Sliter etter besøk hos psykiater

[AnonymBruker]

Et lite innspill: jeg mener det må være greit at «de flinke» også må få lov til å komme med sine innspill og fortelle om hvordan, og hvorfor, de har lykkes i sin terapi i en slik tråd.

Anonymkode: 20a6d...67c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et lite innspill: jeg mener det må være greit at «de flinke» også må få lov til å komme med sine innspill og fortelle om hvordan, og hvorfor, de har lykkes i sin terapi i en slik tråd.

Uten å bli kritisert for det. 

 

Anonymkode: 20a6d...67c

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et lite innspill: jeg mener det må være greit at «de flinke» også må få lov til å komme med sine innspill og fortelle om hvordan, og hvorfor, de har lykkes i sin terapi i en slik tråd.

Anonymkode: 20a6d...67c

Helt enig , men det har litt å si hvordan det blir lagt frem. Det er oppmuntrende å høre fra de som har opplevd fremgang og hvordan. Noen ganger har kua glemmt at hun har vært kalv. Og ofte må man gå stegene for å lære og virkelig innse ting. Så oppmuntring til hvordan nå et mål er viktig men ikke å sitte igjen å føle seg dum fordi man enda ikke er der. 

Anonymkode: 1766f...aec

[Betti 11]

Det er vanskelig å ta opp alle ting som du sliter med. Så er det nyttig å skrive alt opp og sortere det etter viktighet. Med mye kaos i hodet kan du ikke få orden i tankene dine og du få ikke nok ut av timen. Jeg skrev alt ned og sendte det til behandleren og fikk mulighet å plukke opp det tre viktigste ting. 

[cathlin]

På ‎21‎.‎02‎.‎2019 den 15.17, AnonymBruker skrev:

Livet består av sorger og gleder. Problemer og bekymringer. Dette gjelder vel de fleste. Også psykisk syke. 

Når jeg er hos psykiater blir det ofte problemer og bekymringer jeg tar opp. Brått er det slutt på timen. Jeg betaler og går ut. Føler meg tom. Selvmordstanker. Jeg har sagt mye tull, og er ingenting verdt. Hva tenker hun om meg, og slt det negative jeg har sagt. Jeg vil aldri tilbake. Føler meg enda mer alene med det jeg sliter med. Slik kverner tankene og jeg blir mer deprimert etter timen.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Slutte? Hva da med medisinoppfølging?

Anonymkode: 81e7f...8ac

Kjenner meg litt igjen uten at jeg har noen gode råd. 

Syns ellers det var en slags lettelse å lese at du ikke lengre tar all skyld på deg selv, siden jeg har på en måte fulgt deg her gjennom mange år. I alle fall lest det du har skrevet. 

[Eva Sofie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig , men det har litt å si hvordan det blir lagt frem. Det er oppmuntrende å høre fra de som har opplevd fremgang og hvordan. Noen ganger har kua glemmt at hun har vært kalv. Og ofte må man gå stegene for å lære og virkelig innse ting. Så oppmuntring til hvordan nå et mål er viktig men ikke å sitte igjen å føle seg dum fordi man enda ikke er der. 

Anonymkode: 1766f...aec

Min hensikt og ønske/mål i denne tåden har ikke vært å få noen til å føle seg dum eller mislykket i terapisammenheng når jeg har delt mine erfaringer. Hvis jeg har oppnådd det, må jeg si beklager. Jeg kan kanskje også formulere meg litt krasst, og det beklager jeg, men slik er jeg nå...

Men min klare erfaring fra meg selv fra kalv til ku har vært at min egen innsats i terapien har alt å si hva jeg selv sitter igjen med etter en terapitime. Jeg har gått i hundrevis av terapitimer uten det jeg har følt som mål og mening. Det har ført til at mer enn 10 år av mitt voksne liv har blitt kastet bort. Først da jeg selv begynte å gi av meg selv i terapien, ga også terapien resultater.

Mitt inntrykk av de jeg selv kjenner som gå i terapi og mye av det jeg får inntrykk av etter å ha lest her på forumet, er at mange tar altfor lett på sin egen terapi. Hvis man ønsker å ha godt utbytte av terapien, må man gjøre mer innsats enn å møte opp og gå hjem igjen. Man må jobbe med seg selv mellom timene. Det er ofte innarbeidede tankemønstre og automatiske følelser det skal endres på og da må det jobbes mer aktivt med enn 45-60 minutter i uken.

