Kupton. Jeg trenger hjelp!

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg vet ikke hva som egentlig foregår med meg, men det føles veldig voldsomt, og jeg tror jeg kommer til å dø av det hvis jeg ikke får riktig hjelp. Dette er ikke ment som noen trussel eller noe, og det er kanskje unødvendig å skrive, men. 
De faste diagnosene jeg har er bipolar 1 og k-ptsd etter traumer i barndommen. 

De siste to månedene har jeg følt meg mer og mer trist og lei meg. Jeg er aldri glad. Det er ingenting jeg vil, bortsett fra å være alene, og å være i fred og ro. Og jeg trenger å føle fred og frihet, men det finner jeg ikke. Jeg tenker på å dø hver dag, og jeg ser ingen god fremtid, noe håp, eller noe lyspunkt. Jeg vil ikke leve lenger, og jeg føler at jeg lider, selv om det er kanskje dumt å si. Samtidig ønsker jeg ikke å sjokkere noen, eller å ødelegge noens liv, eller å gjøre noen lei seg. Derfor sliter jeg veldig med ambivalens når det gjelder å leve eller og dø, men jeg vil aller helst bare få slippe, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan holde ut. Igjen, dette er ikke en trussel.

Med en gang jeg må gjøre noe, eller det er litt krav til meg for å gjøre noe, klikker det for meg. Jeg har fått veldig sosial angst i det siste, og jeg får angst/raseriutbrudd f.eks hver gang jeg må på butikken, eller i etterkant om jeg har møtt på folk. Jeg kan klikke og slå og bite meg selv, og roper ting som "DØ, DIN JÆVLA HORE"! til meg selv etter at noe har stresset meg og det skal ingenting til. Hvis noen kommer til huset eller ringer gjemmer jeg meg i huset, og blir veldig redd. Vet ikke hvorfor. 

Jeg sliter med ting som kan høres ut som psykose når jeg googler det, men jeg tror ikke jeg har det. Kanskje noen tidlige symptomer, eller det kan selvfølgelig komme av noe helt annet. Jeg tenker liksom at om noen kunne være meg i en uke, eller hadde filmet meg i en uke, hadde de tenkt at jeg måtte være psykotisk, i alle fall i blant. Men jeg kan oppføre meg vanlig rundt folk eller min behandler, men jeg er veldig stille og sier nesten ingenting. 

Nå vet ikke jeg helt hva psykose er, men jeg sliter nå med lyder, lys, lukter og smak. Jeg kan se blinkende lys, bli overveldet av lys, derfor ser jeg på TV med solbriller. Lyder får meg fort til å føle meg overstimulert og redd, i blant feiltolker jeg hva noen lyder er, og mye lyd kan få meg til å få angst og gråte. Jeg har ikke sett noe rart, men jeg har følt at døde personer er i mitt nærvær. Og jeg har hørt masse stemmer. Det er egentlig litt vanlig for meg, men i det siste har det vært mer. Men jeg kan regulere reaksjonene mine på stemmene. Er jeg hjemme alene, snakker jeg høyt med de, diskuterer og slikt. Er noen hjemme, hvisker eller mimer jeg til stemmene. Er jeg ute blant folk kan jeg bare tenke, og sier ikke noe høyt, fordi jeg ikke vil at noen skal tenke at jeg oppfører meg rart. Mat og drikke smaker feil, derfor er matlysten dårlig. 

Men jeg er organisert i hodet, tenker ganske klart, ser ut som jeg pleier og slikt. Og jeg ser at behandleren min skriver at jeg ikke fungerer psykotisk i journalen. Derfor tenker jeg at jeg nok ikke er psykotisk, men jeg er fortvilet over å ikke få hjelp til disse tingene, fordi uansett om jeg ikke er psykotisk, så plager dette meg jo veldig. Og jeg er veldig fortvilet, og har en sånn intens smerte i sjela, og jeg føler meg helt ødelagt og holder dette nesten ikke ut. 

Jeg sliter med å snakke med behandleren min om dette, fordi jeg stoler ikke på de. Jeg tror de ikke egentlig vil ha meg der, og at de ler av meg, eller ikke tror meg, og ønsker å bli kvitt meg. Jeg tør ikke åpne meg så mye, fordi da gjør det så vondt hvis de ikke bryr seg. Vurderer å si i fra i morgen at jeg slutter. Behandlingen fører ingensteds uansett. Ansvaret ligger egentlig hos meg, men jeg er usikker på om det er noe jeg kan gjøre, og hva det eventuelt skulle vært. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventer å få ut av å skrive dette. Det er i alle fall å få sagt "alt"  til noen. Jeg trenger egentlig veldig hjelp, men jeg tør ikke å si i fra fordi jeg føler meg så uendelig dum. Jeg er jo en voksen person, og alt jeg har på hjertet høres liksom så barnslig og dumt ut, og jeg skammer meg veldig😥

Nok babling fra meg. Håper det ikke bare er plagsomt.
 

Anonymkode: 424ce...61a

[kupton]

Jeg leser at du har omfattende problemer. Dette krever nok lang tid med samtalebehandling. Men for å få effekt av denne, må du være ærlig med behandleren din.

Hadde du vært min pasient, ville jeg forsøkt med små til moderate doser med antipsykotika. Du er både overdrevent skeptisk, og du fører samtaler med stemmene du hører. Det er en god mulighet for at medisinering vil dempe disse plagene. Jeg mener også at medisinering ville gi deg mer utbytte av samtaleterapien.