På vei til å utvikle angstlidelse i tillegg? Kupton/Frosken m.fl.

[Glitter]

De siste månedene har jeg bare kjent mer og mer på angst på kveldene i tillegg til alt det andre jeg sliter med. Ikke at jeg ikke har hatt angst tidligere, men det har vært mer sånn av og til eller situasjonsbetinget. Det har altså kommet gradvis hyppigere og minst de to siste ukene har det vært hver eneste kveld. 

Ikke snakk om panikkangst eller skyhøy puls, men noe forhøyet puls og sånn konstant nervøsitet som om jeg skal opp til eksamen. Det er fryktelig slitsomt og jeg er nå redd jeg er på vei til å utvikle angstlidelse i tillegg til det andre. 

Kan det være at belastningene gjennom de siste årene nå har begynt å kødde med nervesystemet mitt? Jeg orker ikke å få mer å slite med. 

[Glitter]

I forrige uke halverte jeg dosen Truxal. Kan det ha økt angsten? Har jo slitt med angsten lenger enn det da. Kan ikke spørre legen da jeg ikke har sagt at jeg har halvert.  

[frosken]

1 time siden, Glitter skrev:

I forrige uke halverte jeg dosen Truxal. Kan det ha økt angsten? Har jo slitt med angsten lenger enn det da. Kan ikke spørre legen da jeg ikke har sagt at jeg har halvert.  

Hvorfor har du halvert uten å snakke med legen om det? Og hvorfor akkurat nå?

[frosken]

19 timer siden, Glitter skrev:

De siste månedene har jeg bare kjent mer og mer på angst på kveldene i tillegg til alt det andre jeg sliter med. Ikke at jeg ikke har hatt angst tidligere, men det har vært mer sånn av og til eller situasjonsbetinget. Det har altså kommet gradvis hyppigere og minst de to siste ukene har det vært hver eneste kveld. 

Ikke snakk om panikkangst eller skyhøy puls, men noe forhøyet puls og sånn konstant nervøsitet som om jeg skal opp til eksamen. Det er fryktelig slitsomt og jeg er nå redd jeg er på vei til å utvikle angstlidelse i tillegg til det andre. 

Kan det være at belastningene gjennom de siste årene nå har begynt å kødde med nervesystemet mitt? Jeg orker ikke å få mer å slite med. 

Jeg tror at mye av det du opplever har sammenheng med overgangen til å være hjemme igjen etter et helt års institusjonsbehandling. I tillegg tror jeg det at du ikke har meningsfylte aktiviteter på dagtid, er med på å gi deg altfor mye tid til å legge merke til hvordan du har det. En av ulempene ved intensiv behandling, kan jo nettopp være at man blir opplært til å kjenne etter, til å registrere hva som skjer på innsiden - og at man dermed kanskje får for mye fokus på innsiden og for lite på utsiden. Du kan jo ende opp med at din psykiske tilstand nærmest blir en form for særinteresse som du bruker alt for mye tid på. 

Det er fair enough at NAV ikke vil pålegge deg aktivitet siden du sliter så mye, men jeg synes at du sammen med behandlingsapparatet bør finne ferm til noe meningsfylt som du kan drive med på dagtid noen dager i uken. Jeg tror du kan ha mye å bidra med til andre, så dersom dere kan finne en eller annen sammenheng hvor du kan bidra til andre 2-3 timer om dagen, så tror jeg det kan være med å få hjelpe deg fremover totalt sett. 

[Glitter]

8 minutter siden, frosken skrev:

Hvorfor har du halvert uten å snakke med legen om det? Og hvorfor akkurat nå?

 

3 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tror at mye av det du opplever har sammenheng med overgangen til å være hjemme igjen etter et helt års institusjonsbehandling. I tillegg tror jeg det at du ikke har meningsfylte aktiviteter på dagtid, er med på å gi deg altfor mye tid til å legge merke til hvordan du har det. En av ulempene ved intensiv behandling, kan jo nettopp være at man blir opplært til å kjenne etter, til å registrere hva som skjer på innsiden - og at man dermed kanskje får for mye fokus på innsiden og for lite på utsiden. Du kan jo ende opp med at din psykiske tilstand nærmest blir en form for særinteresse som du bruker alt for mye tid på. 

