg er jo ikke vant med slike ting, og har aldri opplevd å være betatt, noe jeg jo ikke er nå heller, men det er jo fordi jeg er meg. Jeg vil opptre skikkelig, men vet ikke hva det innebærer. Jeg kjenner meg som en utakknemlig og slem person for dette og vet ikke om jeg burde skrive det her, men jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal håndtere alt her. Jeg takler jo ikke hverdagen godt uten dette heller, så muligens er det bare noen som ikke er egnet for å prøve på denne typen relasjoner. Men det er jo et ønske å finne ut om det er noen måter jeg kan takle en slik relasjon på, et ønske om å klare å finne ut hva det er jeg ønsker og hva jeg har evner til å klare å forholde meg til. Og for å finne ut av disse spørsmålene må jeg kanskje prøve meg frem på noen måte, er vanskelig å ha det som en intellektuell øvelse eller?

Gir det noen mening? Var mye forskjellig i dette innlegget, men jeg kjenner dette er litt mye for meg.

Hei!

Hvis du føler det kvelende ha en person tett inn på deg generelt, så er det ikke sikkert dette er noe for deg.

Jeg selv føler ikke det er kvelende å ha rett person inn på meg, men jeg må få min alenetid, får jeg det, er det utmerket.

det du opplever og beskriver som skam i denne sammenheng forstår jeg ingenting av, jeg skammer meg ikke for mine føleler, jeg føler dem, og tar vel konsekvensene av dem, dvs jeg kan få tanker, og enten de fører til ulike ting, så er det et utfall av mine følelser, men jeg skammer meg ikke for å føle det jeg gjør.

Kanskje det hjelper om du er åpen om at du har disse vanskene, og åpen med at du prøver ut om du kan takle en rellasjon, jeg forstår ikke hva du mener med at du lurer på om det er en intelektuell øvelse?

Å være i et forhold handler om lidenskap, kjærlighet og nærhet, ikke så mye om det intelektuelle. Det kan kanskje være der som en styrke, om man er litt lik intelektuelt sett, det er viktig på den måten, men det viktige i et forhold er lidenskap og ønske om å være sammen eller nær. Det tror jeg heter kjærlighet 🙂

[umakenverdt]

25 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Hvis du føler det kvelende ha en person tett inn på deg generelt, så er det ikke sikkert dette er noe for deg.

Jeg selv føler ikke det er kvelende å ha rett person inn på meg, men jeg må få min alenetid, får jeg det, er det utmerket.

det du opplever og beskriver som skam i denne sammenheng forstår jeg ingenting av, jeg skammer meg ikke for mine føleler, jeg føler dem, og tar vel konsekvensene av dem, dvs jeg kan få tanker, og enten de fører til ulike ting, så er det et utfall av mine følelser, men jeg skammer meg ikke for å føle det jeg gjør.

Kanskje det hjelper om du er åpen om at du har disse vanskene, og åpen med at du prøver ut om du kan takle en rellasjon, jeg forstår ikke hva du mener med at du lurer på om det er en intelektuell øvelse?

Å være i et forhold handler om lidenskap, kjærlighet og nærhet, ikke så mye om det intelektuelle. Det kan kanskje være der som en styrke, om man er litt lik intelektuelt sett, det er viktig på den måten, men det viktige i et forhold er lidenskap og ønske om å være sammen eller nær. Det tror jeg heter kjærlighet 🙂

Nei, jeg vet ikke om dette er noe jeg kan håndtere. Men så kan jo muligens det kvelende med det også være at det er helt nytt og overveldende og uvant og at det da kan hjelpe med øvelse, eller jeg vet ikke egentlig. Jeg har vel aldri kjent på lidenskap og nærhet (eller ønske om nærhet med noen spesiell) på den måten og er veldig usikker på om jeg er i stand til det, eller om jeg bare ikke har latt meg selv kjenne på det. At jeg har stengt alt slik ute, fordi jeg har så mange tanker om at jeg er motbydelig og verdiløs og da er det på en måte det siste som har vært aktuelt å tenke på, om det gir mening. Det er litt det jeg mener med om det kan gjøres om til en intellektuell øvelse. Kan jeg sitte alene og finne ut av hva jeg kan håndtere, hva jeg vil og hva som er umulig for meg på grunn av mine uheldige karaktertrekk? Er det mulig å komme noen vei gjennom å fundere på dette selv?

Jeg er jo generelt en som har en skamfølelse som skrur seg på i tide og utide og som er der i alle mulige sammenhenger og jeg har store problemer med å vurdere når den er rettmessig og ikke. Jeg skammer meg når jeg føler at jeg er slem og så er det vanskelig å vurdere hvordan jeg skal handle i slike situasjoner.

Tusen takk for innspill