Dette er ingen kritikk og jeg sier ikke at de som velger å ikke gjøre dette er dumme, men jeg tenker det handler om hva man velger å prioritere i hverdagen og livet sitt, så kan vi alle være uenige om hva som er fornuftig og ikke å bruke tiden sin på der... Jeg har mine meninger, du har sikkert dine

[AnonymBruker]

«Hvis man ønsker å ha godt utbytte av terapien, må man gjøre mer innsats enn å møte opp og gå hjem igjen. Man må jobbe med seg selv mellom timene. Det er ofte innarbeidede tankemønstre og automatiske følelser det skal endres på og da må det jobbes mer aktivt med enn 45-60 minutter i uken.»

Her er du vel ved selve kjernen i terapien... 

Anonymkode: 20a6d...67c

[Drømmeautomat]

Men husk også at det er forskjell på type terapi. I kognitiv og metakognitiv terapi får man vel ofte oppgaver man skal jobbe med eller teknikker man kan bruke mellom timene. Da sier det seg selv at man ikke prioriterer terapien hvis man ikke gjør noe av dette.I psykodynamisk terapi har jeg aldri opplevd å få oppgaver mellom timene. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Min hensikt og ønske/mål i denne tåden har ikke vært å få noen til å føle seg dum eller mislykket i terapisammenheng når jeg har delt mine erfaringer. Hvis jeg har oppnådd det, må jeg si beklager. Jeg kan kanskje også formulere meg litt krasst, og det beklager jeg, men slik er jeg nå...

Men min klare erfaring fra meg selv fra kalv til ku har vært at min egen innsats i terapien har alt å si hva jeg selv sitter igjen med etter en terapitime. Jeg har gått i hundrevis av terapitimer uten det jeg har følt som mål og mening. Det har ført til at mer enn 10 år av mitt voksne liv har blitt kastet bort. Først da jeg selv begynte å gi av meg selv i terapien, ga også terapien resultater.

Mitt inntrykk av de jeg selv kjenner som gå i terapi og mye av det jeg får inntrykk av etter å ha lest her på forumet, er at mange tar altfor lett på sin egen terapi. Hvis man ønsker å ha godt utbytte av terapien, må man gjøre mer innsats enn å møte opp og gå hjem igjen. Man må jobbe med seg selv mellom timene. Det er ofte innarbeidede tankemønstre og automatiske følelser det skal endres på og da må det jobbes mer aktivt med enn 45-60 minutter i uken.

Dette er ingen kritikk og jeg sier ikke at de som velger å ikke gjøre dette er dumme, men jeg tenker det handler om hva man velger å prioritere i hverdagen og livet sitt, så kan vi alle være uenige om hva som er fornuftig og ikke å bruke tiden sin på der... Jeg har mine meninger, du har sikkert dine

Blir litt lei meg over at du ikke kan se min side av saken. Og selv om Kupton støtter alt du sier kan det kanskje være noe rett i det jeg sier også? JEG HAR ALDRI FÅTT EN ENESTE OPPGAVE fra min terapeut. Vet ikke hva jeg skal jobbe med. Har spurt om råd og  ønsket en plan eller noe å jobbe med. Kan det tenkes at ikke alt er pasientens skyld ?. Forstår ikke hva dere alle  snakker om ang å jobbe med seg selv. Skal jeg gå på nettet og google metodene. Min psykiater har ikke gitt meg et eneste verktøy eller råd. Da må jeg jo finne det selv, men hvor? Hva er da vitsen med terapi. Eller når det eneste man tenker på er å dø, da har man kanskje ikke motivasjon til å leve. Sorry. Føler meg bare så ufattelig misslykket akkurat nå.

Anonymkode: 1766f...aec

[Mëmëso]

Jeg tenker litt at kanskje ts reflekterer over problemet i og med at ts skriver om det og spør om råd? Noen ganger kan kanskje ett skritt av gangen være nok, og at ikke alle klarer å hoppe 5 meter i lengde uten å øve først. Jeg takket nei til psykologtimer fordi jeg ikke vet hva jeg skal bruke de til, at jeg ikke vet hva jeg bør/kan/vil snakke om, sånn som jeg har forstått at man bør vite for å være flink pasient. Har tenkt litt i ettertid at kanskje hadde det i første omgang vært nok å bare tørre å møte opp og tatt det derfra? 

