Hvor ble det av varmen?

[AnonymBruker]

Og hvor ble det av forståelsen for egen og andres diagnoser og forutsetninger?

Jeg synes folk her er så strenge mot hverandre. Har vært her og lest en stund, og ville skrive noe selv nå. 

Jeg er i 50 -årene og har bipolar. Samtidig et skjørt og sårbart sinn som ikke tåler så mye før jeg tar til tårene. 

En gang i tiden gikk jeg til en eldre psykiater som var veldig forståelsesfull og omsorgsfull. Han var bare godheten selv, men er nå dessverre død for lengst. Men jeg husker fremdeles sympatien og omsorgen han viste meg fordi jeg slet med ting. Han kunne rulle stolen sin bort til meg når jeg gråt og klandret meg selv for ting jeg hadde gjort i oppstemte faser, ta ansiktet mitt i hendene sine og si: XX, se på meg og husk dette: Dette er ikke din feil. Det som skjedde ville du ikke ha gjort om du var frisk. Det er sykdommen du må klandre, ikke deg selv. Klandre aldri deg selv! Det varmet noe veldig og er noe jeg alltid vil huske. 

Han kunne også finne på å gi meg en klem og et klapp på skuldra, han var alltid oppmuntrende, imøtekommende og vennlig. Det var så trygt og godt å gå til han. Nå i dag synes jeg det er mer hardhet ute og går. Nå til dags finner man ikke så ofte slike nære relasjoner mellom behandler og pasient. Nå har jeg inntrykk av at alt går på samlebånd, og at man ikke får tid nok. 

Og på forumet her virker det som om folk kjefter på hverandre for både det ene og det andre uten å ta hensyn til diagnoser og forutsetninger. Det er liksom bare Skjerp deg, ta deg sammen! Du bestemmer selv hvordan du vil reagere og oppføre deg, men er det virkelig så enkelt?

 

Anonymkode: 7cda8...ee7

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Og på forumet her virker det som om folk kjefter på hverandre for både det ene og det andre uten å ta hensyn til diagnoser og forutsetninger. Det er liksom bare Skjerp deg, ta deg sammen! Du bestemmer selv hvordan du vil reagere og oppføre deg, men er det virkelig så enkelt?

 

Anonymkode: 7cda8...ee7

Nei, ikke alltid, men det blir litt for lettvindt å bare skylde på diagnoser.

Anonymkode: 25bbf...ac9

[Gjest Annamaria]

Jeg har en varm fastlege bla

[AnonymBruker]

Min fastlege satt og holdt rundt meg mens jeg gråt en gang. Det varmet veldig! 

Anonymkode: a1956...577

[Gjest Visma]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ikke alltid, men det blir litt for lettvindt å bare skylde på diagnoser.

Anonymkode: 25bbf...ac9

Så om du blir smittet av det som kalles omgangssyke, så blir det for lettvint å skylde på den når du spyr og har diare?

[AnonymBruker]

De behandler sårbare mennesker som kanskje er i krise, og det er ikke sjelden at dette fører til at pasienten ser noe annet enn medfølelse når det kommer fra den profesjonelle parten. Så det er en gyllen middelvei fra å være kald og det å vise så mye medfølelse som din psykiater gjorde.

For det å bli forelsket i sin behandler er ikke en myte...

Når det kommer til dette forumet så er jeg enig, folk kommer med mange uttalelser om ting de egentlig ikke kan noe om og både slenger med leppa og kritiserer andre mennesker og andre menneskers handlinger over en lav sko. 

Når det er sagt så er ikke en diagnose en unnskyldning for noe, det er en retningslinje for helsepersonell til å kunne gi deg en behandling som er gunstig for deg.

Men jeg skjønner hva du mener, det gir en forklaring på hvorfor du har gjort ting du kanskje ellers aldri ville gjort. Selv om man må ta ansvar for sine handlinger så er det litt lettere å vite at det ikke er fordi man er ett ond menneske.

Anonymkode: 8ba59...357

[AnonymBruker]

Til tråstarter. Ville bare skrive at jeg forstår deg og hva du mener.

Anonymkode: d4f7d...ecb

[Trine]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når det er sagt så er ikke en diagnose en unnskyldning for noe, det er en retningslinje for helsepersonell til å kunne gi deg en behandling som er gunstig for deg.

Diagnose er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring. Og det er veldig mye mer enn en retningslinje for helsepersonell. En diagnose er en rekke symptomer. Hver diagnose har sine symptomer. Hadde vi ikke hatt symptomer, hadde vi ikke hatt noen diagnose. Og personen med diagnosen, må leve med symptomene. Folk tar jo ansvar for sine handlinger selv om de har en diagnose. De fleste tror jeg gjør så godt de kan. Men symptomene kan gjøre så man bæsjer på leggen fra tid til annen. Det fører ikke noe godt med seg å skulle klandre seg selv for noe man faktisk ikke kan kontrollere fullt ut.

