å fortrenge...

[Gjest Kontordamen]

Tror dere det er mulig å bli utsatt for overgrep i alderen 0-5 år UTEN å huske noe som helst i ettertid? Ikke en gang ane at noe slikt har skjedd. Ikke fordi man "ikke vil" huske, men fordi det rett og slett ikke er NOEN minner i hele tatt.

Er det mulig å fortrenge så sterke opplevelser helt??

Jeg begynner nemlig å bli redd noe slikt kan ha skjedd...

[Susi18]

Det tror jeg faktisk om det er fordi det ikke er noen minner eller fordi man ikke vil. Ser på meg og søsteren min. Hun husker ingen ting hadde det ikke vært for at jeg fortalte mamma det. Hadde hun i dag gått rundt uten en anelse av hva som skjedde med henne når hun var liten.

Håper dette hjalp deg noe mer.

Klem

[Gjest Kontordamen]

Det tror jeg faktisk om det er fordi det ikke er noen minner eller fordi man ikke vil. Ser på meg og søsteren min. Hun husker ingen ting hadde det ikke vært for at jeg fortalte mamma det. Hadde hun i dag gått rundt uten en anelse av hva som skjedde med henne når hun var liten.

Håper dette hjalp deg noe mer.

Klem

Nå vet jeg at det antagelig er mulig, så nå er jeg ikke akkurat mindre bekymret...

Men likevel... takk for svar, Susi :-)

[frika]

Ja.

Jeg fant ut da jeg var 22 år at jeg ble misbrukt fra jeg var et par år til jeg var omtrent åtte år gammel. Det begynte med at jeg begynte å bearbeide andre overgrep som skjedde senere og så dukket det opp mer og mer..

Det føles som om hele livet mitt er en løgn.

[Gjest Kontordamen]

Ja.

Jeg fant ut da jeg var 22 år at jeg ble misbrukt fra jeg var et par år til jeg var omtrent åtte år gammel. Det begynte med at jeg begynte å bearbeide andre overgrep som skjedde senere og så dukket det opp mer og mer..

Det føles som om hele livet mitt er en løgn.

Det må rett og slett ha føltes helt forfedelig...

Foreløpig vet jeg ingen ting. Bare håper på det beste... nemlig at det er noe annet som er årsaken til problemene mine... selv om det nå ser dårlig ut...

Det er så ekkelt å ikke vite noe sikkert...

[Solvelv]

Hei

Jeg trenger ikke å tro - jeg vet det er mulig. Det har skjedd med meg.

Ble misbrukt fra jeg var 4 og oppover. Vet ikke ennå når det stoppet. Ble voldtatt da jeg var rundt 8 år. Har ikke husket noen ting - før nå. (26 år)

Har alltid vært en trygg og utadvendt jente, og ingen kunne se noe på meg. I ettertid ser jeg mange tydelige tengn, men som jeg har sett på som normal tidligere. (sperringer, sosial angst etc.)

Lykke til.

Solvelv

[lykkke]

Hei!

Jeg vet at jeg ikke kjenner deg, og jeg vet at dette kanskje er litt merkelig, men jeg må bare svare. Har vel egentlig ikke noe svar, bare det at jeg er der jeg og. Sitter i datasalen på skolen min og gråter litt for at du finnes, jeg er letta......

Jeg har alltid trykt unna det deg opplevde som barn og tenkt at jeg er en stor pyse og ikke brydd meg noe mer med det. Utad har jeg snakket litt med andre om det, men det er ikke för nå i det siste at jeg oppadger at alle mine problemer i hele min barndom skyldes raseri og bitterhet over den opplevelsen. Om du selv kjenner at det er en mulighet for at det kan ha hendt så finn ut av det.

man kan ikke leve med å trykke det ned, det går ikke, det er umulig. All sorgen, sinnet, aggresjonen, smerten, angsten, depresjonen, kvalmen, skittenheten overfor seg selv, den sitter der. Den er der, den vokser i meg, jeg kjenner at jeg er et uverdig menneske på denne jord. Om jeg hadde dödd i morgen hadde jeg ikke grått, hva er det å gråte over at jeg, som ikke er verdt noen ting, blir borte.

Å fortenge noe i halve sitt liv viser seg at det ikke er särlig smart, og som tiden har gått har jeg oppdaget at jeg er veldig dyktig til det. Jeg som alltid har sett på meg selv som utadvendt og glad. Som en jente med masse styrke, også bare raser det ned inni meg, jeg har ingenting igjen. Ingen personlighet igjen, bare en maske av et gammelt skall som var "meg" för.... Jeg er så sliten av å leve, men vil ikke gi opp. Jeg lever i en merkelig tilstand hvor jeg konstant går og smiler og ler fordi ingen skal se meg lei meg. Fungerer ikke helt, jeg blir så sliten. Glad for at jeg fant denne siden i dag, jeg skal komme hit oftere. Föler så sterkt med deg og jeg kommer til å tenke på deg!

lykke

[Solvelv]

Hei!