Det er fair enough at NAV ikke vil pålegge deg aktivitet siden du sliter så mye, men jeg synes at du sammen med behandlingsapparatet bør finne ferm til noe meningsfylt som du kan drive med på dagtid noen dager i uken. Jeg tror du kan ha mye å bidra med til andre, så dersom dere kan finne en eller annen sammenheng hvor du kan bidra til andre 2-3 timer om dagen, så tror jeg det kan være med å få hjelpe deg fremover totalt sett. 

Det eneste forslaget de har kommet med er et dagsenter hvor folk sitter i "kafeen" og slike ting. Gå en tur gjør de også. Følte ikke det var noe for meg. Det er ikke så masse tilbud her i byen. Vet ikke hva jeg kunne bidratt med, men jeg tenker jo kanskje å si på neste samarbeidsmøte at jeg kanskje bare burde komme i gang selv om jeg enda er ganske ustabil. Hvis jeg starter med bare et par timer liksom så må det være overkommelig? Men da må det også være rom for at jeg ikke kan komme når jeg har behov for innleggelse. Har tenkt meg på brukerstyrt plass neste uke for jeg har så selvskadingstrang at jeg trenger en pause, men skal prøve å holde meg unna akuttinnleggelse til etter jul. Selv om jeg foretrekker å være på akutten siden jeg får mer oppfølging der. 

Det med medisinen er nok ganske destruktivt av meg. Jeg sparer....Det er en slags tvangstanke. Men den tar jeg jo først sent på kvelden. Den har vel ikke depoteffekt for å roe angst og tankekjør? Slik at det jeg tar på kvelden vil ikke virke mot angst dagen etter? 

[frosken]

2 minutter siden, Glitter skrev:

 

Det eneste forslaget de har kommet med er et dagsenter hvor folk sitter i "kafeen" og slike ting. Gå en tur gjør de også. Følte ikke det var noe for meg. Det er ikke så masse tilbud her i byen. Vet ikke hva jeg kunne bidratt med, men jeg tenker jo kanskje å si på neste samarbeidsmøte at jeg kanskje bare burde komme i gang selv om jeg enda er ganske ustabil. Hvis jeg starter med bare et par timer liksom så må det være overkommelig? Men da må det også være rom for at jeg ikke kan komme når jeg har behov for innleggelse. Har tenkt meg på brukerstyrt plass neste uke for jeg har så selvskadingstrang at jeg trenger en pause, men skal prøve å holde meg unna akuttinnleggelse til etter jul. Selv om jeg foretrekker å være på akutten siden jeg får mer oppfølging der. 

Det med medisinen er nok ganske destruktivt av meg. Jeg sparer....Det er en slags tvangstanke. Men den tar jeg jo først sent på kvelden. Den har vel ikke depoteffekt for å roe angst og tankekjør? Slik at det jeg tar på kvelden vil ikke virke mot angst dagen etter? 

Jeg synes det er helteit at du driver og sparer medikamenter. Du kan bedre enn det. Dersom du skal få et bedre liv, så må du ta ansvar for det du er i stand til å ta ansvar for - og du er så avgjort i stand til å la være å samle opp medikamenter. 

Har du vært noe i jobb tidligere - og har du en utdannelse? Det at det ikke finnes et tilbud der du bor som uten videre passer for deg, gjør det ikke umulig å "designe" noe som kan fungere:-) Du kan jo prøve å diskutere det litt med de på posten hvor du har brukerstyrt innleggelse, - det er jo et ganske ufarlig tema som mange kan ha ideer til. 

 

[Glitter]

33 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes det er helteit at du driver og sparer medikamenter. Du kan bedre enn det. Dersom du skal få et bedre liv, så må du ta ansvar for det du er i stand til å ta ansvar for - og du er så avgjort i stand til å la være å samle opp medikamenter. 

