Til dere som har voksne stebarn.

[Nicklusheletida]

Behandler dere stebarn på samme måte som egne barn ? 

Jeg har verdens hyggeligste stesønn i 20-åra. Kjempekoselig gutt. Men han er enebarn og jeg merker stor forskjell han og egne barn i 20-åra. 

Han har nok ikke vært vant til å bidra så mye. F.eks, hjelpe til med å dekke bord, ta av bord, eller lage en middag i ny og ne, bidra med en kake eller hva som helst. Eller spørre om vi trenger hjelp. Jeg er vant til at barna mine kommer på det av seg selv. Om de ikke gjør så mye alltid, så spør de i hvert fall om vi trenger hjelp.

Om dette kommer av at han er enebarn vet jeg ikke, men for meg er det litt uvant i hvert fall. Om det var egne barn hadde jeg bedt dem bidra litt. Jeg gjør ikke det når det gjelder stesønnen. Har tenkt at det ikke er min sak, men er det det ? Bør jeg gjøre det før jeg begynner å irritere meg ?

Hva gjør andre i samme situasjon ? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Behandler dere stebarn på samme måte som egne barn ? 

Jeg har verdens hyggeligste stesønn i 20-åra. Kjempekoselig gutt. Men han er enebarn og jeg merker stor forskjell han og egne barn i 20-åra. 

Han har nok ikke vært vant til å bidra så mye. F.eks, hjelpe til med å dekke bord, ta av bord, eller lage en middag i ny og ne, bidra med en kake eller hva som helst. Eller spørre om vi trenger hjelp. Jeg er vant til at barna mine kommer på det av seg selv. Om de ikke gjør så mye alltid, så spør de i hvert fall om vi trenger hjelp.

Om dette kommer av at han er enebarn vet jeg ikke, men for meg er det litt uvant i hvert fall. Om det var egne barn hadde jeg bedt dem bidra litt. Jeg gjør ikke det når det gjelder stesønnen. Har tenkt at det ikke er min sak, men er det det ? Bør jeg gjøre det før jeg begynner å irritere meg ?

Hva gjør andre i samme situasjon ? 

Jeg tenker du kanskje skal ta det opp med mannen først.

Anonymkode: 56817...938

[Nicklusheletida]

Jeg nå få med at ingen av dem bor hjemme, så dette gjelder når de er hjemme på besøk.

[Dorthe]

Jeg synes du skulle spørre ham selv.  Hvis mannen min sier noe til meg om ungene mine så går jeg i forsvar selv om jeg er enig.  Regner med at du spør på en hyggelig måte og etterhvert går det kanskje et lys opp for ham.  Så jeg regner med at mannen din ikke reagerer.  Dette er jo enkle greie ting og jeg reagerer ikke på at mannen min spør ungene om hjelp.

Endret 10. mars 2019 av Dorthe

[frosken]

32 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Behandler dere stebarn på samme måte som egne barn ? 

Jeg har verdens hyggeligste stesønn i 20-åra. Kjempekoselig gutt. Men han er enebarn og jeg merker stor forskjell han og egne barn i 20-åra. 

Han har nok ikke vært vant til å bidra så mye. F.eks, hjelpe til med å dekke bord, ta av bord, eller lage en middag i ny og ne, bidra med en kake eller hva som helst. Eller spørre om vi trenger hjelp. Jeg er vant til at barna mine kommer på det av seg selv. Om de ikke gjør så mye alltid, så spør de i hvert fall om vi trenger hjelp.

Om dette kommer av at han er enebarn vet jeg ikke, men for meg er det litt uvant i hvert fall. Om det var egne barn hadde jeg bedt dem bidra litt. Jeg gjør ikke det når det gjelder stesønnen. Har tenkt at det ikke er min sak, men er det det ? Bør jeg gjøre det før jeg begynner å irritere meg ?

Hva gjør andre i samme situasjon ? 

Jeg tror jeg ville ha behandlet ham som en hvilken som helst annen gjest når det gjelder akkurat det med å hjelpe til under besøk. Dersom du synes det ville ha vært nærliggende å spørre en venninne på besøk om å hjelpe til, så er det nok greit å spørre stesønnen også. Jeg mener man skal holde seg unna å "oppdra" voksne stebarn. 

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, frosken skrev:

Jeg tror jeg ville ha behandlet ham som en hvilken som helst annen gjest når det gjelder akkurat det med å hjelpe til under besøk. Dersom du synes det ville ha vært nærliggende å spørre en venninne på besøk om å hjelpe til, så er det nok greit å spørre stesønnen også. Jeg mener man skal holde seg unna å "oppdra" voksne stebarn. 