Jeg vet at jeg ikke kjenner deg, og jeg vet at dette kanskje er litt merkelig, men jeg må bare svare. Har vel egentlig ikke noe svar, bare det at jeg er der jeg og. Sitter i datasalen på skolen min og gråter litt for at du finnes, jeg er letta......

Jeg har alltid trykt unna det deg opplevde som barn og tenkt at jeg er en stor pyse og ikke brydd meg noe mer med det. Utad har jeg snakket litt med andre om det, men det er ikke för nå i det siste at jeg oppadger at alle mine problemer i hele min barndom skyldes raseri og bitterhet over den opplevelsen. Om du selv kjenner at det er en mulighet for at det kan ha hendt så finn ut av det.

man kan ikke leve med å trykke det ned, det går ikke, det er umulig. All sorgen, sinnet, aggresjonen, smerten, angsten, depresjonen, kvalmen, skittenheten overfor seg selv, den sitter der. Den er der, den vokser i meg, jeg kjenner at jeg er et uverdig menneske på denne jord. Om jeg hadde dödd i morgen hadde jeg ikke grått, hva er det å gråte over at jeg, som ikke er verdt noen ting, blir borte.

Å fortenge noe i halve sitt liv viser seg at det ikke er särlig smart, og som tiden har gått har jeg oppdaget at jeg er veldig dyktig til det. Jeg som alltid har sett på meg selv som utadvendt og glad. Som en jente med masse styrke, også bare raser det ned inni meg, jeg har ingenting igjen. Ingen personlighet igjen, bare en maske av et gammelt skall som var "meg" för.... Jeg er så sliten av å leve, men vil ikke gi opp. Jeg lever i en merkelig tilstand hvor jeg konstant går og smiler og ler fordi ingen skal se meg lei meg. Fungerer ikke helt, jeg blir så sliten. Glad for at jeg fant denne siden i dag, jeg skal komme hit oftere. Föler så sterkt med deg og jeg kommer til å tenke på deg!

lykke

Hei

Velkommen hit. Koselig at du fant oss. Her er det veldig godt å være.

Klem fra Solvelv

[Gjest Kontordamen]

Hei!

Jeg vet at jeg ikke kjenner deg, og jeg vet at dette kanskje er litt merkelig, men jeg må bare svare. Har vel egentlig ikke noe svar, bare det at jeg er der jeg og. Sitter i datasalen på skolen min og gråter litt for at du finnes, jeg er letta......

Jeg har alltid trykt unna det deg opplevde som barn og tenkt at jeg er en stor pyse og ikke brydd meg noe mer med det. Utad har jeg snakket litt med andre om det, men det er ikke för nå i det siste at jeg oppadger at alle mine problemer i hele min barndom skyldes raseri og bitterhet over den opplevelsen. Om du selv kjenner at det er en mulighet for at det kan ha hendt så finn ut av det.

man kan ikke leve med å trykke det ned, det går ikke, det er umulig. All sorgen, sinnet, aggresjonen, smerten, angsten, depresjonen, kvalmen, skittenheten overfor seg selv, den sitter der. Den er der, den vokser i meg, jeg kjenner at jeg er et uverdig menneske på denne jord. Om jeg hadde dödd i morgen hadde jeg ikke grått, hva er det å gråte over at jeg, som ikke er verdt noen ting, blir borte.

Å fortenge noe i halve sitt liv viser seg at det ikke er särlig smart, og som tiden har gått har jeg oppdaget at jeg er veldig dyktig til det. Jeg som alltid har sett på meg selv som utadvendt og glad. Som en jente med masse styrke, også bare raser det ned inni meg, jeg har ingenting igjen. Ingen personlighet igjen, bare en maske av et gammelt skall som var "meg" för.... Jeg er så sliten av å leve, men vil ikke gi opp. Jeg lever i en merkelig tilstand hvor jeg konstant går og smiler og ler fordi ingen skal se meg lei meg. Fungerer ikke helt, jeg blir så sliten. Glad for at jeg fant denne siden i dag, jeg skal komme hit oftere. Föler så sterkt med deg og jeg kommer til å tenke på deg!

lykke

Det betyr virkelig mye :-) Selv om jeg ikke vet om noe faktisk har skjedd med meg, så kjenner jeg meg igjen i så mye av det dere skriver...

Utenpå er jeg glad og utadvendt, men inni meg er det et fryktelig kaos. Sånn sett føler jeg akkurat som deg, lykke, at jeg er så utrolig sliten... i de verste stundene orker jeg ikke mer, men jeg lar det bare gå litt tid, så går det over igjen...

...slik at jeg igjen bare er blid og glad (som alle beskriver meg som). De skulle bare visst om alt rotet inni meg -om alt jeg er redd for, om alt jeg sliter med.

Jeg føler at jeg går rundt i vakum nå om dagen... er så redd. Redd for å høre det som ikke får lov til å være sant.

Om og om igjen surrer samtalen jeg hadde med far om hva som kan være årsaken til problemene mine. Han sier plutselig at han vet hva det er, så begynner han å gråte (som han ellers aldri gjør), jeg spør hva som er galt, hvorpå han svarer "alt". Men han klarer ikke si noe mer, og så drar han... I morgen får jeg vite hva det er.

