Hei Kupton eller andre. Skal jeg slå meg til ro med at det bare er OCD og anse meg som ferdigbehandlet ?

[AnonymBruker]

Jeg hadde noe vanskelig hemmeligheter jeg bar på som omhandlet traumer. Jeg hadde gått igjennom intense reaksjoner umiddelbart etter opplevelsene men klarte ikke å leve med disse vanskelige følelsene så jeg klarte å aktivt fortrenge de på en måte. Jeg sa med meg selv og til Gud at opplevelsene var umulig å forholde seg til og jeg latet på en måte som om det ikke hadde hendt. I stedet ble jeg  mer på vakt og usikker på meg selv. Jeg måtte stadig sjekke om jeg hadde gjort ting riktig ol. Etter noen år med mye stress og belastning i hverdagen fikk jeg en psykisk knekk. Jeg taklet angsten ved å sjekke og forsikre  meg om ting, prøve å få kontroll på en måte. Ble tvangspreget. Noe som var helt nytt for meg. En dag kom opplevelsene fra disse vanskelige opplevelsene fra tidligere som kastet på meg. Jeg fikk en intense tanker om skyld og jeg opplevde en slags katastrofefølelse. Døgnet rundt i mange måneder gikk jeg rundt med intens grubling der jeg gjennomlevde disse episodene igjen og igjen. Jeg kunne se det helt tydelig for meg, som om jeg fysisk var der. Høre lydene, se ansiktene, føle stemningen og den intense angsten. Jeg husket plutselig nye detaljer også. Jeg følte et sånnt ubehag og skyld at jeg på en måte visste at livet mitt var over og ingenting ville bli som før. Jeg måtte bare leve slik at jeg ungikk alt som minnet om de vonde opplevelsene og prøve gjennom tankene å gruble meg fri. Jeg ble i denne prossessen enda mer tvangspreget. Jeg fungerte ikke i jobb eller privat. Da jeg kom til DPSen konkluderte psykologen med at jeg BARE hadde en OCD. Noe som jeg sikkert bare var født med . At det nesten ikke kunne regnes som en psykisk lidelse en gang. At og alt det jeg gikk å grubblet på var BARE tull. Han ville ikke høre om disse opplevelsene jeg snakket om engang og bagatelliserte det. Og jeg følte jo ikke akkurat for å snakke om det heller fordi det satte igang så sterke reaksjoner hos meg. Fastlegen fikk epikrisen fra psykologen og mente derfor at jeg ikke trengte medisiner. Han sa han stolte 100% på DPSen sine vurderinger da jeg prøvde å foklare at jeg ikke var helt enig. Jeg gikk med dette intense lidelsestrykket i tre år før jeg ble satt på medisiner etter påtrykk fra NAV. Da ble jeg raskt bedre men egentlig for seint. For siden da har jeg vært konstant deprimert og ute av stand til å fungere normalt. Mye angst. Har ingen tvang lenger men mye som minner om PTSD.
Jeg lurer bare på om jeg kanskje egentlig var alvorlig deprimert den gangen jeg ble så psyk ?. Kan man få slike grublerier om skyld og katastrofe da?. Eller kan det være slik en PTSD arter seg?. Får det ikke til å stemme at det BARE var OCD?. Fikk avslag på videre hjelp hos avtalespesiellist fordi jeg bare står oppført med en OCD-diagnose som nå er bra og da er jeg liksom ferdigbehandlet. 

