Hvordan overleve, psykisk?

[AnonymBruker]

Hvordan overleve ensomhet, følelse av desperasjon og håpløshet, isolasjon, og en kronisk følelse av ubehag/smerter hver eneste dag? Hvordan i huleste kan man overleve det psykisk? Jeg kjenner jeg holder på å bli fullstendig ødelagt. Det er INGEN som forstår hvordan jeg har det. Innimellom greier jeg ikke lenger å fake det ovenfor familien min, og da blir mannen min deprimert han også. 

HJELP MEG

Jeg går til psykiatrisk sykepleier, men det hjelper ikke. Jeg orker ikke mer, jeg mener det, jeg orker ikke mer! Jeg vet ikke hva i huleste jeg skal gjøre mer! Jeg kan ikke engang gå i butikken uten å reagere allergisk! Fordi det er frukt der! Og parfyme! 

Jeg er lei meg hver dag, og har en sorg som er akkurat like vond som når man mister et familiemedlem. Det er sånn jeg har det, og jeg har mistet endel så jeg vet hvordan den sorgen er; sort som kull, altoppslukende, og hvis du skulle finne på å tenke positivt i noen sekunder kan jeg love deg at sorgen kommer som et slimete monster og eter deg opp. Man får ikke lov å le, eller ha det bra.

Hvis jeg mot formodning skulle ha en god kveld, uten kløe, så går jeg og dusjer da. Hva skjer? Holder på å svime av i dusjen. Om det er psykisk eller ikke vet jeg ikke, og det er ingen i hele verden som gidder å bry seg om å finne det ut heller. 

HVA GJØR MAN med håpløshet? Og den overveldende frykten jeg føler på, hele tiden, hver eneste dag. Jeg er fengslet i min egen kropp. Jeg angrer på den dagen jeg møtte mannen min, fikk ham til å bli glad i meg, for jeg ser hva jeg gjør mot ham. Han ser at jeg er syk, han er ulykkelig, han har det ikke bra, og alt dette er MIN EKLE, STYGGE kropp sin skyld. Jeg hater kroppen min! Det gjør jeg! Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det Men nå er jeg ærlig. 

Jeg har det helt forferdelig, hver gang jeg våkner om morgenen så blir jeg lei meg. Det er som å havne i et mareritt, hver eneste dag er sånn, jeg er så lei meg. Jeg er så utrolig ensom, jeg har aldri besøk heller. Før kunne jeg gå i butikken og gjøre ærender, holde meg opptatt med det, men nå blir jeg så syk når jeg går i butikken, det er nesten så jeg må sette meg ned på en benk og bare sitte der. Og sovne. Så dårlig blir jeg.

Ingen kan hjelpe meg, ingen vet hvorfor jeg er sånn, ingen bryr seg engang. Fastlegen har gitt meg opp for lenge siden. Jeg er svak, lei, trøtt og sliten og jeg har det så ufattelig vondt. 

Det eneste som holder meg gående er 2 ting: 

1) Jeg er for feig til å ta selvmord. Jeg er en pyse. 
2) Jeg hadde påført familien min større smerte ved å gjøre det. Og det ønsker jeg ikke. Så jeg går rundt og later som om jeg er bedre enn jeg er, men jeg kjenner at jeg holder på å få sammenbrudd.

Om noen har tips, eller vil be for meg, blir jeg sjeleglad.

Anonymkode: e3640...2f2

[AnonymBruker]

Så hvis jeg forstår deg riktig så er du blitt alvorlig deprimert som følge av fysisk sykdom/allergi? Du er kommet så langt ned fordi allergien din ikke tillater deg å leve et vanlig og normalt liv? 

Jeg synes du bør bytte fastlege hvis han ikke tar dette på alvor. Du kan ikke fortsette å ha det sånn! En god utredning ift allergien og behandling for den vil nok forhåpentligvis få deg gradvis opp igjen. Men hvis du er så deprimert som du virker nå, så burde du også ta en prat med legen. Det finnes mye god medikamentell behandling mot depresjon, og også samtaleterapi hjelper. 

