Kupton. Du var travel, streng og dyktig. Hvordan skal jeg avslutte den siste terapitimen på en god måte?

[AnonymBruker]

Kommunikasjon og det å forholde seg til en terapeut er veldig, veldig vanskelig. Jeg får det ikke til rett og slett. Jeg vet ikke helt om det bare er min feil eller om jeg har vært uheldig med min behandler. Jeg er alltid like usikker og forvirret før en time. Hva skal jeg snakke om, hva vil egentlig han at vi skal snakke om?. Han innleder samtalen alltid med å spørre :» hva har du på hjertet i dag da»?. Jeg prøver å være ærlig og forteller om angst, selvmordstanker, om flashback , om tøffe konflikter hjemme osv. Han bare lytter men kommer av og til med noen råd. Råd som for meg var veldig vanskelige. At jeg feks skulle konfrontere min overgriper fra barndommen,at jeg måtte komme ut av isolasjon. Ved neste samtale spør han gjerne om jeg har gjort det han sa. Jeg har ikke klart det. Han sa at fordi jeg ikke hører på han og gjør som han sier er det bortkastet å behandle meg. Det gjør så forferdelig vondt å bli gitt opp av en terapeut. Og få skylda for at det ikke gikk. Betyr det at jeg aldri kan gå i terapi igjen, at jeg er et håpløst tilfelle?  Jeg følte meg så avvist og liten, ubetydelig og skamfull da jeg forlot psykologen sist. Gikk gråtende derfra ( gråter sjelden). Det var ikke selvmedlidenhet eller krokodilletårer. Psykologen stod bare kald og uanfektet. Jeg gråt i timesvis etterpå, klarte ikke å stoppe. Følte på en så forferdelig smerte og samtidig visste jeg at gråt bare gjør psykologer irritert. Skulle ønske jeg hadde klart å holde tårene tilbake. Tror det har gått opp for meg at jeg er et håpløst tilfelle eller kanskje jeg aldri skulle ha gått til psykolog. Jeg har faktisk sagt hva jeg trenger hjelp med flere ganger. Da ser han bare tomt på meg og skifter tema. Betyr det at det ikke passer med henvisningen til han, at det ikke er noe å snakke om eller at han ikke har kompetanse på det jeg spør om?. Han kommer gjerne med lange beskrivelser og konklusjoner av meg som person og livet mitt slik han oppfatter det. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette og prøver å si imot. Da oppfattes jeg som vrang. Burde jeg bare gi han rett?. Han er veldig stolt av sin stilling, en litt eldre myndig mann som er veldig anerkjent i miljøet. Er litt opptatt av å fortelle dette. At han er travel, streng og dyktig. Så da må det jo være min feil at det ikke fungerer. Har innsett i dag at min tid i terapi er over. Skulle noen ganger ønske at jeg kunne se hvordan den perfekte pasient er i en terapitime. Ønsker bare at det skal bli en god avskjed. At siste time ikke skal bli så vond.  Har noen et forslag til hvordan avslutte siste time? 

Anonymkode: a22e2...ac3

[AnonymBruker]

For en elendig psykolog. Jeg hadde ikke hatt noe siste time var jeg deg.

Anonymkode: a0a8f...413

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommunikasjon og det å forholde seg til en terapeut er veldig, veldig vanskelig. Jeg får det ikke til rett og slett. Jeg vet ikke helt om det bare er min feil eller om jeg har vært uheldig med min behandler. Jeg er alltid like usikker og forvirret før en time. Hva skal jeg snakke om, hva vil egentlig han at vi skal snakke om?. Han innleder samtalen alltid med å spørre :» hva har du på hjertet i dag da»?. Jeg prøver å være ærlig og forteller om angst, selvmordstanker, om flashback , om tøffe konflikter hjemme osv. Han bare lytter men kommer av og til med noen råd. Råd som for meg var veldig vanskelige. At jeg feks skulle konfrontere min overgriper fra barndommen,at jeg måtte komme ut av isolasjon. Ved neste samtale spør han gjerne om jeg har gjort det han sa. Jeg har ikke klart det. Han sa at fordi jeg ikke hører på han og gjør som han sier er det bortkastet å behandle meg. Det gjør så forferdelig vondt å bli gitt opp av en terapeut. Og få skylda for at det ikke gikk. Betyr det at jeg aldri kan gå i terapi igjen, at jeg er et håpløst tilfelle?  Jeg følte meg så avvist og liten, ubetydelig og skamfull da jeg forlot psykologen sist. Gikk gråtende derfra ( gråter sjelden). Det var ikke selvmedlidenhet eller krokodilletårer. Psykologen stod bare kald og uanfektet. Jeg gråt i timesvis etterpå, klarte ikke å stoppe. Følte på en så forferdelig smerte og samtidig visste jeg at gråt bare gjør psykologer irritert. Skulle ønske jeg hadde klart å holde tårene tilbake. Tror det har gått opp for meg at jeg er et håpløst tilfelle eller kanskje jeg aldri skulle ha gått til psykolog. Jeg har faktisk sagt hva jeg trenger hjelp med flere ganger. Da ser han bare tomt på meg og skifter tema. Betyr det at det ikke passer med henvisningen til han, at det ikke er noe å snakke om eller at han ikke har kompetanse på det jeg spør om?. Han kommer gjerne med lange beskrivelser og konklusjoner av meg som person og livet mitt slik han oppfatter det. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette og prøver å si imot. Da oppfattes jeg som vrang. Burde jeg bare gi han rett?. Han er veldig stolt av sin stilling, en litt eldre myndig mann som er veldig anerkjent i miljøet. Er litt opptatt av å fortelle dette. At han er travel, streng og dyktig. Så da må det jo være min feil at det ikke fungerer. Har innsett i dag at min tid i terapi er over. Skulle noen ganger ønske at jeg kunne se hvordan den perfekte pasient er i en terapitime. Ønsker bare at det skal bli en god avskjed. At siste time ikke skal bli så vond.  Har noen et forslag til hvordan avslutte siste time? 

