Vrangforestillinger versus livsløgn

[AnonymBruker]

Tenker ofte at hadde jeg ikke hatt noen vrangforestillinger så hadde jeg bare brutt sammen. Da hadde jeg kanskje erkjent eller " forstått" tapet av de nærmeste. Men tankene flyrofte  litt avhengig av helsa og hva som skjer i " den ytre verden". Jeg mener kanskje våre vrangforestillinger også " er der for noe" liksom. Beskytter oss liksom men er jo ikke alltid bra for oss og ofte slett ikke noe praktisk.Kanskje rett frem et sykdomstegn. Men kan jo også være helt naturlige reaksoner på hendelser i ens liv som kanskhe verken er så lett å snakke om med noen eller man faktisk har mulighet til.Det er kanskje helst eldre personer man snakker om livsløgn hos. Livsløgn er man kanskje mer bevisst selv? Ingen av delene kan man kanskje bare " velge bort" ?

Hva tror dere? Hva er deres syn?

Anonymkode: aa770...193

[AnonymBruker]

Jeg har eksempelvis ganske sikkert mange vrangforestillinger i eksempelvis faget fysikk men nå trenger jo ikke jeg akkurat nobelpris i noe men bør selvsagt ikke delta i sånne ting heller.

Men livsløgn snakker vi noe annet kanskje mer grunnleggende.

Anonymkode: aa770...193

[stjernestøv]

Kan bare snakke for meg selv, det åndelige reddet meg da jeg vokste opp. Det er jo det de i dag kaller vrangforestillinger. 

[AnonymBruker]

Jo.

Men vanskelig å begeistres  liksom for noe man selv ikke trenger eller et liv man uansett ikke har sjanse til å ta del i. Å forestille seg eller " keep smiling" er ikke alle gitt som alternativ da det kan kjennes bare ødeleggene på en selv eller identitesoppfattelse. Vanskelig å assosiere seg selv med noe som kanskje får " alle varselklokker til å ringe" i ens egen lille verden. Men man kan jo så meget vel forstå en slik følelse eller virkelighetsoppfatning også hos andre. Kanskje et aldri så lite demokratisk dilemma.

Anonymkode: aa770...193

[stjernestøv]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo.

Men vanskelig å begeistres  liksom for noe man selv ikke trenger eller et liv man uansett ikke har sjanse til å ta del i. Å forestille seg eller " keep smiling" er ikke alle gitt som alternativ da det kan kjennes bare ødeleggene på en selv eller identitesoppfattelse. Vanskelig å assosiere seg selv med noe som kanskje får " alle varselklokker til å ringe" i ens egen lille verden. Men man kan jo så meget vel forstå en slik følelse eller virkelighetsoppfatning også hos andre. Kanskje et aldri så lite demokratisk dilemma.

Anonymkode: aa770...193

Jeg fikk tidlig diagnosen identitetsusikker, og vet enda ikke hvem jeg er. Det er vel et av de store spørsmålene i livet. 

[AnonymBruker]

Inntrykk av at det er et mål å strebe mot i psykiatrien.

Anonymkode: aa770...193

[stjernestøv]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Inntrykk av at det er et mål å strebe mot i psykiatrien.

Anonymkode: aa770...193

Hva mener du?