Forhåpentligvis er jeg bare "paranoid"... og tolker alt i feil retning. *håper*

Jeg føler meg så skjør. Det føles som om dette er den siste dagen før alt knuses og ingen ting noen gang vil bli det samme. I morgen står for meg som bare rot og virvar. Jeg ser ikke fram til det.

Men uansett...

...det kjennes bra å vite at det er mennesker her som forstår. Da føler man seg ikke så alene :-)

Ønsker alle en god dag!

*klem*

[lykkke]

Det betyr virkelig mye :-) Selv om jeg ikke vet om noe faktisk har skjedd med meg, så kjenner jeg meg igjen i så mye av det dere skriver...

Utenpå er jeg glad og utadvendt, men inni meg er det et fryktelig kaos. Sånn sett føler jeg akkurat som deg, lykke, at jeg er så utrolig sliten... i de verste stundene orker jeg ikke mer, men jeg lar det bare gå litt tid, så går det over igjen...

...slik at jeg igjen bare er blid og glad (som alle beskriver meg som). De skulle bare visst om alt rotet inni meg -om alt jeg er redd for, om alt jeg sliter med.

Jeg føler at jeg går rundt i vakum nå om dagen... er så redd. Redd for å høre det som ikke får lov til å være sant.

Om og om igjen surrer samtalen jeg hadde med far om hva som kan være årsaken til problemene mine. Han sier plutselig at han vet hva det er, så begynner han å gråte (som han ellers aldri gjør), jeg spør hva som er galt, hvorpå han svarer "alt". Men han klarer ikke si noe mer, og så drar han... I morgen får jeg vite hva det er.

Forhåpentligvis er jeg bare "paranoid"... og tolker alt i feil retning. *håper*

Jeg føler meg så skjør. Det føles som om dette er den siste dagen før alt knuses og ingen ting noen gang vil bli det samme. I morgen står for meg som bare rot og virvar. Jeg ser ikke fram til det.

Men uansett...

...det kjennes bra å vite at det er mennesker her som forstår. Da føler man seg ikke så alene :-)

Ønsker alle en god dag!

*klem*

Hei!

Hvordan går det med deg?? Har du snakket med faren din?? Jeg tenker på deg.

[Gjest Kontordamen]

Hei!

Hvordan går det med deg?? Har du snakket med faren din?? Jeg tenker på deg.

Hei lykke!

Har pratet med far og det viste seg å ikke være det jeg fryktet. Jeg føler meg veldig, veldig letta, men det er fremdeles kaos inni meg. Er så fryktelig sliten og lei av alt... Men det går jo litt bedre! Takk for at du tenker på meg... :-) Hvordan har du det da??

*tenker på deg*

[lykkke]

Hei lykke!

Har pratet med far og det viste seg å ikke være det jeg fryktet. Jeg føler meg veldig, veldig letta, men det er fremdeles kaos inni meg. Er så fryktelig sliten og lei av alt... Men det går jo litt bedre! Takk for at du tenker på meg... :-) Hvordan har du det da??

*tenker på deg*

Hei!

Takk for at du tenker på meg, det betyr veldig mye. Iallefall nå som det mildt sakt raser inni meg, jeg er i fullstendig kaos. Ord som voldtekt, overgrep, skittenhet bare raser inni mitt hodet. Jeg forstår ikke hvorfor jeg lever eller hva meningen med livet mitt er. Uheldigvis er jeg i den alderen da fremtiden skal planlegges, men da jeg ikek ser meg selv i noen fremtid så er det ganske svart nå kan man si. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde masken, og det er begrenset hvor lenge jeg kan sitte innelåst på rommet uten at folk kommer og forstyrrer.

Snart vet jeg at jeg skal hjem, og det kommer ikke til å bli bra. Jeg har en så strek fölelse av at jeg kommer til å treffe på mennesker jeg ikke vil se, og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg vil bare spy, spy. Det går ikke bra, hodet mitt eksploderer og alt er bare kaos, samtidig kan jeg ikke engang tenke en ordentlig tanke rett fram, alt bare forsvinner i den grå tåken jeg har i hodet.

Jeg bare vil ikke mer, og jeg vil bare sove, men jeg får ikke sove. I sövne vrir jeg meg rundt og rundt, og jeg er rimelig sikker på at jeg prater i vei på et eller annet ufirståelig språk! Nei, jeg vil rett og slett ikke mer. Det er som om hjernen min bare trykker det ned, og det går bra så lenge jeg har energi til å holde det nede, men så fort jeg blir sliten kommer det fram. Minner og fölelser. för har jeg husket alt sammen, nå er jeg blitt usikker på bildene jeg har i hodet. Jeg vet at de er sanne, men jeg vil ikke vite det, eller det er så vanskelig og forklare.

Glad for at det gikk bra for deg og det ikke var det du mistenkte, håper at du finner tilbake til sjeleroen og klarer og komme på rett vei. Jeg tenker ofte på om det går bra med deg.

Det ordner seg vel med tiden for meg, men akkurat nå er alt svart og da virker det ikke som det finnes en lösning!

Takk for ditt svar!!!