Anonymkode: a22e2...ac3

Det høres ikke ut som om dere er noen god match. Kan du ikke prøve en annen psykolog før du konkluderer med at du er et håpløst tilfelle? Det er typisk behandlere å legge skylden på pasienten hvis det ikke fungerer.

Anonymkode: 11f26...9f4

[kupton]

Jeg vil gjerne skrive litt mer enn et råd om siste time.

Det er en trist historie du forteller. En historie om en psykolog som ikke er flink og dyktig. Uten god kommunikasjon er det lite sannsynlig at behandling virker. Her har kommunikasjonen vært dårlig og behandlers ydmykhet fraværende.

Når behandler har en mening om pasienten og/eller situasjonen, må en alltid sjekke ut om pasienten kjenner seg igjen. Hvis det absolutt ikke er gjenkjenning, tar behandler feil, evt er det uansett feil spor å følge. Unntaket er selvsagt om pasienten er meget psykotisk, noe du ikke er.

Når det gjelder hjemmeoppgaver, er det ikke bare å dele ut disse uten diskusjon. Noe slikt vil være passende: "Med den vanskelighet du beskriver at du har i denne situasjonen, hvilken utfordring vil være passe å teste ut til neste time?" Men dette har behandler og pasient sammen funnet ut hva som er en hjemmeoppgave avpassende vanskelighet. De har gjort en avtale om hjemmeoppgave som pasienten støtter. Da er det pasientens oppgave å gjennomføre dette.

Jeg prøver å være ærlig og forteller om angst, selvmordstanker, om flashback , om tøffe konflikter hjemme osv

På 80-tallet kom Depresjonshåndboken med 4A. Det gjelder fortsatt og ikke bare for depresjon, men i de fleste terapier.

Avlaste: Behandler lar pasienten fortelle om alt som er vondt og vanskelig. Bare det å kunne fortelle til en annen person vil gjøre godt for mange.

Akseptere: Behandler forstår at det er slik, og at det ikke bare er tull, ingenting å bry seg om eller at det bare er å ta seg sammen.

Analysere: Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor fortsetter det å være slik? Hva kan du gjøre for å endre det?

Aksjonere: Iverksette det en fant ut i analysen.

Jeg vet ikke hvor lenge du har gått og hva dere har diskutert. Du skal selvsagt fortelle om din angst, depresjon etc. - en god stund.  Men hadde terapien kommet så langt at det var naturlig å kommer over på analyse og aksjon?

Nei, du er ikke "håpløs". En annen behandler kan hjelpe deg.

Du får vel si noe om at du er lei deg for at kommunikasjonen mellom dere ikke var slik at dere nådde målet.

Lykke til videre?

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Jeg vil gjerne skrive litt mer enn et råd om siste time.

Det er en trist historie du forteller. En historie om en psykolog som ikke er flink og dyktig. Uten god kommunikasjon er det lite sannsynlig at behandling virker. Her har kommunikasjonen vært dårlig og behandlers ydmykhet fraværende.

Når behandler har en mening om pasienten og/eller situasjonen, må en alltid sjekke ut om pasienten kjenner seg igjen. Hvis det absolutt ikke er gjenkjenning, tar behandler feil, evt er det uansett feil spor å følge. Unntaket er selvsagt om pasienten er meget psykotisk, noe du ikke er.

Når det gjelder hjemmeoppgaver, er det ikke bare å dele ut disse uten diskusjon. Noe slikt vil være passende: "Med den vanskelighet du beskriver at du har i denne situasjonen, hvilken utfordring vil være passe å teste ut til neste time?" Men dette har behandler og pasient sammen funnet ut hva som er en hjemmeoppgave avpassende vanskelighet. De har gjort en avtale om hjemmeoppgave som pasienten støtter. Da er det pasientens oppgave å gjennomføre dette.

Jeg prøver å være ærlig og forteller om angst, selvmordstanker, om flashback , om tøffe konflikter hjemme osv

På 80-tallet kom Depresjonshåndboken med 4A. Det gjelder fortsatt og ikke bare for depresjon, men i de fleste terapier.

Avlaste: Behandler lar pasienten fortelle om alt som er vondt og vanskelig. Bare det å kunne fortelle til en annen person vil gjøre godt for mange.

