Dette med hvilke forventninger man har til livet..

[Glitter]

Hei. Jeg synes det er litt rart å observere hvor ulike forventninger ulike har til livet. I dagens samfunn er det så mye fokus på prestasjon, lykke og materialisme. Mange forventer å være lykkelig. Eller i hvert fall å føle de har det bra mesteparten av tiden. 

Slik er det ikke for meg. Jeg har ikke forventninger eller ønske om lykke, penger, status eller makt. Alt jeg ønsker er et liv som ikke er så vondt å leve. Jeg ønsker å ha en god nok bolig hvor det er plass til meg og mine to barn når jeg har de. Som må dele rom, men det er helt greit. Jeg HAR et slags ønske om å gi ut en bok med tekstene/diktene mine, men det er en slags tanke bygget på luftslott. Vet jeg skriver bra, har fått gode tilbakemeldinger på det, men. Hvem ville nå uansett vært interessert? Eller hvilket forlag ville satse på meg med mine dystre dikt? Jaja. Er jo greit å ha en drøm. Jeg har også en drøm om å bli frisk nok til å kunne jobbe 40%. Ja, i samme mål er det da å bli 60% ufør. Er jo ikke uføre-biten som er en drøm, men å kunne klare å komme meg ut i litt jobb etter hvert. Å bli 100% ufør tror jeg er skrekken. Nei jeg vet det er det. Det vil ikke være bra for meg. Så jeg drømmer om å klare LITT i hvert fall. Jeg har et stort ønske om å kunne begynne å ha ungene boende hos meg. Hvis jeg i framtiden klarer fra torsdag til mandag annen hver uke så er det en seier. 

Så..Det er overhodet ikke noe jag hos meg etter å klare de helt store tingene. Å få slippe smerte og klare å delvis gjøre det som for andre er en selvfølge å klare fullt og helt og mer til. Disse menneskene. Når de har en periode i livet hvor alt bare er nøytralt.. Tror de at de har det skikkelig kjipt da? Fordi de har helt andre forventninger til livet enn det en del av oss som har store begrensninger har? Som har lært at vi ikke klarer alt det andre klarer. Som har lært at et normalt liv slik et normalt liv beskrives av de fleste, ikke er oppnåelig? 

Er det noen her som har tanker om dette? Er det trist å ha så lave forventninger til livet som det jeg har? Eller er det sunt og riktig at jeg har lavere ønsker for livet fordi jeg sliter med det jeg sliter med? Jeg har ingen forventninger om å klare dette jeg har listet opp heller. I mine gode perioder har jeg et håp om at dette skal gå. I mine dårlige perioder så forsvinner håpet også, men ønsket er der enda. For uten dette ønske så er det ikke noe mer å leve for. For slik jeg har det orker jeg ikke resten av livet mitt. Jeg har allerede holdt ut mye lenger enn jeg trodde jeg skulle. Med enkelte skjær i sjøen hvor jeg har gitt fullstendig opp før jeg igjen har fått hjelp til å sånn smått fortsette å holde ut og jobbe for å få et mer verdig liv. 

Å få seg kjæreste tørr jeg ikke håpe på. Er for relasjonsskadet til det og ikke minst ser ikke hva noen skulle like meg for. Annet enn at jeg er pen og litt spesiell. Jeg har for mye tung bagasje så tror nok de fleste eller alle ville snudd i døra idet jeg slapp de inn på meg. Bortsett fra den typen menn som vil ha skjøre damer de kan mishandle. Har dessverre vært offer for slike menn. Det vil jeg ikke flere ganger. 

Hvordan tror dere de som har så store forventninger til livet og som stort sett har kjent på å ha det bra i livet vil takle å komme i en alvorlig livskrise og bli langvarig alvorlig syk? Jeg tror da jeg har utviklet en veldig sterk utholdenhet når det gjelder å ha det vondt så lenge som jeg har slitt og så mye dritt jeg har blitt utsatt for. 

Hvem er egentlig sterkest psykisk? Er det en selvfølge at jeg som er psykisk syk også er psykisk svak? Er ikke vi som er veldig psykisk syk egentlig sterke? Eller? Føler meg som oftest svak, men samtidig har jeg jo kjempet meg gjennom livet fra jeg var liten. Ble jo til slutt skikkelig syk av det, men er det så rart? Eller må jeg bare innse at jeg er svak som til slutt ikke klarte å holde hodet over vannet og druknet? 