[Trine]

Jeg er glad ingen behandler har tatt meg i ansiktet eller gitt meg en klem. En klapp på skulderen hadde jeg nok overlevd, men man skal respektere andres intimsoner. Men jeg har ikke opplevd noen av dem som kalde, selv om de ikke har tatt på meg eller kommet for nære meg. En av de som utredet meg, sa noe sånn som "uff, det må ha vært vanskelig" på spørsmålet om jeg hadde blitt mobbet som barn. Eh, jeg tok nå igjen til slutt og det var bra flaut å bli lagt i bakken av ei jente. Det jeg tenkte var at jeg ikke er plaget av det i dag, så vennligst ikke få meg til å tro at jeg burde være det. Neste spørsmål, takk! Jeg tror kanskje en behandler ikke burde ha så mye "følelser" før de kjenner pasienten og vet hva som faktisk er vanskelig og ikke. Det kan fort føre til at man selv tror at ting er mye verre enn det man har tenkt. Den behandleren jeg hadde lengst (grådig mye utskifting på dps), viste ingenting før den dagen jeg kom og sa jeg hadde måtte avlive den ene hunden dagen før. Da ble hun oppriktig bekymret og begynte å snakke om innleggelse. Næh, tror ikke jeg skal splittes fra den andre hunden akkurat nå, for da er veien veldig kort til 6 fot under. Hun skjønte det. En behandler må gjerne være engasjert, men jeg tror ikke jeg vil at de skal reagere så mye på det jeg sier. Dette klarte jeg ikke å forklare, merker jeg 🙈

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hvor ble det av forståelsen for egen og andres diagnoser og forutsetninger?

Jeg synes folk her er så strenge mot hverandre. Har vært her og lest en stund, og ville skrive noe selv nå. 

Jeg er i 50 -årene og har bipolar. Samtidig et skjørt og sårbart sinn som ikke tåler så mye før jeg tar til tårene. 

En gang i tiden gikk jeg til en eldre psykiater som var veldig forståelsesfull og omsorgsfull. Han var bare godheten selv, men er nå dessverre død for lengst. Men jeg husker fremdeles sympatien og omsorgen han viste meg fordi jeg slet med ting. Han kunne rulle stolen sin bort til meg når jeg gråt og klandret meg selv for ting jeg hadde gjort i oppstemte faser, ta ansiktet mitt i hendene sine og si: XX, se på meg og husk dette: Dette er ikke din feil. Det som skjedde ville du ikke ha gjort om du var frisk. Det er sykdommen du må klandre, ikke deg selv. Klandre aldri deg selv! Det varmet noe veldig og er noe jeg alltid vil huske. 

Han kunne også finne på å gi meg en klem og et klapp på skuldra, han var alltid oppmuntrende, imøtekommende og vennlig. Det var så trygt og godt å gå til han. Nå i dag synes jeg det er mer hardhet ute og går. Nå til dags finner man ikke så ofte slike nære relasjoner mellom behandler og pasient. Nå har jeg inntrykk av at alt går på samlebånd, og at man ikke får tid nok. 

Og på forumet her virker det som om folk kjefter på hverandre for både det ene og det andre uten å ta hensyn til diagnoser og forutsetninger. Det er liksom bare Skjerp deg, ta deg sammen! Du bestemmer selv hvordan du vil reagere og oppføre deg, men er det virkelig så enkelt?

 

Anonymkode: 7cda8...ee7

Hvor mange på dette forumet er det som kjefter? En person, to... Det er veldig mange her som svarer i beste mening og prøver å gi gode råd, og som har brukt mye tid på å hjelpe andre. 

Anonymkode: 52ebf...3af

[AnonymBruker]

10 timer siden, Visma skrev:

Så om du blir smittet av det som kalles omgangssyke, så blir det for lettvint å skylde på den når du spyr og har diare?

Det blir noe helt annet. Du kan selv velge om du vil utagere eller ikke.

Anonymkode: 25bbf...ac9

[AnonymBruker]

Noen svarer i en strengere stil med en mening bak. Det kan være gode råd. Jeg kan synes at det er vel hardt og strengt, men jeg ville ikke ha tatt meg nær av det.

Anonymkode: 52ebf...3af

[Fionys]

Jeg synes det stort sett er god stemning her inne. 

