Kupton

[AnonymBruker]

Jeg håper du kan hjelpe til med å forklare.

Sett at en person med kjent bipolar lidelse for tiden er litt nede og ustabil i forhold til dette med å leve eller ikke å leve. (Noe som er en stadig gjentakende problemstilling) 

På DPS oppfatter de hn for tiden som suicidal og vil ha hn innlagt. Men vedkommende føler at en innleggelse på dps-nivå ikke vil være trygt nok fordi impulsene føles så sterke.

Hn føler selv at hn må ha strengere og sterkere rammer rundt seg, og det kan bare fylkessykehuset gi. Der føle hn seg trygg pga all kontrollen og oppfølgingen.

Akutt ambulant team er også inne i bildet for oppfølging på kveldstid, De sier til pasienten at det er helt normalt med selvmordstanker, selvmordslyster og selvmordsimpulser, og at det er bare noe hn må lære seg til å godta og leve med.  

Jeg vet at pasienten virkelig forsøker dette. Hn jobber beinhardt for å inkludere dette i livet sitt, men det går ikke.

Hn ønsker for tiden å ikke leve. Hn greier det bare ikke! Vedkommende mener at livet rett og slett ikke er noe for hn! I begynnelsen av januar hadde pasienten et selvmordsforsøk og var innlagt først på somatisk, så psykiatrisk. 

Sånn jeg ser dette så er det tre ulike meninger om situasjonen:

1. DPS ser alvorlig på saken og vil at hn skal takke ja til innleggelse på dps-nivå. 

2. Hn selv mener at situasjonen er enda mer alvorlig, og at hn burde legges inn på strengere sikkerhets-nivå.

3. AAT ser ikke alvorlig på dette i det hele tatt, og forteller hn at hn bare må lære seg å leve med dette. Og at hvis hn ikke greier det, så er det bare å ta livet sitt. For ingen kan hindre hn i det uansett (!)

Hvor kommer pasientens rett på beskyttelse ovenfor seg selv inn hen? Hva mener du er riktig tiltak ovenfor denne pasienten?

Selv om det er en stadig gjentakende problemstilling dette med leve/dø, så bør det nevnes at det kun er i depressive og blandede episoder hn har det slik. Nå er det en depressiv episode, og den har vart siden onsdag. 

Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: a00fb...5f6

[kupton]

Med forbehold om at jeg ikke kjenner pasienten og kun har disse opplysningene.

Jeg synes pasienten skal innlegges på DPS. Da kan en 24/7 observere personen og ut fra det vurdere hva som videre er riktig tiltak. Det kan være overføring til høyere nivå, akuttavdeling. Det kan være et lengre opphold på DPS, og det kan være til et lavere nivå som AAT.

[Bergogdal]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du kan hjelpe til med å forklare.

Sett at en person med kjent bipolar lidelse for tiden er litt nede og ustabil i forhold til dette med å leve eller ikke å leve. (Noe som er en stadig gjentakende problemstilling) 

På DPS oppfatter de hn for tiden som suicidal og vil ha hn innlagt. Men vedkommende føler at en innleggelse på dps-nivå ikke vil være trygt nok fordi impulsene føles så sterke.

Hn føler selv at hn må ha strengere og sterkere rammer rundt seg, og det kan bare fylkessykehuset gi. Der føle hn seg trygg pga all kontrollen og oppfølgingen.

Akutt ambulant team er også inne i bildet for oppfølging på kveldstid, De sier til pasienten at det er helt normalt med selvmordstanker, selvmordslyster og selvmordsimpulser, og at det er bare noe hn må lære seg til å godta og leve med.  

Jeg vet at pasienten virkelig forsøker dette. Hn jobber beinhardt for å inkludere dette i livet sitt, men det går ikke.

Hn ønsker for tiden å ikke leve. Hn greier det bare ikke! Vedkommende mener at livet rett og slett ikke er noe for hn! I begynnelsen av januar hadde pasienten et selvmordsforsøk og var innlagt først på somatisk, så psykiatrisk. 

Sånn jeg ser dette så er det tre ulike meninger om situasjonen:

1. DPS ser alvorlig på saken og vil at hn skal takke ja til innleggelse på dps-nivå. 

2. Hn selv mener at situasjonen er enda mer alvorlig, og at hn burde legges inn på strengere sikkerhets-nivå.

3. AAT ser ikke alvorlig på dette i det hele tatt, og forteller hn at hn bare må lære seg å leve med dette. Og at hvis hn ikke greier det, så er det bare å ta livet sitt. For ingen kan hindre hn i det uansett (!)

Hvor kommer pasientens rett på beskyttelse ovenfor seg selv inn hen? Hva mener du er riktig tiltak ovenfor denne pasienten?

Selv om det er en stadig gjentakende problemstilling dette med leve/dø, så bør det nevnes at det kun er i depressive og blandede episoder hn har det slik. Nå er det en depressiv episode, og den har vart siden onsdag. 

Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: a00fb...5f6

Synes han skulle takke ja til dps. De vil nok ta videre grep hvis de ser at de ikke kan yte riktig hjelp.

[Villanda]

Ikke Kupton jeg da, men som pasient tror jeg at jeg ville begynt med å takke ja til tilbud på DPS, og så tatt det derfra.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Med forbehold om at jeg ikke kjenner pasienten og kun har disse opplysningene.

Jeg synes pasienten skal innlegges på DPS. Da kan en 24/7 observere personen og ut fra det vurdere hva som videre er riktig tiltak. Det kan være overføring til høyere nivå, akuttavdeling. Det kan være et lengre opphold på DPS, og det kan være til et lavere nivå som AAT.

Takk for fornuftig svar.

Anonymkode: a00fb...5f6