Anonymkode: 9969b...dae

[DopamineDeprived]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde noe vanskelig hemmeligheter jeg bar på som omhandlet traumer. Jeg hadde gått igjennom intense reaksjoner umiddelbart etter opplevelsene men klarte ikke å leve med disse vanskelige følelsene så jeg klarte å aktivt fortrenge de på en måte. Jeg sa med meg selv og til Gud at opplevelsene var umulig å forholde seg til og jeg latet på en måte som om det ikke hadde hendt. I stedet ble jeg  mer på vakt og usikker på meg selv. Jeg måtte stadig sjekke om jeg hadde gjort ting riktig ol. Etter noen år med mye stress og belastning i hverdagen fikk jeg en psykisk knekk. Jeg taklet angsten ved å sjekke og forsikre  meg om ting, prøve å få kontroll på en måte. Ble tvangspreget. Noe som var helt nytt for meg. En dag kom opplevelsene fra disse vanskelige opplevelsene fra tidligere som kastet på meg. Jeg fikk en intense tanker om skyld og jeg opplevde en slags katastrofefølelse. Døgnet rundt i mange måneder gikk jeg rundt med intens grubling der jeg gjennomlevde disse episodene igjen og igjen. Jeg kunne se det helt tydelig for meg, som om jeg fysisk var der. Høre lydene, se ansiktene, føle stemningen og den intense angsten. Jeg husket plutselig nye detaljer også. Jeg følte et sånnt ubehag og skyld at jeg på en måte visste at livet mitt var over og ingenting ville bli som før. Jeg måtte bare leve slik at jeg ungikk alt som minnet om de vonde opplevelsene og prøve gjennom tankene å gruble meg fri. Jeg ble i denne prossessen enda mer tvangspreget. Jeg fungerte ikke i jobb eller privat. Da jeg kom til DPSen konkluderte psykologen med at jeg BARE hadde en OCD. Noe som jeg sikkert bare var født med . At det nesten ikke kunne regnes som en psykisk lidelse en gang. At og alt det jeg gikk å grubblet på var BARE tull. Han ville ikke høre om disse opplevelsene jeg snakket om engang og bagatelliserte det. Og jeg følte jo ikke akkurat for å snakke om det heller fordi det satte igang så sterke reaksjoner hos meg. Fastlegen fikk epikrisen fra psykologen og mente derfor at jeg ikke trengte medisiner. Han sa han stolte 100% på DPSen sine vurderinger da jeg prøvde å foklare at jeg ikke var helt enig. Jeg gikk med dette intense lidelsestrykket i tre år før jeg ble satt på medisiner etter påtrykk fra NAV. Da ble jeg raskt bedre men egentlig for seint. For siden da har jeg vært konstant deprimert og ute av stand til å fungere normalt. Mye angst. Har ingen tvang lenger men mye som minner om PTSD.
Jeg lurer bare på om jeg kanskje egentlig var alvorlig deprimert den gangen jeg ble så psyk ?. Kan man få slike grublerier om skyld og katastrofe da?. Eller kan det være slik en PTSD arter seg?. Får det ikke til å stemme at det BARE var OCD?. Fikk avslag på videre hjelp hos avtalespesiellist fordi jeg bare står oppført med en OCD-diagnose som nå er bra og da er jeg liksom ferdigbehandlet. 

Anonymkode: 9969b...dae

Jeg hadde PTSD som jeg nå er blitt frisk av, og det første jeg tenker her er at det i aller høyeste grad ligner på det. Jeg har forøvrig ingen kompetanse ift å sette diagnoser på noen, så jeg synes definitivt du bør oppsøke noen som har det, gjerne som er spesialist på traumebehandling. Når det er sagt; Dette med å fortrenge vonde hendelser som vi opplever er veldig vanlig, fordi lidelsestrykket blir stort, og ikke minst fordi det ofte bryter med vår oppfatning av oss selv. Jeg strevde blant annet med at jeg tenkte jeg burde gjort mer for å få slutt på situasjonen f.eks. 

Du nevner at du ble mer på vakt og usikker på deg selv, dette er et typisk symptom på PTSD. Når vi opplever traumer, blir ofte den symptatiske delen av nervesystemet overaktivert, og frigir mer adrenalin og kortisol, i situasjoner hvor det normalt ikke hadde vært nødvedig. F.eks i situasjoner som minner om traumet (en trigger), og dette gjør kroppen klar til Fight/Flight eller Freeze. 

Du nevner økt behov for kontroll etter det du ble utsatt for, og det er jo ikke noe rart i det hele tatt. Når man blir utsatt for noe fælt, føler man jo veldig ofte på ett enormt kontrolltap, så kompenserer man f.eks ved hjelp av sjekking av låser etc. Det med gjennopplevelse av hendelsen er jo det de ofte kaller for «Flashbacks». PTSD er jo også en stresslidelse, og der inngår det mye angst. Depresjon er jo heller ikke noe rart at man føler etter en slik hendelse, det er jo trist 😕 

Jeg kjenner jeg blir skikkelig sint av å lese hvordan psykologen du var hos bagatelliserte opplevelsen og plagene dine, det synes jeg er jævlig dårlig gjort og rimelig arrogant. Man kan være så utdannet man bare vil, men man bør i aller høyeste grad utvise ydmykhet også. Det virker jo ikke som om du har slått deg til ro med at det «bare» er OCD, så da synes jeg absolutt det er lurt å få en second opinion hos noen andre. Andre kan jo mene hva de vil om hva som er ens problem, til syvende og sist vet du nok bedre hva som skjer i deg enn de gjør  Det ligger såklart endel grubling og katastrofetenkning i en OCD også, men sånn som jeg leser det du skriver har det jo en klar utløsende faktor; nemlig det du ble utsatt for. Om huset til noen brenner ned, hadde man jo ikke sagt det var OCD om de i ettertid ble veldig opptatt av å forhindre brann. 

Jeg håper du får det bedre, og at du får hjelp med å takle det du står i nå ♥️ 

[AnonymBruker]

Synes det var utrolig kjipt av psykologen din å fremstille OCD som en bagatell. OCD kan være noe av det værste å leve med. Jeg har selv opplevd nonchalant holdning til OCD, selv om det viste seg att jeg hadde noe annet (schizofreni). Jeg møtte også en psykiater som feiet det av banen og sa, det kan jo tenkes du finner en terapeut som vil jobbe med "bare OCD". Noen måneder senere fikk jeg psykose. Ikke att jeg tror du får psykose, men bare ett eksempel. Det høres jo ut som PTSD uten at jeg er noen som har kompetanse.