Når det gjelder behandlere så foretrekker jeg å slippe nærkontakt med de, de kan vise forståelse, medfølelse eller hva det måtte være uten nærkontakt. Jeg ønsker at behandlere skal være akkurat det de er, behandlere. De skal ikke være ei venninne eller venn.

[Gjest Visma]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir noe helt annet. Du kan selv velge om du vil utagere eller ikke.

Anonymkode: 25bbf...ac9

Ja, du har nok rett i at jeg er en dårlig person med lav moral. Jeg skulle ikke ha valgt å få bipolar type 1. Jeg angrer veldig på det nå. Det er jo så enkelt å ta seg sammen og bestemme seg for å ikke få sykdomsutbrudd innimellom. 

Dette er jo ironi, men jeg forstår hva du mener. 

Utagering kan nok være et symptom ved sykdommen, men jeg kan velge å ikke logge meg inn på dol og la symptomene få uttrykk her. Jeg kan også forebygge nye anfall ved å velge å ta medisinene mine som foreskrevet, og jeg kan velge å søke hjelp i tide før ting går helt galt. Disse tingene kan jeg altså velge. 

Men jeg kan IKKE velge symptomene, det er viktig å forstå. Det finnes psykiske sykdommer som har en fysisk årsak, derav sammenligningen med omgangssyke. En med schizofreni kan f.eks ikke velge bort psykosene.

[Fionys]

38 minutter siden, Visma skrev:

Ja, du har nok rett i at jeg er en dårlig person med lav moral. Jeg skulle ikke ha valgt å få bipolar type 1. Jeg angrer veldig på det nå. Det er jo så enkelt å ta seg sammen og bestemme seg for å ikke få sykdomsutbrudd innimellom. 

Dette er jo ironi, men jeg forstår hva du mener. 

Utagering kan nok være et symptom ved sykdommen, men jeg kan velge å ikke logge meg inn på dol og la symptomene få uttrykk her. Jeg kan også forebygge nye anfall ved å velge å ta medisinene mine som foreskrevet, og jeg kan velge å søke hjelp i tide før ting går helt galt. Disse tingene kan jeg altså velge. 

Men jeg kan IKKE velge symptomene, det er viktig å forstå. Det finnes psykiske sykdommer som har en fysisk årsak, derav sammenligningen med omgangssyke. En med schizofreni kan f.eks ikke velge bort psykosene.

Uansett årsak så er det ikke greit når det går utover andre mennesker.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Visma skrev:

Ja, du har nok rett i at jeg er en dårlig person med lav moral. Jeg skulle ikke ha valgt å få bipolar type 1. Jeg angrer veldig på det nå. Det er jo så enkelt å ta seg sammen og bestemme seg for å ikke få sykdomsutbrudd innimellom. 

Dette er jo ironi, men jeg forstår hva du mener. 

Utagering kan nok være et symptom ved sykdommen, men jeg kan velge å ikke logge meg inn på dol og la symptomene få uttrykk her. Jeg kan også forebygge nye anfall ved å velge å ta medisinene mine som foreskrevet, og jeg kan velge å søke hjelp i tide før ting går helt galt. Disse tingene kan jeg altså velge. 

Men jeg kan IKKE velge symptomene, det er viktig å forstå. Det finnes psykiske sykdommer som har en fysisk årsak, derav sammenligningen med omgangssyke. En med schizofreni kan f.eks ikke velge bort psykosene.

Hadde du gjort noe kriminelt hadde du vært strafferettslig tilregnelig, er det det du sier?

Anonymkode: 25bbf...ac9

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Visma skrev:

Ja, du har nok rett i at jeg er en dårlig person med lav moral. Jeg skulle ikke ha valgt å få bipolar type 1. Jeg angrer veldig på det nå. Det er jo så enkelt å ta seg sammen og bestemme seg for å ikke få sykdomsutbrudd innimellom. 

Dette er jo ironi, men jeg forstår hva du mener. 

Utagering kan nok være et symptom ved sykdommen, men jeg kan velge å ikke logge meg inn på dol og la symptomene få uttrykk her. Jeg kan også forebygge nye anfall ved å velge å ta medisinene mine som foreskrevet, og jeg kan velge å søke hjelp i tide før ting går helt galt. Disse tingene kan jeg altså velge. 

Men jeg kan IKKE velge symptomene, det er viktig å forstå. Det finnes psykiske sykdommer som har en fysisk årsak, derav sammenligningen med omgangssyke. En med schizofreni kan f.eks ikke velge bort psykosene.

Hadde du gjort noe kriminelt hadde du vært strafferettslig utilregnelig, er det det du sier?