[Drømmeautomat]

Trådstarter: Ut fra tråden ser det ut som du går til en psykiater noen ganger i året for medisinoppfølging. Da får du i praksis ingen psykoterapi. Hvis det er det du vil ha må du si at det er det du ønsker.

[AnonymBruker]

Det finnes forskjellige typer terapi og støttesamtaler. Det er vanskelig for meg når jeg søker om støtte på forumet, og får så mange tilbakemeldinger om å jobbe mellom timene, om det vi har blitt enige om i timene. Vi har aldri snakket om hva jeg skal jobbe med. Men jeg har alltid jobbet for å fungere mest best mulig både på jobb og hjemme. Jeg holder på hobbyer som kan drive tunge tanker bort en stund. Jeg trenger ikke en ekstra bør om at jeg ikke gjør nok. 

Dere er heldig og har sikkert gjort en god jobb som har blitt friske av terapi.  Jeg får gjøre så godt jeg kan.

Anonymkode: 81e7f...8ac

[Drømmeautomat]

Jeg tror faktisk ikke det er så mange som blir helt friske av terapi. Kanskje ellers velfungerende folk som oppsøker psykolog i livskriser. Mine depresjoner f.eks. sa min psykodynamiske psykiater at var biologiske. Men jeg tror likevel terapi kan hjelpe meg til å gjøre det lettere når jeg blir deprimert, kanskje noen ganger også forhindre depresjoner. Helt frisk pga. terapi tror jeg aldri jeg blir.

Jeg skjønner at du føler mangel på støtte her, men samtidig har jo folk sagt til deg flere ganger at med så lite terapi som du får kan man ikke forvente endring, eller at du selv har et ansvar du ikke tar i forhold til terapien. Dette virker som et sårt punkt for deg. Får litt inntrykk av at du skulle ønske du fikk mer og bedre terapi. Stemmer det?

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Et lite innspill: jeg mener det må være greit at «de flinke» også må få lov til å komme med sine innspill og fortelle om hvordan, og hvorfor, de har lykkes i sin terapi i en slik tråd.

Anonymkode: 20a6d...67c

Hvem er de flinke, og hvem er det som ikke er flinke? Er det jeg som ikke er flink siden jeg ikke helt har klart å tolke hva jeg skal jobbe med? Hva vil det si å lykkes i terapi? Er du helt frisk da? Klarer deg helt uten behandler?

Jeg tror det finnes mange nyanser i behandling og hva som er sykt og hva som er friskt. Vi går til forskjellige behandlere som jobber på forskjellige måter. Det kan da bli feil å sammeligne sin egen behandling med andres. Jeg går ikke i psykoterapi. Jeg har det best når jeg aksepterer at det er slik. Men enkelte ganger og tider kan det bli for vanskelig. Men til nå har jeg kommet meg gjennom det også.

Jeg synes det er bra at du har vært så flink at du har jobbet deg ut av sykdommen. 

Anonymkode: 81e7f...8ac

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes forskjellige typer terapi og støttesamtaler. Det er vanskelig for meg når jeg søker om støtte på forumet, og får så mange tilbakemeldinger om å jobbe mellom timene, om det vi har blitt enige om i timene. Vi har aldri snakket om hva jeg skal jobbe med. Men jeg har alltid jobbet for å fungere mest best mulig både på jobb og hjemme. Jeg holder på hobbyer som kan drive tunge tanker bort en stund. Jeg trenger ikke en ekstra bør om at jeg ikke gjør nok. 

Dere er heldig og har sikkert gjort en god jobb som har blitt friske av terapi.  Jeg får gjøre så godt jeg kan.

Anonymkode: 81e7f...8ac

Kan du fortelle oss hva slags støtte du søker? Hvilke svar vil du ha? Hva skal vi skrive for å støtte deg? 

Anonymkode: 20a6d...67c

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du fortelle oss hva slags støtte du søker? Hvilke svar vil du ha? Hva skal vi skrive for å støtte deg? 

Anonymkode: 20a6d...67c

Innlegget du kommenterer på, gir flere svar på det du spør om her. Les det en gang til. 