Jeg vil gjerne be for deg. Og jeg håper du snart vil få det bedre! Klem

Anonymkode: 2859f...12c

[XbellaX]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går til psykiatrisk sykepleier, men det hjelper ikke. Jeg orker ikke mer, jeg mener det, jeg orker ikke mer! Jeg vet ikke hva i huleste jeg skal gjøre mer! Jeg kan ikke engang gå i butikken uten å reagere allergisk! Fordi det er frukt der! Og parfyme! 

 

Hvis jeg mot formodning skulle ha en god kveld, uten kløe, så går jeg og dusjer da. Hva skjer? Holder på å svime av i dusjen. Om det er psykisk eller ikke vet jeg ikke, og det er ingen i hele verden som gidder å bry seg om å finne det ut heller. 

 

Hva slags form for allergi er dette, oppstår det både ved lukt og kontakt? Hva kommer kløen av, får du utslett, i såfall hva slags? Ang besvimelsen i dusjen, - er du mye svimmel? Har du blitt grundig utredet (av litt mer enn fastlege)? Du skriver at du ikke alltid har hatt det slik, hva utløste det?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hvis jeg forstår deg riktig så er du blitt alvorlig deprimert som følge av fysisk sykdom/allergi? Du er kommet så langt ned fordi allergien din ikke tillater deg å leve et vanlig og normalt liv? 

Jeg synes du bør bytte fastlege hvis han ikke tar dette på alvor. Du kan ikke fortsette å ha det sånn! En god utredning ift allergien og behandling for den vil nok forhåpentligvis få deg gradvis opp igjen. Men hvis du er så deprimert som du virker nå, så burde du også ta en prat med legen. Det finnes mye god medikamentell behandling mot depresjon, og også samtaleterapi hjelper. 

Jeg vil gjerne be for deg. Og jeg håper du snart vil få det bedre! Klem

Anonymkode: 2859f...12c

Tusen takk for at du svarer. 

Ja, riktig, det er sånn det er. Det er derfor jeg er deprimert. Egentlig er jeg en "happy" person som har mye å leve for, mange hobbyer, mange interesser og jeg er morsom og kommer gjerne med en tørr vits. Er det mannen min falt for. 

Jeg vil ikke kalle det allergi, direkte, siden jeg er ferdig utreda på et av landets største sykehus og det er mye allergi i bildet, men det kroniske som knekker meg - det er ikke allergi. Det kan være noe annet, de foreslo urticaria (elveblest) - men det avviste et annet sykehus. Som foreslo allergi, som er avvist. Mitt forslag er hva det er, og det finnes ikke eksperter i Norge. Jeg sitter fast. 

Tusen takk for at du ber for meg

1 minutt siden, XbellaX skrev:

Hva slags form for allergi er dette, oppstår det både ved lukt og kontakt? Hva kommer kløen av, får du utslett, i såfall hva slags? Ang besvimelsen i dusjen, - er du mye svimmel? Har du blitt grundig utredet (av litt mer enn fastlege)? Du skriver at du ikke alltid har hatt det slik, hva utløste det?

Lukt, kontakt, spising, absolutt all form for eksposisjon! Jeg får ikke nødvendigvis utslett, jeg klør bare. Jeg blir helt rød i ansiktet og på brystet. Og så klør jeg på hele kroppen. Jeg klør meg til blods. I de verste tilfellene hovner jeg opp også. Særlig i ansiktet.

Jeg er mye svimmel HVIS jeg utsetter meg for "ting". F.eks. hvis jeg er i butikken blir jeg svimmel. Ikke alltid, men vinteren er alltid verst. Jeg har kuldeallergi så tipper det blir for mye for kroppen. 

Jeg har ikke blitt grundig utredet, men har vært på hudavdeling og allergiavdeling mange ganger. Aner ikke hva som utløste det, men tror det var en sjokolade med nøtter for noen år siden. Gjett om jeg angrer?

Etter det så mistet jeg alle nøtter, peanøtter, så mista jeg egg og sjokolade, og koffein, så mista jeg grønnsaker og frukt litt etter litt, så mista jeg fisk og skalldyr, og så mista jeg laktose, så mista jeg kylling, så mista jeg salat, så mista jeg fett (pga galle), så mista jeg flere typer potet. 

 

Anonymkode: e3640...2f2

[ISW]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du svarer. 

