Det er kjipere i de gode periodene (Kupton?)

[Glitter]

Hvorfor er det slik at når jeg har bedre perioder så føles det tyngre og kjipere enn når jeg er skikkelig dårlig? Når jeg er kjempedårlig er alt mørkt og svart, tenker bare på døden, ikke uvanlig at jeg blir innlagt fordi jeg blir så destruktiv og selvskadende. Gir etter for alkoholen og drikker store mengder. Gjør ting som forverrer hele situasjonen. Fortvilelsen er bunnløs og jeg ser absolutt ingen utvei. 

De bedre periodene er jeg ikke glad. Mer sånn dystymi-opplegg hvor stemningsleiet for det meste er senket. Jeg ser ikke noen som helst mening med livet, men det er liksom ikke noe problem eller noen anstrengelse å opprettholde rutinene mine. Jeg ønsker å ha aktiviteter hver dag for dystymien blir mye mildere når jeg for eksempel klarer å være sosial. Jeg kan le og alt slikt. Likevel fortsatt veldig ensom, mange dager lettet når jeg kan legge meg for det er når jeg sover at jeg har det best. Tenker også da at hvor deilig det må være å være død, men er ikke fram og tilbake rundt om jeg skal ta livet mitt. Kan ha perioder med trang til å både drikke, selvskade eller overspise, men jeg har god kontroll og unngår dette. 

Man skulle jo tro jeg satt mer pris på de bedre periodene, men jeg gjør ikke det. Timene snegler seg avgårde, jeg er alene og ikke på noen institusjon, jeg har enda negativt tankemønster selv om jeg ikke lar det oppsluke meg. Jeg blir sliten og dritt lei av å stå i mot destruktivitet. Konsekvenstenkningen står så sterkt derfor handler jeg ikke på det destruktive. Føler jeg har på meg en tvangstrøye i motsetning til når jeg er skikkelig dårlig og bare la alt flyte etter vær og vind. Jeg er ulykkelig i mine dårlige perioder, jeg har det mer vondt i mine dårlige perioder, men jeg er ulykkelig i de gode periodene også. Jeg mistrives mer med å være "midt på, men med kontroll", enn dypt nede i kjelleren med lavere kontroll, hvor det beste jeg da kan gjøre er å be om innleggelse fordi hvis ikke kan det gå riktig så galt. 

Eneste tiden jeg ikke kjenner på slikt som dette er når jeg går inn i skikkelig oppspilte perioder. Da har jeg derimot en uro i meg fordi jeg vet hva som kommer etterpå når energien ikke strekker mer til. Er dog sjeldent jeg har slike perioder. Kanskje sånn to ganger i året og de kan vare i 2-3 uker max.

Hvorfor er det slik? Er dette normalt eller er jeg helt rar? Det logiske vil jo være å mistrives mest med de skikkelig dårlige periodene, og når jeg er i det så er det uutholdelig, men i hovedtrekk mistrives jeg mest med de "bedre" periodene. 

[AnonymBruker]

Jaha, så det er DU som driver med alle disse trådene

Anonymkode: be4f0...bf3

[AnonymBruker]

13 timer siden, Glitter skrev:

Hvorfor er det slik at når jeg har bedre perioder så føles det tyngre og kjipere enn når jeg er skikkelig dårlig? Når jeg er kjempedårlig er alt mørkt og svart, tenker bare på døden, ikke uvanlig at jeg blir innlagt fordi jeg blir så destruktiv og selvskadende. Gir etter for alkoholen og drikker store mengder. Gjør ting som forverrer hele situasjonen. Fortvilelsen er bunnløs og jeg ser absolutt ingen utvei. 

De bedre periodene er jeg ikke glad. Mer sånn dystymi-opplegg hvor stemningsleiet for det meste er senket. Jeg ser ikke noen som helst mening med livet, men det er liksom ikke noe problem eller noen anstrengelse å opprettholde rutinene mine. Jeg ønsker å ha aktiviteter hver dag for dystymien blir mye mildere når jeg for eksempel klarer å være sosial. Jeg kan le og alt slikt. Likevel fortsatt veldig ensom, mange dager lettet når jeg kan legge meg for det er når jeg sover at jeg har det best. Tenker også da at hvor deilig det må være å være død, men er ikke fram og tilbake rundt om jeg skal ta livet mitt. Kan ha perioder med trang til å både drikke, selvskade eller overspise, men jeg har god kontroll og unngår dette. 

Man skulle jo tro jeg satt mer pris på de bedre periodene, men jeg gjør ikke det. Timene snegler seg avgårde, jeg er alene og ikke på noen institusjon, jeg har enda negativt tankemønster selv om jeg ikke lar det oppsluke meg. Jeg blir sliten og dritt lei av å stå i mot destruktivitet. Konsekvenstenkningen står så sterkt derfor handler jeg ikke på det destruktive. Føler jeg har på meg en tvangstrøye i motsetning til når jeg er skikkelig dårlig og bare la alt flyte etter vær og vind. Jeg er ulykkelig i mine dårlige perioder, jeg har det mer vondt i mine dårlige perioder, men jeg er ulykkelig i de gode periodene også. Jeg mistrives mer med å være "midt på, men med kontroll", enn dypt nede i kjelleren med lavere kontroll, hvor det beste jeg da kan gjøre er å be om innleggelse fordi hvis ikke kan det gå riktig så galt. 

Eneste tiden jeg ikke kjenner på slikt som dette er når jeg går inn i skikkelig oppspilte perioder. Da har jeg derimot en uro i meg fordi jeg vet hva som kommer etterpå når energien ikke strekker mer til. Er dog sjeldent jeg har slike perioder. Kanskje sånn to ganger i året og de kan vare i 2-3 uker max.