Akseptere: Behandler forstår at det er slik, og at det ikke bare er tull, ingenting å bry seg om eller at det bare er å ta seg sammen.

Analysere: Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor fortsetter det å være slik? Hva kan du gjøre for å endre det?

Aksjonere: Iverksette det en fant ut i analysen.

Jeg vet ikke hvor lenge du har gått og hva dere har diskutert. Du skal selvsagt fortelle om din angst, depresjon etc. - en god stund.  Men hadde terapien kommet så langt at det var naturlig å kommer over på analyse og aksjon?

Nei, du er ikke "håpløs". En annen behandler kan hjelpe deg.

Du får vel si noe om at du er lei deg for at kommunikasjonen mellom dere ikke var slik at dere nådde målet.

Lykke til videre?

Tusen takk Kupton. Bare det at du tok deg tid til å skrive dette gav meg en følelse av å være verdt å satse på. Når jeg føler meg trygg  er det også letter å senke forsvarsmuren og se psykologen sin side av saken. Men når man føler seg avkledd og dum er det vanskelig å ta imot noe som helst. Som du spør om har behandlingen pågått en tid men det tok uker mellom hver time så jeg fant aldri noen flyt i terapien. Jeg vet at det bør være fremgang etter en tid og jeg syntes jeg opplevde små seiere og fremgang. Tror problemet er at jeg er veldig svingende psykisk . Så i det siste har jeg hatt mer flashback og angst enn på lenge. Dette pga en spesielle hendelse. Jeg var veldig usikker før timen på hva jeg skulle si til psykologen. Visste at dette ikke ville være så populært og jeg ville derfor føle meg litt frem og se hva psykologen ville prate om. Men så spør han jo:» hva har du på hjertet i dag?». Da jeg fortalte ærlig hvordan situasjonen var ble han irritert. Jeg forstår at han kunne tenke at han kaster bort tiden på meg men samtidig kunne han ha avvist meg på en litt mindre hard måte. En annen tinge er at jeg ALDRI hadde blitt enig om å konfrontere min onkel ang overgrep eller fortelle alle hva han hadde gjort. Det hadde ødelagt mye i familien og jeg hadde ikke klart å leve med det. Noen ganger spurte han hva jeg ville han skulle gjøre for meg. Jeg grublet mye på dette spørsmålet og prøvde å svare på dette men jeg strevde med å finne en retning fordi følelsene og tankene mine var over alt. Noen ganger sa jeg også klart hva jeg ville snakke om men fikk ikke noe respons på dette fordi det tydeligvis ikke passet med hans spesialkompetanse .Da jeg tok mot til meg og sa :» hva har du å tilby meg, hvilken metode er det du liker å bruke ?Jeg forstår ikke helt hva DU vil i forhold til meg». Da svarte han ikke . Kanskje det var et veldig upassende spørsmål?. Jeg lengtet sånn etter å få hjelp til å finne en retning i terapien og dømmer meg selv for at jeg ikke klarte å fikse det selv. Kanskje det i psykologens hode var helt klart men jeg hadde bare ikke fått det med meg ? Takk for det du sa om at psykologens konklusjoner ikke alltid er rett når jeg føler det ikke stemmer. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg. 
Jeg følte meg veldig nedtrykt da jeg våknet i dag. Men det ble letter da jeg leste svaret ditt. Tror jeg går ut og nyter solen i dag. 

Anonymkode: a22e2...ac3

[bibben]

Jeg fikk lyst til å sende noen «støtte-vibber» i din retning. Jeg tenker at det er utrolig viktig at du stoler på din egen magefølelse i forhold til å konfrontere ditt miljø med overgrep og traumer. Du vet best! Videre var det fint å se at Kupton svarte deg så grundig. Du viser til så gode refleksjoner omkring det å gå i terapi, og jeg håper virkelig at du finner en behandler som møter deg på en bedre og mer ydmyk måte enn det din nåværende behandler gjør. Det å bli dupert og møtt på en så, ja faktisk, ufølsom måte som det du er blitt er bare nedbrytende og gir dårlig helse.

Jeg ønsker deg virkelig alt godt og håper du får gode dager fremover 😎

[AnonymBruker]

Håper at du finner en ny og dyktig behandler, det fortjener du  kanskje like greit å avslutte nåværende "behandling" så du ikke blir værende i et usunt terapiforhold. Skjønner veldig godt at det er tungt og vanskelig mens du står i det og blir avvist mens du er sårbar situasjon. Tror det på sikt er bra for deg å finne en ny behandler så du kan legge dette bak deg. Du bestemmer selv om du ønsker å konfrontere familien din, det bestemmer ikke en psykolog. Følg det som er riktig for deg. 

Anonymkode: 11f26...9f4

[kupton]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

men det tok uker mellom hver time så jeg fant aldri noen flyt i terapien.

Forskning viser at det er med psykoterapi som med medisiner, at dosen må være høy nok for at den skal virke. I slike tilfeller som ditt, bør en minimum ha faste, ukentlige timer.

La oss si at en trenger 24 timer. Det er stor forskjell på ukentlige timer i et halvt år og månedlige timer i to år.