Ja, riktig, det er sånn det er. Det er derfor jeg er deprimert. Egentlig er jeg en "happy" person som har mye å leve for, mange hobbyer, mange interesser og jeg er morsom og kommer gjerne med en tørr vits. Er det mannen min falt for. 

Jeg vil ikke kalle det allergi, direkte, siden jeg er ferdig utreda på et av landets største sykehus og det er mye allergi i bildet, men det kroniske som knekker meg - det er ikke allergi. Det kan være noe annet, de foreslo urticaria (elveblest) - men det avviste et annet sykehus. Som foreslo allergi, som er avvist. Mitt forslag er hva det er, og det finnes ikke eksperter i Norge. Jeg sitter fast. 

Tusen takk for at du ber for meg

Lukt, kontakt, spising, absolutt all form for eksposisjon! Jeg får ikke nødvendigvis utslett, jeg klør bare. Jeg blir helt rød i ansiktet og på brystet. Og så klør jeg på hele kroppen. Jeg klør meg til blods. I de verste tilfellene hovner jeg opp også. Særlig i ansiktet.

Jeg er mye svimmel HVIS jeg utsetter meg for "ting". F.eks. hvis jeg er i butikken blir jeg svimmel. Ikke alltid, men vinteren er alltid verst. Jeg har kuldeallergi så tipper det blir for mye for kroppen. 

Jeg har ikke blitt grundig utredet, men har vært på hudavdeling og allergiavdeling mange ganger. Aner ikke hva som utløste det, men tror det var en sjokolade med nøtter for noen år siden. Gjett om jeg angrer?

Etter det så mistet jeg alle nøtter, peanøtter, så mista jeg egg og sjokolade, og koffein, så mista jeg grønnsaker og frukt litt etter litt, så mista jeg fisk og skalldyr, og så mista jeg laktose, så mista jeg kylling, så mista jeg salat, så mista jeg fett (pga galle), så mista jeg flere typer potet. 

 

Anonymkode: e3640...2f2

Høres jo ut som om det er en ganske enkel måte å teste dette ut på og bli bedre? Virker ganske klart at du har kraftige allergiske reaksjoner som gir blodtrykksfall og svimmelhet. Ofte hjelper «over disken-doser» av allergimedisiner nesten ingen ting. Snakk med legen din om å bruke så høy dose antihistamin som du tolererer, eventuelt sammen med kortison? 

En annen sak er at mange psykofarmaka (spesielt de eldre typene) ofte har ekstremt potent antiallergisk virkning og gis i antidepressive doser i langt høyere antihistamindose enn hva brukes mot allergi. Da kan du jo slå to fluer i en smekk (f.eks Remeron)

[kupton]

Til TS. Jeg anbefaler deg å få en henvisning til Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, ISW skrev:

Høres jo ut som om det er en ganske enkel måte å teste dette ut på og bli bedre? Virker ganske klart at du har kraftige allergiske reaksjoner som gir blodtrykksfall og svimmelhet. Ofte hjelper «over disken-doser» av allergimedisiner nesten ingen ting. Snakk med legen din om å bruke så høy dose antihistamin som du tolererer, eventuelt sammen med kortison? 

En annen sak er at mange psykofarmaka (spesielt de eldre typene) ofte har ekstremt potent antiallergisk virkning og gis i antidepressive doser i langt høyere antihistamindose enn hva brukes mot allergi. Da kan du jo slå to fluer i en smekk (f.eks Remeron)

Hvilken måte er det jeg kan teste det ut på og bli bedre da? Som ikke innebærer elminiasjonsdiett, prikktester eller blodprøver? Det har jeg allerede gjort, og er ferdig utredet sånn sett. Funn av mye allergi, men samtidig er symptomene atypiske, det vil si at reaksjonene jeg får ikke er typisk allergiske.

Jeg går allerede på så høy dose antihistamin som de tør å gi meg, resepten er skrevet ut av lege på Rikshospitalet, og har gått på den dosen i 2 år snart. Kortison kan jeg ikke gå på mer enn et par ganger i året pga bivirkninger, men jeg tenkte å høre om en sprøyte nå fordi ting er så ille. Men jeg har en infeksjon i kroppen akkurat nå så tror ikke jeg kan få det imens jeg har infeksjon?