Anonymkode: ca18c...364

[AnonymBruker]

Setter pris på svar fra dere. Det hjelper. 

Anonymkode: 9969b...dae

[Bergogdal]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde noe vanskelig hemmeligheter jeg bar på som omhandlet traumer. Jeg hadde gått igjennom intense reaksjoner umiddelbart etter opplevelsene men klarte ikke å leve med disse vanskelige følelsene så jeg klarte å aktivt fortrenge de på en måte. Jeg sa med meg selv og til Gud at opplevelsene var umulig å forholde seg til og jeg latet på en måte som om det ikke hadde hendt. I stedet ble jeg  mer på vakt og usikker på meg selv. Jeg måtte stadig sjekke om jeg hadde gjort ting riktig ol. Etter noen år med mye stress og belastning i hverdagen fikk jeg en psykisk knekk. Jeg taklet angsten ved å sjekke og forsikre  meg om ting, prøve å få kontroll på en måte. Ble tvangspreget. Noe som var helt nytt for meg. En dag kom opplevelsene fra disse vanskelige opplevelsene fra tidligere som kastet på meg. Jeg fikk en intense tanker om skyld og jeg opplevde en slags katastrofefølelse. Døgnet rundt i mange måneder gikk jeg rundt med intens grubling der jeg gjennomlevde disse episodene igjen og igjen. Jeg kunne se det helt tydelig for meg, som om jeg fysisk var der. Høre lydene, se ansiktene, føle stemningen og den intense angsten. Jeg husket plutselig nye detaljer også. Jeg følte et sånnt ubehag og skyld at jeg på en måte visste at livet mitt var over og ingenting ville bli som før. Jeg måtte bare leve slik at jeg ungikk alt som minnet om de vonde opplevelsene og prøve gjennom tankene å gruble meg fri. Jeg ble i denne prossessen enda mer tvangspreget. Jeg fungerte ikke i jobb eller privat. Da jeg kom til DPSen konkluderte psykologen med at jeg BARE hadde en OCD. Noe som jeg sikkert bare var født med . At det nesten ikke kunne regnes som en psykisk lidelse en gang. At og alt det jeg gikk å grubblet på var BARE tull. Han ville ikke høre om disse opplevelsene jeg snakket om engang og bagatelliserte det. Og jeg følte jo ikke akkurat for å snakke om det heller fordi det satte igang så sterke reaksjoner hos meg. Fastlegen fikk epikrisen fra psykologen og mente derfor at jeg ikke trengte medisiner. Han sa han stolte 100% på DPSen sine vurderinger da jeg prøvde å foklare at jeg ikke var helt enig. Jeg gikk med dette intense lidelsestrykket i tre år før jeg ble satt på medisiner etter påtrykk fra NAV. Da ble jeg raskt bedre men egentlig for seint. For siden da har jeg vært konstant deprimert og ute av stand til å fungere normalt. Mye angst. Har ingen tvang lenger men mye som minner om PTSD.
Jeg lurer bare på om jeg kanskje egentlig var alvorlig deprimert den gangen jeg ble så psyk ?. Kan man få slike grublerier om skyld og katastrofe da?. Eller kan det være slik en PTSD arter seg?. Får det ikke til å stemme at det BARE var OCD?. Fikk avslag på videre hjelp hos avtalespesiellist fordi jeg bare står oppført med en OCD-diagnose som nå er bra og da er jeg liksom ferdigbehandlet. 

Anonymkode: 

Fastlegen skal høre på deg og hjelpe deg videre i systemet. Hvis ikke bør du begynne med å bytte fastlege.

[AnonymBruker]

Har opplevd at legen min ikke vil forstå meg heller. Jeg får ingen behandling men lever med ting som kan være slitsomt å fungere med. Jeg har begynt å slå meg til ro med at legen min mener gjerne at det er best at jeg ikke behandles. Men innimellom så er det vanskelig for det mine plager gjør meg fryktelig tiltaksløs. 

Anonymkode: 55743...5a7

[kupton]

Forutsatt at alt i førsteinnlegget er objektivt riktig gjengitt, burde du absolutt ha hatt traumebehandling. Du har ikke fått korrekt behandling.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Forutsatt at alt i førsteinnlegget er objektivt riktig gjengitt, burde du absolutt ha hatt traumebehandling. Du har ikke fått korrekt behandling.

Selvfølgelig vil min opplevelse være litt subjektiv selv om jeg prøver å være objektiv. Min beskrivelse av min traumeopplevelse og psykiske plager er helt ærlig beskrevet. Har nå sittet en stund og tenkt på om jeg har missforstått mine behandlere. Hva de har tenkt og følt kan jeg jo selvfølgelig ikke vite med sikkerhet men hva de sa og gjorde vet jeg. At jeg selv kunne ha skyld i misforståelser er også mulig, spesiellt fordi jeg var veldig dårlig psykisk i mitt møte med DPSen. Likevel står jeg fast ved det jeg skriver i førsteinnlegget. 

Anonymkode: 9969b...dae