Det negative innhenter meg ALLTID! Jeg kommer faen meg alltid tilbake til startstreken mens andre går videre. Jeg er deprimert.

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som nærmer meg 30 med stormskritt. Jeg har alltid følt meg lavstatus. Ikke pga utseendet, men hvem jeg er generelt.
Jeg er født og oppvokst i bygd, mamma var alenemor i store perioder og jeg la jo merke til at det var noe mindre velstand i mitt hjem enn hos de som hadde begge foreldre eller folk generelt. Men nå vil jeg ikke si at jeg har hatt et ille liv altså. 
Jeg var typisk nok en av de som slet på skolen, med fagene. HELE kveldene gikk bort til leksene. Typisk at vi som hatet det der var de som måtte bruke mest tid på det.
Så kom jeg inn på videregående, typisk nok viste jeg ikke helt hva jeg skulle velge, så jeg kom inn. Mistrivdes. Og ble mer og mer ensom der og.
Fullførte ikke, jeg ble en av dropout elevene typisk nok.
Så tok jeg ny linje neste år. Det gikk bedre. 
Så sendte foreldre mine på folkehøgskole fordi de var bestemt på at jeg skulle få andre impulser, treffe andre og starte med blanke ark.
Gikk greit det.
Så begynte jeg på barn og ungdom på vg2 fordi jeg ville fortest mulig til påbygg. Dette ble jo typisk nok en omvei, fordi jeg kunne egentlig tatt kryssløp fra design og. 
Så tok jeg påbygg, men pga dårlige karakterer fra vg1 så dro det ned alt. Og flaksen ville gi meg matteeksamen også, så det ble en stryk.
Da ble det å jobbe med denne i 6 mnd. Mens jeg beholdt jobben. Jeg stod på med 2 i matte, typisk den dårligste karakter,
Jeg ville flytte til Oslo, men hadde nå en jobb så jeg kunne spare meg opp. 
Jeg flyttet men det ble ikke Oslo. Jeg fikk meg maken jobb og bodde der en stund.
Så tok jeg steget og flyttet til Oslo. Arbeidsledig, for jeg bare sa opp jobben.
Deretter så fikk jeg en jbb og ble kjempe skuffet. Jeg stod i oppvasken. Men fikk etter hvert bedre oppgaver.
Jeg syntes det var langt å pendle til denne jobben så jeg så på andre jobber, og faktisk så ringte mange arbeidsgivere! 
Deretter sluttet jeg fordi jeg fikk drømmetilbudet, men da kommer det gradvis frem at det er noe galt med meg.
Og nå har jeg endte arbeidsledig. Jeg kommer meg heller ikke inn på markedet igjen. Det er plutselig ingen som ringer!! 
Jeg er så lei av å være "en av de som sliter" på alle områder! Det er så hevletes irriterende! Det man ser som barn, er det som vil følge deg inn i voksenlivet? for jeg var "det barent som sliter" "hun litt annerleedes" og det er jeg fremdels. Føler ikke jeg kan date heller, for menn ivil løpe når de ser at jeg ikek forsørger meg selv. Og jeg er jo ganske isolert. Jeg treffer jo nesten ikke folk lenger.

 

Anonymkode: 3174c...98e

[AnonymBruker]

Kjenner igjen følelsen. Jeg søker jobber også uten hell. Men jeg forsøker å tenke positivt. 

Anonymkode: 072f0...429

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen følelsen. Jeg søker jobber også uten hell. Men jeg forsøker å tenke positivt. 

Anonymkode: 072f0...429

Problemer mitt er ikke at jeg søker jobber uten hell. Det er at jeg ikke kan gjøre det jeg har lyst til. Selv om jeg kommer meg inn på det havner jeg alltid utenfor igjen...

Anonymkode: 3174c...98e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemer mitt er ikke at jeg søker jobber uten hell. Det er at jeg ikke kan gjøre det jeg har lyst til.

Svært få kan gjøre det. Velkommen til voksenlivet.

Anonymkode: 1866c...da7

[Kayia]

På 18.11.2019 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Deretter sluttet jeg fordi jeg fikk drømmetilbudet, men da kommer det gradvis frem at det er noe galt med meg.

Jeg skjønner at du er frustrert når du har lyst til å jobbe, får drømmejobben og så mister muligheten. Jeg skjønte imidlertid ikke helt hva det var som skjedde? Var det bedriften du skulle begynne hos som avdekket noe galt med deg, og evt hva? 

[AnonymBruker]

11 timer siden, Kayia skrev:

Jeg skjønner at du er frustrert når du har lyst til å jobbe, får drømmejobben og så mister muligheten. Jeg skjønte imidlertid ikke helt hva det var som skjedde? Var det bedriften du skulle begynne hos som avdekket noe galt med deg, og evt hva? 

Noe sånt ja/ jeg kan komme tilbake når jeg har forandret meg men er redd det er dødfødt. Men begynner å bli lei av å ta til takke med ting.