Men den Remeron, den så jo helt grusom ut da hvis man leser på bivirkningene? Benmarkssupressjon (fatal), selvmordsforsøk/tanker, står også at det er kontraindikasjon med h1-blokkere (antihistaminer) 😕
Finnes det ikke noe annet? 

Tusen takk for tips forresten Og takk for svar  Det hjelper faktisk litt dét også...

Anonymkode: e3640...2f2

[AnonymBruker]

9 timer siden, kupton skrev:

Til TS. Jeg anbefaler deg å få en henvisning til Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet. 

Det tør jeg ikke av den grunn at jeg er redd de i all fremtid avskriver alle symptomer som "angst", noe leger har svært lett for å gjøre og da får man ikke den hjelpen man trenger. Har det allerede sort på hvitt fra psykolog at dette ikke er angstbetinget (det vil si, tilstanden fører til angst, men angst fører ikke til de fysiske symptomene).

Så redd for å ødelegge for meg selv. 

Anonymkode: e3640...2f2

[kupton]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tør jeg ikke av den grunn at jeg er redd de i all fremtid avskriver alle symptomer som "angst",

Det var synd. Jeg er sikker på at dette er at samspill mellom kropp og sinn, og at det kun er ved å se dette i sammenheng du kan få hjelp. Jeg er redd en enten/eller-tenking om tilstanden ikke vil føre frem. Men valget er selvsagt ditt.

[frosken]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tør jeg ikke av den grunn at jeg er redd de i all fremtid avskriver alle symptomer som "angst", noe leger har svært lett for å gjøre og da får man ikke den hjelpen man trenger. Har det allerede sort på hvitt fra psykolog at dette ikke er angstbetinget (det vil si, tilstanden fører til angst, men angst fører ikke til de fysiske symptomene).

Så redd for å ødelegge for meg selv. 

Anonymkode: e3640...2f2

Ved uavklarte medisinske tilstander med rikt symptombilde, så er det ingen som med sikkerhet kan si at ingenting av dette ikke også har sammenheng med psykiske forhold. Selvforsterkende spiraler oppstår ofte, og måten du skriver om dette på, gjør at jeg tror du er i fare for å låse deg fast i et en bestemt årsaksforklaring uten at du klarer å se helheten. 

Når det gjelder forslaget til kupton, så bør du kanskje vurdere om situasjonen kan bli verre enn den allerede er om de skulle si at dette er en form for psykisk lidelse. Folk erfarer møtet med dette fagmiljøet på veldig ulik måte, noen synes de får usedvanlig god hjelp, mens andre føler seg misforstått. Kan hende at det er en stor mulighet for at du vil føle deg misforstått, men hva om de kan hjelpe deg slik at situasjonen din endres i en god retning?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, frosken skrev:

Ved uavklarte medisinske tilstander med rikt symptombilde, så er det ingen som med sikkerhet kan si at ingenting av dette ikke også har sammenheng med psykiske forhold. Selvforsterkende spiraler oppstår ofte, og måten du skriver om dette på, gjør at jeg tror du er i fare for å låse deg fast i et en bestemt årsaksforklaring uten at du klarer å se helheten. 

Når det gjelder forslaget til kupton, så bør du kanskje vurdere om situasjonen kan bli verre enn den allerede er om de skulle si at dette er en form for psykisk lidelse. Folk erfarer møtet med dette fagmiljøet på veldig ulik måte, noen synes de får usedvanlig god hjelp, mens andre føler seg misforstått. Kan hende at det er en stor mulighet for at du vil føle deg misforstått, men hva om de kan hjelpe deg slik at situasjonen din endres i en god retning?

Det som faktisk kan skje er at de nekter å skrive ut medisin, og at de nekter meg videre utredning fordi de låser seg fast i tanken om at det bare er angst - fordi det er en lett utvei for dem. Jeg vet at det ikke er angst, psykologen min vet at det ikke er angst, den psykiatriske sykepleieren vet det, fastlegen vet det og symptomene kommer ikke av angst.