[AnonymBruker]

Jeg tror alle mennesker grunnleggende ønsker det samme: å bli elsket - eller i hvertfall å bli bekreftet og føle samhørighet med andre -  og å føle seg trygge, både psykisk og rent generelt. Så har vi forskjellige utgangspunkt og strategier for å prøve å oppnå dette. For noen er drømmen en dag med skyfri himmel, som Bjørn Eidsvåg synger. For andre helt andre ting. 

Livskriser, tap og sykdom kommer til alle, før eller siden. Har man et robust fundament, står man bedre rustet til å takle dette. Urettferdig, men sant. 

Det krever absolutt mot og styrke å kjempe for bedre dager som psyk, men jeg tror ikke psyke generelt er sterkere enn andre. Jeg opplever derimot at mange har en større dybde, åpenhet og evne til refleksjon. 

Anonymkode: 5969d...9bc

[Gjest Annamaria]

Jeg hadde forventninger om å klare høyskoleutdannelse og jobbe vanlig. Men først ble jeg bipolar og så gikk en healer inn i hjernen min via å klemme på ryggen min og gjorde meg schizoaffektiv

[Glitter]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror alle mennesker grunnleggende ønsker det samme: å bli elsket - eller i hvertfall å bli bekreftet og føle samhørighet med andre -  og å føle seg trygge, både psykisk og rent generelt. Så har vi forskjellige utgangspunkt og strategier for å prøve å oppnå dette. For noen er drømmen en dag med skyfri himmel, som Bjørn Eidsvåg synger. For andre helt andre ting. 

Livskriser, tap og sykdom kommer til alle, før eller siden. Har man et robust fundament, står man bedre rustet til å takle dette. Urettferdig, men sant. 

Det krever absolutt mot og styrke å kjempe for bedre dager som psyk, men jeg tror ikke psyke generelt er sterkere enn andre. Jeg opplever derimot at mange har en større dybde, åpenhet og evne til refleksjon. 

Anonymkode: 5969d...9bc

Ja livskriser er noe alle opplever, men noen får langt mer enn andre og blir langvarig syke av det. 

Jeg mener ikke at psykisk syke er generelt sterkere enn andre, men det er vel ikke nødvendigvis slik at psykisk syke er svakere? Det kan være man har kjempet i årevis i motvind. Opplevelser, traumer, tap, annen sykdom osv. Også til slutt møter man veggen fordi det tar bare aldri slutt. Men er vel ikke svak av den grunn. Eller er man? 

Og jeg har inntrykk av at en person som har levd et mer normalt liv med opp- og nedturer har høyere forventninger og krav til dette med å skulle være lykkelig og vellykket enn en person som har opplevd for mye vondt og som strever med å være i livet i det hele og store. For 15 år siden hadde jeg nok helt andre forventninger til livet enn jeg har nå. Jeg slet psykisk da også og var annerledes enn "normalen", men jeg hadde da en forventning om at livet skulle ordne seg og jeg skulle bli lykkelig med hus, mann, jobb og en drøss med hunder. En slik forventning kan jeg ikke ha lenger. Mitt håp er som sagt å en dag slippe å føle at livet stort sett bare er vondt. Det er det eneste som driver meg videre. 

Hadde livet mitt tatt en bedre vending og jeg hadde blitt frisk og fungerende som voksen så hadde jeg nok hatt helt andre og større forventninger til hva som var et godt og akseptabelt liv og hva som føltes som vondt. Tror jeg hadde hatt lavere motstandskraft mot vanskelige perioder i livet enn det jeg har fordi jeg har gjennom årene blitt veldig herdet. Dessverre kan jeg vel si. 

4 minutter siden, Annamaria skrev:

Jeg hadde forventninger om å klare høyskoleutdannelse og jobbe vanlig. Men først ble jeg bipolar og så gikk en healer inn i hjernen min via å klemme på ryggen min og gjorde meg schizoaffektiv

Hm. Ja..Jeg ser du har den oppfatningen.. Vet ikke helt hva jeg kan si, men det er i alle fall leit at det ikke ble som du forventet. Det er vel da en må tenke på om det er noe som er mulig som et langsiktig mål eller om du også må senke de forventningene og jobbe for noe annet. 