Ja, det har jeg også gjort så langt, men det begynner å bli så påfallende stor forskjell. 

Men men, kanskje det kommer etter hvert hvis han blir lik faren sin. Faren er jo kjempeflink. 

[frosken]

Akkurat nå, Nicklusheletida skrev:

Ja, det har jeg også gjort så langt, men det begynner å bli så påfallende stor forskjell. 

Men men, kanskje det kommer etter hvert hvis han blir lik faren sin. Faren er jo kjempeflink. 

Da kan jo faren hans være den som evt. ber ham om å gjøre konkrete oppgaver. Det er nettopp dette med "påfallende stor forskjell" som gir meg assosiasjoner til oppdragelse, og det tror jeg sjelden er klokt. Hadde vært annerledes om han bodde sammen med dere over lengre tid, da ville det vært mer naturlig å diskutere arbeidsfordeling. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Ja, det har jeg også gjort så langt, men det begynner å bli så påfallende stor forskjell. 

Legger han ikke merke til det selv hvis alle barna er "hjemme" samtidig?

Anonymkode: 56817...938

[Nicklusheletida]

9 minutter siden, Dorthe skrev:

Jeg synes du skulle spørre ham selv.  Hvis mannen min sier noe til meg om ungene mine så går jeg i forsvar selv om jeg er enig.  Regner med at du spør på en hyggelig måte og etterhvert går det kanskje et lys opp for ham.  Så jeg regner med at mannen din ikke reagerer.  Dette er jo enkle greie ting og jeg reagerer ikke på at mannen min spør ungene om hjelp.

Jeg får prøve litt forsiktig. Akkurat nå blir yngstedatteren spurt om å hjelpe til , men han på 23 er det ingen som spør . 

Blir litt feil det også

[Nicklusheletida]

7 minutter siden, frosken skrev:

Da kan jo faren hans være den som evt. ber ham om å gjøre konkrete oppgaver. Det er nettopp dette med "påfallende stor forskjell" som gir meg assosiasjoner til oppdragelse, og det tror jeg sjelden er klokt. Hadde vært annerledes om han bodde sammen med dere over lengre tid, da ville det vært mer naturlig å diskutere arbeidsfordeling. 

Jeg har ikke gjort noe for å oppdra han. Han var jo ganske voksen allerede når jeg kom inn i bildet. 

 

[frosken]

2 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg har ikke gjort noe for å oppdra han. Han var jo ganske voksen allerede når jeg kom inn i bildet. 

 

Nei, det skjønte jeg. Jeg tror imidlertid han fort kan oppfatte det som irettesettende om du begynner å be ham om konkrete oppgaver når han er på besøk. Men jeg kjenner ham jo ikke, så hvis du tror han synes det er helt greit, så er det jo bare å prøve:-)

[Kayia]

3 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Behandler dere stebarn på samme måte som egne barn ? 

Jeg har verdens hyggeligste stesønn i 20-åra. Kjempekoselig gutt. Men han er enebarn og jeg merker stor forskjell han og egne barn i 20-åra. 

Han har nok ikke vært vant til å bidra så mye. F.eks, hjelpe til med å dekke bord, ta av bord, eller lage en middag i ny og ne, bidra med en kake eller hva som helst. Eller spørre om vi trenger hjelp. Jeg er vant til at barna mine kommer på det av seg selv. Om de ikke gjør så mye alltid, så spør de i hvert fall om vi trenger hjelp.

Om dette kommer av at han er enebarn vet jeg ikke, men for meg er det litt uvant i hvert fall. Om det var egne barn hadde jeg bedt dem bidra litt. Jeg gjør ikke det når det gjelder stesønnen. Har tenkt at det ikke er min sak, men er det det ? Bør jeg gjøre det før jeg begynner å irritere meg ?

Hva gjør andre i samme situasjon ? 

 

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg nå få med at ingen av dem bor hjemme, så dette gjelder når de er hjemme på besøk.

Jeg tenker som Dorthe, og ville latt dette ligge. Min er 22, og jeg tenker mest på at besøkene skal fortsette å være hyggelige og hyppige. Dersom man begynner å oppdra og mase på voksne barn tror jeg de fort kan gå lei, og det er ikke ekstra hjelp verdt slik jeg ser det. 

Jeg tror ikke det handler om at han er enebarn. Det er min også, og han er flink til å bidra av seg selv både hos meg og hos besteforeldre. Han er initiativtaker i vennegjengen også vet jeg. 

Endret 10. mars 2019 av Kayia