Det er en immunsykdom, og jeg kan like gjerne være mye verre hvis jeg er 100% rolig psykisk. Hadde det bare vært angst, så hadde jeg vært mye bedre når jeg ikke hadde hatt angst. Men jeg får angst av dette, og jeg kan love det - med en gang jeg får noe tilbake (f.eks. tåler en matvare) så forsvinner redselen et øyeblikk. 

Det henger helt klart sammen, men jeg er allerede ferdig utredet psykisk. Det er tusenvis av andre som har identiske symptomer som meg, og alle de som har opplevd å få kalt det for angst opplever samtidig at de blir nektet helsehjelp, medisiner og utredning og det er absolutt ikke det man verken trenger eller ønsker, ikke sant...

Uten antihistaminer, så fungerer jeg ikke. Men med antihistaminer fungerer jeg fortsatt såpass dårlig at jeg blir deprimert av det. Jeg har en alvorlig depresjon nå, og jeg skal nevne det for fastlegen. 

Anonymkode: e3640...2f2

[AnonymBruker]

21 minutter siden, kupton skrev:

Det var synd. Jeg er sikker på at dette er at samspill mellom kropp og sinn, og at det kun er ved å se dette i sammenheng du kan få hjelp. Jeg er redd en enten/eller-tenking om tilstanden ikke vil føre frem. Men valget er selvsagt ditt.

Ja, det er mitt valg. Men det jeg svarer deg nå baserer jeg på årevis med utredning, jeg ble t.o.m. nektet CT en gang fordi det "bare var angst", skjønner du hvor jeg vil hen? De nekter å utelukke andre ting, fordi det er så ufattelig lett for dem å skylde på angst. Det ironiske er at jeg ikke har angst på noen måte med mindre jeg har disse immunologiske reaksjonene på omgivelsene rundt meg. 

Det er vitenskapelig bevist at slike reaksjoner ofte vil føre til angst og depresjon. Det er kjemi. Mastcellene kan også bryte barrieren i hjernen og tulle med nervesystemet. Så får man mastcellestabiliserende medisiner, samt h1- og h2-blokkere, og hva skjer så? Angsten forsvinner. 

Jeg er overbevist om at det er en underdiagnostisering av intoleranser hos folk som "bare har angst", uten noen åpenbar årsak.

Men depresjon, og angst, som følge av miljø er ikke unaturlig. En mann som mister kona si og mister huset sitt vil stort sett bli deprimert. Hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg er ikke kravstor, men jeg skulle ønske jeg kunne spise en brødskive med gulost til frokost. Da hadde jeg vært mindre deprimert. 

Alle hadde blitt deprimert, og fått angst, av å ha det sånn jeg har det. Og det henger helt klart sammen, men det som er farlig er å alltid tro at det er psyken som forverrer det fysiske, og ikke omvendt. Da låser man seg fast i en tankegang.

Jeg er allerede utredet psykisk. Men jeg har en virusinfeksjon som gjør at immunforsvaret mitt skyter blindt rundt seg, da blir jeg deprimert - og trenger hjelp til livsmestring. Hvordan snu tankene, for nå har jeg katastrofetanker, og er dypt deprimert. 

Anonymkode: e3640...2f2

[AnonymBruker]

Så vil bare si det: Jeg har forsøkt å tenke at det bare er angst, vet dere hvor lett det hadde vært for meg om det var tilfelle? Det hadde vært så ufattelig lett... Men det viser seg ikke å være tilfelle. 

Og da blir alt vanskelig. Som mannen min sa: Det er bare motgang hele tiden.

Det er det som gjør aller vondest, å se ham på den måten der. Jeg har bestemt meg for å skjule for ham hvordan jeg har det, for han tåler det ikke, jeg har bestemt meg for å ikke fortelle om alle tankene mine. Jeg må skåne ham, late som om ting er mye bedre enn de er, jeg må være positiv hele tiden og jeg føler et press (fra meg selv) om å varte ham opp. 

 

Anonymkode: e3640...2f2

[Gjest Visma]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det jeg svarer deg nå baserer jeg på årevis med utredning, jeg ble t.o.m. nektet CT en gang fordi det "bare var angst", skjønner du hvor jeg vil hen? De nekter å utelukke andre ting, fordi det er så ufattelig lett for dem å skylde på angst.