Har du vært noe i jobb tidligere - og har du en utdannelse? Det at det ikke finnes et tilbud der du bor som uten videre passer for deg, gjør det ikke umulig å "designe" noe som kan fungere:-) Du kan jo prøve å diskutere det litt med de på posten hvor du har brukerstyrt innleggelse, - det er jo et ganske ufarlig tema som mange kan ha ideer til. 

 

Ja det er nok ganske teit. Skal ikke si noe på det. Det er bare det at jeg venter på en avgjørelse som jeg har ventet på i to år som vil ødelegge livet mitt. Og planen har hele tiden vært at da er det ikke mer å gjøre, men så var jeg impulsiv og dum og brukte lagret mitt for et par mnd siden. Jeg sliter veldig med å fravike dette, men skal prøve å jobbe med meg selv i forhold til det. 

Jeg var utdannet innen helse i 2014, Men har bare vært til sammen 6-7 mnd i jobb. Først pga graviditet og permisjonstid og deretter når jeg knakk sammen og ble mer syk enn jeg kunne klare å være ved siden av jobb. Har jo slitt med psyken i årevis, men jeg klarte å få det til å gå rundt sånn akkurat. Om enn med høyt fravær i de jobber jeg har hatt og den treårige utdanningen. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Glitter skrev:

Ja det er nok ganske teit. Skal ikke si noe på det. Det er bare det at jeg venter på en avgjørelse som jeg har ventet på i to år som vil ødelegge livet mitt. Og planen har hele tiden vært at da er det ikke mer å gjøre, men så var jeg impulsiv og dum og brukte lagret mitt for et par mnd siden. Jeg sliter veldig med å fravike dette, men skal prøve å jobbe med meg selv i forhold til det. 

Jeg var utdannet innen helse i 2014, Men har bare vært til sammen 6-7 mnd i jobb. Først pga graviditet og permisjonstid og deretter når jeg knakk sammen og ble mer syk enn jeg kunne klare å være ved siden av jobb. Har jo slitt med psyken i årevis, men jeg klarte å få det til å gå rundt sånn akkurat. Om enn med høyt fravær i de jobber jeg har hatt og den treårige utdanningen. 

Kanskje du kunne snakket med legen din om akkurat dette med lagring av medisiner? Kanskje du kunne fått hjemmesykepleie som kom med medisiner hver dag og påser at du faktisk tar de og ikke lagrer de? Bare en periode når du har det vanskelig, for å forhindre at du igjen tar for mange medisiner.

Og du er ikke teit, du har det vanskelig! Og når man har det vanskelig så er det helt greit og på sin plass å be om hjelp. 

 

Anonymkode: 7bad3...ced

[frosken]

44 minutter siden, Glitter skrev:

Ja det er nok ganske teit. Skal ikke si noe på det. Det er bare det at jeg venter på en avgjørelse som jeg har ventet på i to år som vil ødelegge livet mitt. Og planen har hele tiden vært at da er det ikke mer å gjøre, men så var jeg impulsiv og dum og brukte lagret mitt for et par mnd siden. Jeg sliter veldig med å fravike dette, men skal prøve å jobbe med meg selv i forhold til det. 

Jeg var utdannet innen helse i 2014, Men har bare vært til sammen 6-7 mnd i jobb. Først pga graviditet og permisjonstid og deretter når jeg knakk sammen og ble mer syk enn jeg kunne klare å være ved siden av jobb. Har jo slitt med psyken i årevis, men jeg klarte å få det til å gå rundt sånn akkurat. Om enn med høyt fravær i de jobber jeg har hatt og den treårige utdanningen. 

Å komme seg ut av selvdestruktivitet, starter med å ta de valgene man er i stand til å ta. Du er i stand til å velge bort hamstring av medikamenter, det er jeg helt overbevist om. Du saboterer din egen behandling, når du parallelt med tilsynelatende konstruktive handlinger, samtidig legger til rette for selvdestruktivitet. Jeg sier ikke at du ved enhver anledning kan klare å avstå fra selvdestruktive handlinger, men du kan så avgjort klare å la være å daglig ta små valg som handler om å planlegge fremtidige handlinger. 