 

 

[Eva Sofie]

Jeg tror ikke det er noen automatikk i at de av oss som sliter psykisk også blir psykisk sterke. Det handler om evne til mestringsstrategier og håndtere tilbakemeldinger på en konstruktiv måte. Det handler om evne til refleksjon over hva som kunne vært annerledes og hva som skulle til for at det skulle gått til annerledes. Det handler om evne til å handle i fremtiden og se løsninger. Det handler om evne til å nyttiggjøre seg av de tilbudene man har (f.eks. terapi, praktisk bistand og aktiviteter) og selv ta en aktiv rolle i sin egen hverdag og eget liv. Dette ble mye høytsvevende, men det er i hvert fall min erfaring
Jeg har erfart at på tross av at jeg er sterkt relasjonsskadd og tenkte for 15 år siden at jeg aldri i livet var i stand til å være i et forhold som innebar intimitet, har jeg lagt bak meg et 12 årig positivt samboerforhold og inngått et nytt for noen måneder siden. Livet har lært meg at man aldri skal si aldri...

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Ja livskriser er noe alle opplever, men noen får langt mer enn andre og blir langvarig syke av det. 

Jeg mener ikke at psykisk syke er generelt sterkere enn andre, men det er vel ikke nødvendigvis slik at psykisk syke er svakere? Det kan være man har kjempet i årevis i motvind. Opplevelser, traumer, tap, annen sykdom osv. Også til slutt møter man veggen fordi det tar bare aldri slutt. Men er vel ikke svak av den grunn. Eller er man? 

Og jeg har inntrykk av at en person som har levd et mer normalt liv med opp- og nedturer har høyere forventninger og krav til dette med å skulle være lykkelig og vellykket enn en person som har opplevd for mye vondt og som strever med å være i livet i det hele og store. For 15 år siden hadde jeg nok helt andre forventninger til livet enn jeg har nå. Jeg slet psykisk da også og var annerledes enn "normalen", men jeg hadde da en forventning om at livet skulle ordne seg og jeg skulle bli lykkelig med hus, mann, jobb og en drøss med hunder. En slik forventning kan jeg ikke ha lenger. Mitt håp er som sagt å en dag slippe å føle at livet stort sett bare er vondt. Det er det eneste som driver meg videre. 

Hadde livet mitt tatt en bedre vending og jeg hadde blitt frisk og fungerende som voksen så hadde jeg nok hatt helt andre og større forventninger til hva som var et godt og akseptabelt liv og hva som føltes som vondt. Tror jeg hadde hatt lavere motstandskraft mot vanskelige perioder i livet enn det jeg har fordi jeg har gjennom årene blitt veldig herdet. Dessverre kan jeg vel si. 

Hm. Ja..Jeg ser du har den oppfatningen.. Vet ikke helt hva jeg kan si, men det er i alle fall leit at det ikke ble som du forventet. Det er vel da en må tenke på om det er noe som er mulig som et langsiktig mål eller om du også må senke de forventningene og jobbe for noe annet. 

 

 

Man er ikke svak, sånn jeg ser det, men mindre robust. Mer sårbar. Har gjerne dårligere mestringsstrategier i møte med smerte og utfordringer på ulike plan, spesielt hva relasjoner angår. Dette bunner som du nevner ofte i traumer og manglende evne til å prosessere og regulere følelser og mentale prosesser + ivareta seg selv på en god måte.
 

Heldigvis er det mulig å snu dårlige mønstre og lære seg en bedre måte å være i livet på. Det virker det som du er godt i gang med. Jeg jobber med det samme. 

Anonymkode: 5969d...9bc

[Fionys]

Jeg har alltid fått høre at jeg er en sterke person og dette har ikke endret seg etter jeg ble psykisk syk for noen år siden, selv om jeg ikke klarer det jeg tidligere klarte. Jeg selv føler meg føler meg som en svak person, men selv om jeg har den følelsen så har ikke folkene rundt meg det inntrykket. Tror at om du er en sterk person er helt uavhengig om du er syk eller frisk, men handler mer om hvordan du er som person og hva du har i "ryggsekken". 

[Hodestups]

Det jeg har lagt merke til er at mange har forventninger om i alle fall å være forelsket hele livet. Alt skal bare være nytelse fra A til Å!