Jeg tenker igjen at dette har mye med fastlegen din å gjøre, som er den som tross alt henviser til spesialisthelsetjenesten. Om han hadde skrevet en "skikkelig" henvisning hvor han legger fram problemstillingen din på en rettferdig, sannferdig og klargjørende måte og innstendig ber om utredning for disse fysiske plagene, så tror jeg spesialisthelsetjenesten ville ha behandlet deg annerledes også, og tatt deg mer på alvor. Jeg tenker at om fastlegen tar problemene dine på alvor, så vil det vise seg i henvisningene, og da vil også utrederne ta deg på alvor. Men det kan hende at jeg tar helt feil. 

Uansett er det nok best å bytte fastlege om du ikke føler at han tar deg på alvor. 

[kupton]

Det er nettopp dette psykosomatisk avdeling er spesialister på: At det ikke er "bare psyke" eller "bare somatikk", men at vi er et hele der dette henger sammen.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, kupton skrev:

Det er nettopp dette psykosomatisk avdeling er spesialister på: At det ikke er "bare psyke" eller "bare somatikk", men at vi er et hele der dette henger sammen.

Oki, jeg skal ha det i bakhodet altså. Men er skremt fra å i det hele tatt nevne nedstemthet fordi de ofte er på hugget og sier "aha, det er bare angst.". Og det er det leger som har gjort, at det har blitt sånn. 

Men egentlig leter jeg bare etter symptomslukkere, som kan hjelpe meg å mestre livet. Føler bare jeg må ta omveier hele tiden på grunn av hvordan alt er bygget opp.

Anonymkode: e3640...2f2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Visma skrev:

Jeg tenker igjen at dette har mye med fastlegen din å gjøre, som er den som tross alt henviser til spesialisthelsetjenesten. Om han hadde skrevet en "skikkelig" henvisning hvor han legger fram problemstillingen din på en rettferdig, sannferdig og klargjørende måte og innstendig ber om utredning for disse fysiske plagene, så tror jeg spesialisthelsetjenesten ville ha behandlet deg annerledes også, og tatt deg mer på alvor. Jeg tenker at om fastlegen tar problemene dine på alvor, så vil det vise seg i henvisningene, og da vil også utrederne ta deg på alvor. Men det kan hende at jeg tar helt feil. 

Uansett er det nok best å bytte fastlege om du ikke føler at han tar deg på alvor. 

Du har nok rett i dette. Kan jeg be om å få lese henvisningen før den blir sendt, da?

Anonymkode: e3640...2f2

[Gjest Visma]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok rett i dette. Kan jeg be om å få lese henvisningen før den blir sendt, da?

Anonymkode: e3640...2f2

Ja, det kan du

[AnonymBruker]

Du høres veldig deprimert ut som farger din oppfattelse av sykdom (den tar veldig stor plass) og livskvalitet. Jeg støtter Kupton sitt svar, dette virker både somatisk og psykosomatisk. Jeg tror at hvis du hadde hatt det bedre psykisk så hadde det vært lettere å leve med den somatiske sykdommen. 

Noe må du vel kunne gjøre som ikke trigger allergi, besøke andre typer butikker, kafè el

Jeg har forresten fulgt et råd du ga meg i vår som viser seg å være det rette valget og til stor nytte for meg 

Anonymkode: a47a1...044

[frosken]

3 timer siden, Visma skrev:

Jeg tenker igjen at dette har mye med fastlegen din å gjøre, som er den som tross alt henviser til spesialisthelsetjenesten. Om han hadde skrevet en "skikkelig" henvisning hvor han legger fram problemstillingen din på en rettferdig, sannferdig og klargjørende måte og innstendig ber om utredning for disse fysiske plagene, så tror jeg spesialisthelsetjenesten ville ha behandlet deg annerledes også, og tatt deg mer på alvor. Jeg tenker at om fastlegen tar problemene dine på alvor, så vil det vise seg i henvisningene, og da vil også utrederne ta deg på alvor. Men det kan hende at jeg tar helt feil. 

Uansett er det nok best å bytte fastlege om du ikke føler at han tar deg på alvor. 

Jeg synes det høres ut som om trådstarter er svært godt utredet i spesialisthelsetjenesten, men at de ikke har funnet løsninger som har hjulpet. Spørs om ny fastlege da vil hjelpe.