Er det noe ved den tidligere utdanningen som du fortsatt kan tenke deg å holde på med? Eller ønsker du å gjøre noe helt annet enn å jobbe innen helse i fremtiden?

Når det gjelder dette med den fremtidige avgjørelsen, så vet jeg jo ikke hva det handler om. Det høres ut som om avgjørelsen kan medføre noen veldig negative konsekvenser for deg, men det er alltid mer å gjøre. Du er ikke veldig gammel ennå, så det er mange ting som kan bli bedre med tiden. 

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kunne snakket med legen din om akkurat dette med lagring av medisiner? Kanskje du kunne fått hjemmesykepleie som kom med medisiner hver dag og påser at du faktisk tar de og ikke lagrer de? Bare en periode når du har det vanskelig, for å forhindre at du igjen tar for mange medisiner.

Og du er ikke teit, du har det vanskelig! Og når man har det vanskelig så er det helt greit og på sin plass å be om hjelp. 

 

Anonymkode: 7bad3...ced

De har allerede bestemt at jeg skal ha ansvaret for det selv fordi 1: De vil at jeg skal ta ansvar for eget liv da jeg tidligere har hatt en tendens til å ikke klare å ha det i det hele tatt. Og 2: De vet jeg finner andre løsninger hvis jeg havner i den sinnstilstanden at jeg ikke vil leve mer. 

Jeg har det vanskelig ja, men sånn utenfra ser jeg jo hvor dumt det er. Men jeg er i konstant konflikt med meg selv. Den fornuftige og den destruktive. Det er mye jeg klarer å ta kontroll over, men denne avhengigheten av å ha en utvei klar har jeg hittil ikke klart å legge fra meg. 

1 time siden, frosken skrev:

Å komme seg ut av selvdestruktivitet, starter med å ta de valgene man er i stand til å ta. Du er i stand til å velge bort hamstring av medikamenter, det er jeg helt overbevist om. Du saboterer din egen behandling, når du parallelt med tilsynelatende konstruktive handlinger, samtidig legger til rette for selvdestruktivitet. Jeg sier ikke at du ved enhver anledning kan klare å avstå fra selvdestruktive handlinger, men du kan så avgjort klare å la være å daglig ta små valg som handler om å planlegge fremtidige handlinger. 

Er det noe ved den tidligere utdanningen som du fortsatt kan tenke deg å holde på med? Eller ønsker du å gjøre noe helt annet enn å jobbe innen helse i fremtiden?

Når det gjelder dette med den fremtidige avgjørelsen, så vet jeg jo ikke hva det handler om. Det høres ut som om avgjørelsen kan medføre noen veldig negative konsekvenser for deg, men det er alltid mer å gjøre. Du er ikke veldig gammel ennå, så det er mange ting som kan bli bedre med tiden. 

Ja, du har jo veldig rett i alt du sier, og jeg er i utgangspunktet i stand til å ta den bestemmelsen at jeg i hvert fall ikke skal legge til rette for det. Det bare framkaller mye angst hos meg å ikke gjøre det. På samme måte har jeg _alltid_ en skalpell liggende i en hylle på badet i fall trangen blir for stor. Likevel er det nå veldig lenge siden jeg har benyttet meg av den type selvskading, men hver gang jeg av en eller annen grunn tidligere har kastet den så har jeg etter kort tid kjøpt en ny en. Og jeg finner jo en metode uansett. Medikamenter er ikke eneste metode jeg har brukt når jeg har kommet i den modusen. Det bare er min foretrukne metode, men jeg har nesten klart å fullføre selvmord med to andre metoder. Uten at jeg skal gå i detaljer på det. Uansett bortsett fra for nesten to måneder siden så var sist gang mai 2018. Har klart å avverge mange slike perioder ved å be om hjelp. 

Jeg vil gjerne jobbe med det jeg er utdannet innen, jeg er bare ikke sikker på om jeg vil mestre det. Med tanke på stresset det innebærer, men den jobben jeg hadde før jeg falt helt ut av arbeidslivet den var ganske rolig. Der kan jeg derimot ikke komme tilbake med det første. Må ha vært rusfri lenger. 