Anonymkode: 5075f...627

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir litt lei meg over at du ikke kan se min side av saken. Og selv om Kupton støtter alt du sier kan det kanskje være noe rett i det jeg sier også? JEG HAR ALDRI FÅTT EN ENESTE OPPGAVE fra min terapeut. Vet ikke hva jeg skal jobbe med. Har spurt om råd og  ønsket en plan eller noe å jobbe med. Kan det tenkes at ikke alt er pasientens skyld ?. Forstår ikke hva dere alle  snakker om ang å jobbe med seg selv. Skal jeg gå på nettet og google metodene. Min psykiater har ikke gitt meg et eneste verktøy eller råd. Da må jeg jo finne det selv, men hvor? Hva er da vitsen med terapi. Eller når det eneste man tenker på er å dø, da har man kanskje ikke motivasjon til å leve. Sorry. Føler meg bare så ufattelig misslykket akkurat nå.

Anonymkode: 1766f...aec

Jeg forstår du er fortvilet, men mulig du har sagt det - hvorfor får du så få timer? Er det eget ønske, enighet mellom deg og terapeut eller terapeutens vurdering?

Og det jeg sier nå, sier jeg ikke for å få deg mer ned i gjørma, men kanskje skape noen nye ideer i deg: Min psykolog har heller aldri gitt meg oppgaver mellom timene. Jeg rådspør ham om jeg er i tvil om det er OK om jeg gjør så eller slik når det kommer til å bli bedre med mine diagnoser, for det er han den rette til å svare på, men ellers sier han lite. Ja, jeg har lest mye om traumer og dissosiasjon som er min problematikk og jeg vet mye om ulike behandlingsformer, men jeg er helt klar på at det er min psykolog som er min guide og har verktøyene. Man kan gjøre en del på eget initiativ, enten det handler om eksponering, utforsking av eget følelsesliv, tankeekspriment, jobbe med selvhjelpslitteratur, lese faglitteratur osv.

Og man kan til en viss grad ha mye styring i sin egen terapi, men være lydhør for terapeutens innspill. Et eksempel: Jeg spurte om vi kunne forsøke EMDR. Han sa at det kunne vi, men vi måtte avbryte midt i første time med øyebevegelser. Det ble for mye dissosiasjon. Jeg kom med forslag, jeg ble hørt, vi forsøkte sammen, men terapeuten (guiden) tok beslutningen om at dette ikke var riktig terapi. Jeg som pasient kan få lov til å komme med forslag i min egen terapi, men jeg må også godta når terapeuten med sin fagkompetanse sier sitt.

[Pallida]

Mange kloke betraktninger i denne tråden. Jeg vil legge til at for noen kan det ta lang tid før man klarer åpne seg helt, og at det også må være OK. Å være åpen innebærer å strekke seg så langt man klarer, selv om det ikke blir «all-in» i verken første eller femtiende terapitime. Skam, selvforakt og mistillit kan være tøffe og seige barrierer å forsere. Ved hjelp av tid, tålmodighet og utholdenhet kan likevel selv den mest forknytte løsne. Nøkkelen mer enn noe annet er vilje, sånn jeg ser det. Vilje til å utholde, vilje til endring og ikke minst vilje til å gi slipp på all den begrensende beskyttelsen og forestillingene man har laget seg om seg selv og verden.  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes forskjellige typer terapi og støttesamtaler. Det er vanskelig for meg når jeg søker om støtte på forumet, og får så mange tilbakemeldinger om å jobbe mellom timene, om det vi har blitt enige om i timene. Vi har aldri snakket om hva jeg skal jobbe med. Men jeg har alltid jobbet for å fungere mest best mulig både på jobb og hjemme. Jeg holder på hobbyer som kan drive tunge tanker bort en stund. Jeg trenger ikke en ekstra bør om at jeg ikke gjør nok. 

Dere er heldig og har sikkert gjort en god jobb som har blitt friske av terapi.  Jeg får gjøre så godt jeg kan.

Anonymkode: 81e7f...8ac

Jeg tenker at du har tatt mange gode valg for både deg selv og din familie opp gjennom årene. Du har fungert som mor og du har fungert på jobb etter beste evne. Jeg likte å lese at du ikke lenger vil godta så mye skyldfølelse for at du sliter psykisk. Det blir noe paradoksalt dersom man skal kritisere mennesker for at de tar ansvar for seg selv og andre, ikke krisemaksimerer, ikke bruker mye behandlingsressurser osv. 

Anonymkode: 5075f...627

[Drømmeautomat]

Kloke ord Mari-. Og denne tråden fokuserer nok for mye på ansvaret til pasienten. Det er psykologen/psykiateren sitt ansvar å legge til rette for at pasienten kan åpne seg. Man må få tillit til terapeuten før man blir "en flink pasient" som ikke holder noe tilbake og investerer i terapien.