Det er åpenbart grunne mennesker som er på den måten, som tenker på den måten der... 

De har ikke forstått at det er lidelsen som gjør deg til et bedre menneske, til et dypere menneske, til et sympatisk og forståelsesfullt menneske som forstår livet. Som forstår at det finnes gode og onde dager. 

Derfor er det så mange som bytter kjæreste hele tiden, de slutter å være forelsket og tror at de "har mistet følelsene". Det er et evig nytelsesjag, hele tiden. 

[Glitter]

11 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tror ikke det er noen automatikk i at de av oss som sliter psykisk også blir psykisk sterke. Det handler om evne til mestringsstrategier og håndtere tilbakemeldinger på en konstruktiv måte. Det handler om evne til refleksjon over hva som kunne vært annerledes og hva som skulle til for at det skulle gått til annerledes. Det handler om evne til å handle i fremtiden og se løsninger. Det handler om evne til å nyttiggjøre seg av de tilbudene man har (f.eks. terapi, praktisk bistand og aktiviteter) og selv ta en aktiv rolle i sin egen hverdag og eget liv. Dette ble mye høytsvevende, men det er i hvert fall min erfaring
Jeg har erfart at på tross av at jeg er sterkt relasjonsskadd og tenkte for 15 år siden at jeg aldri i livet var i stand til å være i et forhold som innebar intimitet, har jeg lagt bak meg et 12 årig positivt samboerforhold og inngått et nytt for noen måneder siden. Livet har lært meg at man aldri skal si aldri...

Nei det er nok ingen automatikk at man er sterkere enn andre fordi man er psykisk syk, men mener bare at det er vel heller ingen automatikk at man er psykisk svak selv om man har blitt psykisk syk. Man kan ha lagt bak seg et helt liv med styrke og kamp før man til slutt knekker helt. Er man da svak? Har man ikke egentlig vært sterk, selv om man falt til slutt? Slik har livet mitt vært i alle fall, og jeg har fått høre at jeg er så sterk som har klart alt jeg har klart oppi alt, og at det ikke er noe rart at jeg til slutt ikke klarte å holde meg på beina. Så var jeg fullstendig svak i et par år hvor det gikk mer bakover enn framover, mens det siste året har jeg jobbet veldig hardt med meg selv. Med slike ting som du lister opp. 

Så fint at du har fått erfare at det man ikke trodde kunne gå, kan gå.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man er ikke svak, sånn jeg ser det, men mindre robust. Mer sårbar. Har gjerne dårligere mestringsstrategier i møte med smerte og utfordringer på ulike plan, spesielt hva relasjoner angår. Dette bunner som du nevner ofte i traumer og manglende evne til å prosessere og regulere følelser og mentale prosesser + ivareta seg selv på en god måte.
 

Heldigvis er det mulig å snu dårlige mønstre og lære seg en bedre måte å være i livet på. Det virker det som du er godt i gang med. Jeg jobber med det samme. 

Anonymkode: 5969d...9bc

Ja...Men samtidig så har jo folk ulik tåleevne før de blir veldig syke. Noen blir lett psykisk syk, andre tåler fryktelig mye. Jeg innbiller meg at jeg ble litt lett syk da jeg er født med en sårbarhet for psykiske tilleggsdiagnoser, men jeg har også holdt ut utrolig mye og kjemper fryktelig hardt. Har kanskje vært mindre robust psykisk som du sier, men samtidig vært sterk og sta og kommet meg gjennom både høyere utdanning med jobb ved siden av, trening som hobby, oppussing av hus, barn nr 1 og 2...Samtidig som jeg ble mishandlet. Jeg var helt nødt til å være sterk, men da jeg klarte å gå i fra han så knakk jeg helt og fullstendig sammen. Da hadde jeg ikke lenger evnen til å reise meg i motvind. Mitt nye jeg ble en motsetning til hvordan jeg var før. 

2 timer siden, Fionys skrev:

Jeg har alltid fått høre at jeg er en sterke person og dette har ikke endret seg etter jeg ble psykisk syk for noen år siden, selv om jeg ikke klarer det jeg tidligere klarte. Jeg selv føler meg føler meg som en svak person, men selv om jeg har den følelsen så har ikke folkene rundt meg det inntrykket. Tror at om du er en sterk person er helt uavhengig om du er syk eller frisk, men handler mer om hvordan du er som person og hva du har i "ryggsekken". 