Hvorfor er det slik? Er dette normalt eller er jeg helt rar? Det logiske vil jo være å mistrives mest med de skikkelig dårlige periodene, og når jeg er i det så er det uutholdelig, men i hovedtrekk mistrives jeg mest med de "bedre" periodene. 

Du er ikke rar, du er veldig syk. Det er normalt å være på den måten du beskriver når man er deprimert! Helt normalt! 

Noen lærer seg etter hvert å like og være deprimerte, de får et slags kick ut av det på en måte. Vanskelig å forklare. Men har du ingen hobbyer? Du høres deprimert ut. Ingen kjæreste? Ikke familie? Ikke kjæledyr? Ikke jobb og utdanning? Er ikke med noe opplegg a la "aktiv på dagtid"? Du skriver at du ler, regner med at du har venner, hvorfor ikke henge mer med vennene dine? Eller er de destruktive og skadelige for deg å omgås kanskje? 

Har du opplevd noe vondt i livet som du ikke har fått bearbeidet? Mangler du mening i livet? (Sett på religion?). 

OG så er det noe som heter "fake it until you make it". Prøv å leve som et normalt menneske i et år, uansett hvor mye det byr deg imot. Se på "normale serier på tv", lat som du er glad. Feire jul og alle høytidene med glede, "kos deg" på stranda, bak sjokoladekake og pepperkaker. Hvis du faker det i 1 år, er det stor sjanse for at du lærer deg å leve på den måten og like det livet også, det livet som byr deg imot akkurat nå.

Og husk at de deprimerte ikke ser verden slik verden er; de har et teppe over øynene. 

Anonymkode: be4f0...bf3

[Glitter]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jaha, så det er DU som driver med alle disse trådene

Anonymkode: be4f0...bf3

Hæ? Jeg har laget noen tråder ja, men jeg driver ikke med "alle disse trådene". Dra et annet sted og lag kvalme. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke rar, du er veldig syk. Det er normalt å være på den måten du beskriver når man er deprimert! Helt normalt! 

Noen lærer seg etter hvert å like og være deprimerte, de får et slags kick ut av det på en måte. Vanskelig å forklare. Men har du ingen hobbyer? Du høres deprimert ut. Ingen kjæreste? Ikke familie? Ikke kjæledyr? Ikke jobb og utdanning? Er ikke med noe opplegg a la "aktiv på dagtid"? Du skriver at du ler, regner med at du har venner, hvorfor ikke henge mer med vennene dine? Eller er de destruktive og skadelige for deg å omgås kanskje? 

Har du opplevd noe vondt i livet som du ikke har fått bearbeidet? Mangler du mening i livet? (Sett på religion?). 

OG så er det noe som heter "fake it until you make it". Prøv å leve som et normalt menneske i et år, uansett hvor mye det byr deg imot. Se på "normale serier på tv", lat som du er glad. Feire jul og alle høytidene med glede, "kos deg" på stranda, bak sjokoladekake og pepperkaker. Hvis du faker det i 1 år, er det stor sjanse for at du lærer deg å leve på den måten og like det livet også, det livet som byr deg imot akkurat nå.

Og husk at de deprimerte ikke ser verden slik verden er; de har et teppe over øynene. 

Anonymkode: be4f0...bf3

Takk for tilbakemelding. 

Jeg har et par venner, men hun ene bor ikke i byen. Har foreldre her og jeg har barn som jeg ser annen hver helg. De er vel det eneste som gir meg en følelse av mening. I gode perioder. I de dårlige så føler jeg meg bare helt utilstrekkelig. Jeg har en bachelor som jeg håper å få jobbet med i framtiden, men de tre siste årene har jeg ikke vært i stand til å jobbe. Begynner likevel å lure på om det er på tide å bare prøve å kaste seg ut i dette med arbeidstrening. Selv om jeg ikke føler meg klar og saksbehandler på Nav sa at jeg ikke er klar. Jeg har trening som hobby. Så det gjør jeg nesten hver dag. Det klarer jeg nesten å opprettholde når jeg er veldig dårlig også. Det vil si jeg går heller turer da eller helt lett trening. Viktigste da er å komme seg ut. 

Ja jeg har opplevd mye vondt i livet. Senest i går ble jeg traumetrigget og har slitt med angst og tankekjør siden da. Hver gang jeg møter på det monsteret av et menneske reagerer jeg sånn. Håper jeg kan legge det bak meg når rettsaken er over.. 

Jeg føler vel jeg gjør ganske mye for å styrke den "friske" meg. Jeg trener som sagt selv om jeg er dårlig, jeg drar til selvhjelpsgruppen og jeg prøver å være sosial en gang i uken. Så akkurat nå er jeg litt usikker på hva mer jeg skal gjøre. 

Hovedproblemet er bare det at jeg opplever ikke å ha det bedre i mine gode perioder og det er frustrerende. For meg er det helt ulogisk, men kanskje det er slik som du sier..

---

Men det er tydeligvis et stort problem at jeg har laget noen tråder her på forumet, uten at det er jeg som lager alle, har for eksempel ikke laget noe om psykose-relatert tema. Jeg synes det er helt ok at andre og også jeg skriver litt når det er ekstra vanskelig. Hvis det kan hjelpe meg til å holde ut en ekstra vanskelig kveld, hvorfor skal det kritiseres? Men for all del. Det er vel uønsket da så da får jeg droppe det.. 

Endret 13. november 2019 av Glitter