Anonymkode: 25bbf...ac9

[AnonymBruker]

9 timer siden, Trine skrev:

Diagnose er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring. Og det er veldig mye mer enn en retningslinje for helsepersonell. En diagnose er en rekke symptomer. Hver diagnose har sine symptomer. Hadde vi ikke hatt symptomer, hadde vi ikke hatt noen diagnose. Og personen med diagnosen, må leve med symptomene. Folk tar jo ansvar for sine handlinger selv om de har en diagnose. De fleste tror jeg gjør så godt de kan. Men symptomene kan gjøre så man bæsjer på leggen fra tid til annen. Det fører ikke noe godt med seg å skulle klandre seg selv for noe man faktisk ikke kan kontrollere fullt ut.

Jeg er bipolar og vet veldig godt hvordan det er å leve med symptomer. Men du klipper ut kun en del av det jeg skrev... For jeg skrev at diagnoser er til for at helsepersonell kan gi behandling som er gunstig for den personen. Da er selvfølgelig dette å behandle symptomene som kommer av denne diagnosen.

Jeg skrev også lenger ned at det er en forklaring på ulike ting man gjør, sånn at man ikke føler at man bare er en ond person hvis man gjør noe dumt. Men det betyr ikke at man kan brule diagnosen som en unnskylding og ikke stå for hva man har gjort.

Som feks en mann som var voldelig og skylder på diagnosen, mener at det fritar han for alt ansvar og prøver ikke en gang å vise at han jobber med det. Og dette har skjedd så ofte at jeg tror ikke dette handler om noen diagnose, i hvertfall ikke den som det ble unnskyldt med. Dette gjelder ikke min mann så det er sagt.

Og det er flere historier, der folk oppfører seg ufint, skylder på diagnosen og hverken tar ansvar for det eller sier unnskyld. Selv om man er feks bipolar og kan være hensynsløs i perioder, så blir det for dumt å skylde på dette når det helt klsrt ikke er en periode det skjer, men vært en gjenganger i flere år. Det er måte på hvor mange år man er inne i en hypomani/mani sånn at man kan skylde det på det. Da er det heller deg som er person...

 

Anonymkode: 8ba59...357

[AnonymBruker]

9 timer siden, Trine skrev:

Diagnose er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring. Og det er veldig mye mer enn en retningslinje for helsepersonell. En diagnose er en rekke symptomer. Hver diagnose har sine symptomer. Hadde vi ikke hatt symptomer, hadde vi ikke hatt noen diagnose. Og personen med diagnosen, må leve med symptomene. Folk tar jo ansvar for sine handlinger selv om de har en diagnose. De fleste tror jeg gjør så godt de kan. Men symptomene kan gjøre så man bæsjer på leggen fra tid til annen. Det fører ikke noe godt med seg å skulle klandre seg selv for noe man faktisk ikke kan kontrollere fullt ut.

Vil også legge til at jo, en diagnose gir en retningslinje for helsepersonell. Akkurat som ved fysisk sykdom ( feks ulike typer cellegift ved ulike typer kreft, ulike medisiner til ulike typer revmatise sykdommer). Man vet hva man kan prøve av ulike terapi metoder og medisiner for de ulike symptomene, fordi man vet at dette ofte hjelper ved de diagnosene. Dette er den eneste grunnen til at det finnes diagnoser, for å nettopp hjelpe helsepersonell og hjelpe deg lettere. Hvis alle skulle "begynt på nytt" og prøvd ut alle typer medisiner på nytt for å se hva som fungerte så hadde det vært utrolig lite effektivt og lite hensiktsmessig. Det er bedre for alle parter at de vet hva symptomene er, sånn at de kan behandle dem deretter og hjelpe pasienten så fort som mulig.

De som har bipolar feks, kan reagere A-typisk på antidepressiva og dette er greit å være obs på når man da skal medisinere en depresjon ved bipolar enn ved en da personen kun har en depresjon.

Selv om diagnoser kan forklare og gi en bedre forståelse for situasjonen av både oss selv og pårørende så er de ikke laget for det. 

Anonymkode: 8ba59...357

[Gjest Visma]

Samler opp felles svar til alle, og vil bare oppsummere med et stort Selvfølgelig til at man har ansvar selv! I strafferettslig sammenheng er man utilregnelig kun ved visse typer psykoser. 

Men når jeg tydeligvis uttrykker meg såpass dårlig at ingen forstår hva jeg egentlig mener, så er det ingen vits for meg å forklare mer rundt det. Jeg trekker meg derfor ut av diskusjonen. 

PS! Jeg har aldri ment at man kan bruke diagnoser som unnskyldning for å oppføre seg som drittsekker, men at diagnoser kan være en forklaring på hvorfor man av og til handler som man gjør. Ferdig.