I bedring, men sykere?

[AnonymBruker]

Jeg har etter lang tid med terapi og medisinering klart å komme dithen at jeg føler at jeg en dag innimellom kan nyte hverdagen. Det jeg synes at er litt rart er at nå som jeg er i bedring samtidig har det vanskeligere ved at symptomene har kommet sterkere tilbake mesteparten av tiden. Jeg føler at jeg virkelig må ta meg selv i nakken til enhver tid og slepe meg gjennom de tunge og endrede dagene fra før jeg ble så psyk. Samtidig føler jeg at jeg forstår meg selv bedre nå og at ting er klarere.

Er det noen som kan fortelle meg hvorfor jeg føler en slik ambivalens? Kan det komme av at siden jeg forsøker å eksponere meg meg mer i hverdagen så blir jeg mer sliten? Kanskje jeg presser meg til noe som jeg ikke har forutsetninger for å klare? Dette er bare refleksjoner og jeg ønsker et adekvat svar på dette om mulig.

Anonymkode: 30fcd...5c8

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke utover at alt ikke er så lett og ofte ikke gjort i en håndvending på en måte. Jeg sliter kraftig nå og har problemer med å finne gode grunner til å leve videre etter at de to personene som har betydd mest for meg nå også er borte. Men jeg drar meg litt etter håret hver dag og prøver blant annet å endre et livsfarlig personlig livsmønster eller livsstil. En umulig oppgave og føler jeg ikke lenger har et hav av tid å øse av liksom. Enda vanskeligere kombinasjon. Men gleder meg veldig over våren og litt jobbing i hagen. Alt begynner igrunnen med troen på framtida. Men "ukrutt forgår ikke så lett "som det heter i  ordtaket ,så jeg prøver å holde motet oppe og bekymre meg minst mulig over at jeg nesten aldri gråter lenger. Kanskje bare alderen.

Anonymkode: 95415...0a1

[laban]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

...jeg prøver å holde motet oppe og bekymre meg minst mulig over at jeg nesten aldri gråter lenger.

Akkurat det gir vel ikke så stor grunn til bekymring.

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg drar meg litt etter håret hver dag og prøver blant annet å endre et livsfarlig personlig livsmønster eller livsstil.

Det høres langt skumlere ut.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke utover at alt ikke er så lett og ofte ikke gjort i en håndvending på en måte. Jeg sliter kraftig nå og har problemer med å finne gode grunner til å leve videre etter at de to personene som har betydd mest for meg nå også er borte. Men jeg drar meg litt etter håret hver dag og prøver blant annet å endre et livsfarlig personlig livsmønster eller livsstil. En umulig oppgave og føler jeg ikke lenger har et hav av tid å øse av liksom. Enda vanskeligere kombinasjon. Men gleder meg veldig over våren og litt jobbing i hagen. Alt begynner igrunnen med troen på framtida. Men "ukrutt forgår ikke så lett "som det heter i  ordtaket ,så jeg prøver å holde motet oppe og bekymre meg minst mulig over at jeg nesten aldri gråter lenger. Kanskje bare alderen.

Anonymkode: 95415...0a1

Det er som du skriver at troen på fremtiden betyr mest, men den er vanskelig å se for seg når man strever. Jeg sliter med å finne en balanse i livet mitt hvor jeg kan ha bedre overskudd, gode relasjoner og fungere best mulig. Det virker rett og slett håpløst når symptomene er som de er.

Anonymkode: 30fcd...5c8