Anonymkode: 3174c...98e

[Trine]

Du er altfor sparsommelig med informasjonen til at det går an å svare fornuftig her. Jeg har lyst til å si at dersom det virkelig er drømmejobben, så jobber du med å forandre deg, og dropper å tenke at det er dødfødt. Men jeg aner jo ikke hva du må forandre. Uansett burde du gjøre noe med holdningene dine ovenfor deg selv. Det er mye "typisk", som at du forventer at alt går på ræva. Og du føler deg lavstatus! Vi har ikke noe lavstatus i Norge. Du hjelper jo ikke akkurat deg selv ved å tenke så negativt om deg og forvente at alt skal gå dritt. Kanskje du burde ta en tur til legen og få litt hjelp med deg selv.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe sånt ja/ jeg kan komme tilbake når jeg har forandret meg men er redd det er dødfødt. Men begynner å bli lei av å ta til takke med ting.

Anonymkode: 3174c...98e

Er det du som har aspergers?

Anonymkode: 1866c...da7

[Gjest Jultomten]

Det må være lov å " ta igjen" om man føler seg forulempet av hendelser eller mennesker synes jeg. Gjøre noe gjengjeld liksom innenfor lovens ramme selvsagt. Man kan ikke bare godta alt. Relasjoner som ikke er gjensidige samler man ikke på for eksempel. Ikke sunt å bite alt i seg uansett hva tror jeg. Ting som strider med almen rettsfølelse eller din mening bør du tenke over . Det finnes voldserstatningsordninger utover rettsaker og slikt har hørt. Fri rettshjelp kan kanskje hjelpe. Man må lære seg å ta igjen tror jeg selvsagt innen lovens ramme til enhver tid. Alt trenger man ikke av vonde ting i livet sitt. Man kan henvende seg til fastlege å få timeavtale hos spesialist med tanke på å bearbeide egne opplevelser og kanskje bitre erfaringer. Kanskje kan man få noe medisiner til å ta " toppene". Enkelte psykiske lidelser er svært tunge å bære. Virkelig " et kors å bære" for alle som rammes og er så uheldige i livet.Mange lider overlast kanskje som barn av ulike uheldige omstendigheter i livet. Slikt som krig og skilsmisse og overgrep ,mobbing , alvorlig sykdom hos de nærmeste, dårlig økonomi o.l.

Sånn veldig generelt og kun ut fra egen erfaring i eget liv så tror jeg mange som sliter psykisk eller er mye belastet har mye av " en opprører" i seg. En slags iboende tro  på menneskelig revolt som hos filosofen Camus som døde så tragisk svært ung ( et kort vennskap med  en annen filosof Sartre rakk ham dog )på at det er mulig å trosse alle mulige sykdommer og det er jo hva vi ofte forventer av oss selv og andre. I perioder kanskje vi klarer det med god oppfølging av spesialist. Men det er ofte ikke slik verden er for alle. Alle er ikke født under en veldig heldig stjerne. Det er også stor menneskeskapte forskjeller på folk utover det rent genetiske og biologiske.Håper du finner noen å alliere deg med som er til å stole på. Tror det er vanskelig i dag men et sted å begynne er jo alltid fastlegen. Man kan jo også bytte fastlege om det er mulig der du bor da.

Alle gode ønsker fra meg.💖

Endret 23. november 2019 av Jultomten
Skrivefeil som vanlig

[Kayia]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe sånt ja/ jeg kan komme tilbake når jeg har forandret meg men er redd det er dødfødt. Men begynner å bli lei av å ta til takke med ting.

Anonymkode: 3174c...98e

Det er ikke mulig å få jobb der du jobbet sist da? 

[cilie]

På 18.11.2019 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne som nærmer meg 30 med stormskritt.

Det er litt for tidlig å gi opp i så ung alder da! Ta kontakt med et karrieresenter og få gratis veiledning, evt hos NAV. 

[Gjest Jultomten]

5 timer siden, Trine skrev:

Du er altfor sparsommelig med informasjonen til at det går an å svare fornuftig her. Jeg har lyst til å si at dersom det virkelig er drømmejobben, så jobber du med å forandre deg, og dropper å tenke at det er dødfødt. Men jeg aner jo ikke hva du må forandre. Uansett burde du gjøre noe med holdningene dine ovenfor deg selv. Det er mye "typisk", som at du forventer at alt går på ræva. Og du føler deg lavstatus! Vi har ikke noe lavstatus i Norge. Du hjelper jo ikke akkurat deg selv ved å tenke så negativt om deg og forvente at alt skal gå dritt. Kanskje du burde ta en tur til legen og få litt hjelp med deg selv.

Vi har kriminelle miljø  så mange steder synes jeg er seg slik at man lett kan føle slik tror jeg. Men det må jo være en veldig ugrei følelse tenker jeg. Enkelte mennesker kjenner ingen grenser tror jeg bare. Det har de aldri opplevet." Å kjenne" på noen grenser. De bare tar seg til rette overfor andre og skyld i mye tror jeg. Om man har mulighet bør flytte langt vekk og prøve å hemmeligholde hvor man bor. Så mange må bare gjøre det i vår tid tror jeg.