Det er snakk om veldig mye negative konsekvenser. Type strafferettslige. Men sannsynligvis også sosiale konsekvenser og ikke minst økonomiske. Dette tærer på meg hver eneste dag og min advokat kan ikke skjønne at de ikke har tatt en avgjørelse enda. Jeg kommer ikke videre i livet og lever i stor frykt for at alt jeg har jobbet for vil være forgjeves. For 1,5 år siden brydde jeg meg ikke. Da hadde jeg ingenting å tape og den destruktive delen av meg ville det skulle gå i min disfavør for alt som kunne skade meg ville jeg ha. Nå er jeg bare redd. 

[AnonymBruker]

Jeg tenkte mer på at hvis du fikk hjelp til å ta medisinene dine fast hver dag så kanskje det vil være en bedring og du mulig kan få litt mer kontroll over den destruktive deg.

Jeg vet veldig godt at medisiner ikke er svaret på alt, men jeg vet også at å ikke ta medisiner som de er foreskrevet kan være veldig ille. Riktig dose og riktig tid.

 

Anonymkode: 7bad3...ced

[frosken]

4 timer siden, Glitter skrev:

 

Ja, du har jo veldig rett i alt du sier, og jeg er i utgangspunktet i stand til å ta den bestemmelsen at jeg i hvert fall ikke skal legge til rette for det. Det bare framkaller mye angst hos meg å ikke gjøre det. På samme måte har jeg _alltid_ en skalpell liggende i en hylle på badet i fall trangen blir for stor. Likevel er det nå veldig lenge siden jeg har benyttet meg av den type selvskading, men hver gang jeg av en eller annen grunn tidligere har kastet den så har jeg etter kort tid kjøpt en ny en. Og jeg finner jo en metode uansett. Medikamenter er ikke eneste metode jeg har brukt når jeg har kommet i den modusen. Det bare er min foretrukne metode, men jeg har nesten klart å fullføre selvmord med to andre metoder. Uten at jeg skal gå i detaljer på det. Uansett bortsett fra for nesten to måneder siden så var sist gang mai 2018. Har klart å avverge mange slike perioder ved å be om hjelp. 

Jeg vil gjerne jobbe med det jeg er utdannet innen, jeg er bare ikke sikker på om jeg vil mestre det. Med tanke på stresset det innebærer, men den jobben jeg hadde før jeg falt helt ut av arbeidslivet den var ganske rolig. Der kan jeg derimot ikke komme tilbake med det første. Må ha vært rusfri lenger. 

Det er snakk om veldig mye negative konsekvenser. Type strafferettslige. Men sannsynligvis også sosiale konsekvenser og ikke minst økonomiske. Dette tærer på meg hver eneste dag og min advokat kan ikke skjønne at de ikke har tatt en avgjørelse enda. Jeg kommer ikke videre i livet og lever i stor frykt for at alt jeg har jobbet for vil være forgjeves. For 1,5 år siden brydde jeg meg ikke. Da hadde jeg ingenting å tape og den destruktive delen av meg ville det skulle gå i min disfavør for alt som kunne skade meg ville jeg ha. Nå er jeg bare redd. 

Jeg mener fortsatt at du skal nekte deg selv å hamstre medisiner. Ikke fordi du dermed ikke vil kunne selvskade, men fordi det har betydning at du gang på gang velger bort det destruktive. 

På sett og vis så tenker jeg det er positivt at du er redd for at saken skal ende negativt for deg, - det viser at du vil noe annet, det betyr noe for deg. 

[Glitter]

9 timer siden, frosken skrev:

Jeg mener fortsatt at du skal nekte deg selv å hamstre medisiner. Ikke fordi du dermed ikke vil kunne selvskade, men fordi det har betydning at du gang på gang velger bort det destruktive. 

På sett og vis så tenker jeg det er positivt at du er redd for at saken skal ende negativt for deg, - det viser at du vil noe annet, det betyr noe for deg. 

Sant nok. Men nå håper jeg det avgjøres snart. Også håper jeg rettsaken mot eksen skal være snart. Så jeg kan få fred. Alt tar så lang tid.