Det har jeg fått høre av en del også. Tror du fikk fram det jeg prøvde med langt færre ord. 

En liten digresjon: Har hørt at de med Asperger syndrom har vanskelig for å skrive/fortelle kortfattet. Blir gjerne langt og fullt av ord og detaljer. Stemmer i så fall med meg.. 😛

1 time siden, Hodestups skrev:

Det jeg har lagt merke til er at mange har forventninger om i alle fall å være forelsket hele livet. Alt skal bare være nytelse fra A til Å!

Det er åpenbart grunne mennesker som er på den måten, som tenker på den måten der... 

De har ikke forstått at det er lidelsen som gjør deg til et bedre menneske, til et dypere menneske, til et sympatisk og forståelsesfullt menneske som forstår livet. Som forstår at det finnes gode og onde dager. 

Derfor er det så mange som bytter kjæreste hele tiden, de slutter å være forelsket og tror at de "har mistet følelsene". Det er et evig nytelsesjag, hele tiden. 

Jeg lurer på hvordan disse menneskene da takler real motgang. Om deres tåleevne vil være lavere enn de som har litt lavere/realistiske forventninger til livet. Tenker ikke på så lave som mine egne, men det som kan ansees som normalitet som ikke har tatt hensyn til sykdom. 

Endret 6. november 2019 av Glitter

[Hodestups]

3 minutter siden, Glitter skrev:

😛Jeg lurer på hvordan disse menneskene da takler real motgang. Om deres tåleevne vil være lavere enn de som har litt lavere/realistiske forventninger til livet. Tenker ikke på så lave som mine egne, men det som kan ansees som normalitet som ikke har tatt hensyn til sykdom. 

Ja, det er et godt spørsmål egentlig. Hvordan takler de det? Noen vil sikkert takle det bra, siden de hele livet har hatt det lett og har "mye å gå på" psykisk og fysisk, men noen vil kanskje få et slags sjokk og takle det dårlig. Kommer sikkert an på personligheten man har. Og nettverket man har rundt seg.

Men man ser jo at mange takler motgang i forhold dårlig, "ånei, han var frekk mot meg én gang, nå vil jeg skille meg". Mannen min har et søskenbarn som slo opp med kjæresten sin fordi hn 1 gang så med et "spesielt blikk" på vedkommende... Sier litt.

[Glitter]

4 minutter siden, Hodestups skrev:

Ja, det er et godt spørsmål egentlig. Hvordan takler de det? Noen vil sikkert takle det bra, siden de hele livet har hatt det lett og har "mye å gå på" psykisk og fysisk, men noen vil kanskje få et slags sjokk og takle det dårlig. Kommer sikkert an på personligheten man har. Og nettverket man har rundt seg.

Men man ser jo at mange takler motgang i forhold dårlig, "ånei, han var frekk mot meg én gang, nå vil jeg skille meg". Mannen min har et søskenbarn som slo opp med kjæresten sin fordi hn 1 gang så med et "spesielt blikk" på vedkommende... Sier litt.

Ja du har vel rett i at det vil være variabelt hvor godt de takler det, men må si jeg er nysgjerrig på hva tendensen er...

Ja det var jo litt spesielt. Da blir det jo umulig å holde seg i et langvarig forhold når det blir slik som du sier. Kanskje de har såpass høyt krav til en kjæreste at de ikke klarer å bli helt forelsket også da. Slik at de har lettere for å gjøre det slutt. Ikke vet jeg..

[stjernestøv]

Alle har vel ulike forventninger til livet, men når man sliter psykisk er man begrenset så tror det er like greit å innse. Man klarer ikke alt som friske klarer, da får man gjøre det beste ut av det.

[Glitter]

3 timer siden, stjernestøv skrev:

Alle har vel ulike forventninger til livet, men når man sliter psykisk er man begrenset så tror det er like greit å innse. Man klarer ikke alt som friske klarer, da får man gjøre det beste ut av det.

Ja, det tror jeg også. Blir jo enda tyngre hvis man hele tiden skal tenke at alt skal bli normalt når det i realiteten ikke kan bli sånn.