Å tilfeldigvis møte på behandleren ute flaut

[Maiaia]

Jeg syns det er mer flaut om det skulle virke som at jeg ikke har et liv, så nei. Men flaut er det allikevel, fordi den personen vet så mye om meg. Litt rart å passere en som du ikke vet noe om selv, men som kjenner til dine innerste tanker... Og som man på en måte ikke har noen relasjon til utenom i terapien. Jeg har møtt på en av mine behandlere på et kjøpesenter et par ganger. Hilste bare så vidt og det føltes helt fint. Den andre behandleren min tror jeg at jeg så en gang jeg satt på en buss. Kan ha vært en som lignet bare, og han så ikke meg, men jeg holdt på å dø av skam. 

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg tror at terapeuten din ser bare positivt på at du har et liv utenom terapien. Selv om du har det tungt og vanskelig og strever med f.eks. depresjon eller angst (eller hva du måtte streve med), er jo den klare anbefalingen at man skal forsøke å opprettholde en normal hverdag med hverdagslige aktiviteter. Det er et sunnhetstegn og et tegn på at man forsøker å gjøre noe med sin egen situasjon og sitt eget liv. Blir du klandret for dette, er det noe grunnleggende galt etter min mening.

Helt enig. Når jeg går inn i dårlige perioder så blir jeg ekstra minnet på av de som følger meg opp at jeg må holde meg i aktivitet for hvis ikke blir jeg jo sykere. Så det er så tåpent når noen skal kritisere at syke er ute og gjør ting i offentligheten, når det den syke gjør faktisk er å jobbe i mot sykdommen. Skulle en bare sitte inne så blir en jo enda mer syk, men noen mener jo at det er det eneste man har lov til hvis man ikke er i jobb. Hallo liksom. 

[Eva Sofie]

3 timer siden, Glitter skrev:

Helt enig. Når jeg går inn i dårlige perioder så blir jeg ekstra minnet på av de som følger meg opp at jeg må holde meg i aktivitet for hvis ikke blir jeg jo sykere. Så det er så tåpent når noen skal kritisere at syke er ute og gjør ting i offentligheten, når det den syke gjør faktisk er å jobbe i mot sykdommen. Skulle en bare sitte inne så blir en jo enda mer syk, men noen mener jo at det er det eneste man har lov til hvis man ikke er i jobb. Hallo liksom. 

 

Jeg tror dette er litt misforstått overføring fra somatikkens verden. Om man har lungebetennelse og har feber, bør man holde seg hjemme til man er frisk, men om man strever med psykisk sykdom bør man som jeg nevnte jobbe mot å opprettholde en normal hverdag med vanlige aktiviteter. Jeg tror mange ubevisst sammenligner fysisk sykdom med psykisk sykdom uten å være klar over det, men det er ikke sammenlignbart da det trenger to ulike tilnærminger. Det kan være tungt og føles vanskelig og umulig å opprettholde normal aktivitet når man har det tøft psykisk, men det er det som er det beste for ens egen tilhelingsprosess. Ting blir sjelden bedre av å grave seg ned og dyrke sin egen lidelse.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg tror dette er litt misforstått overføring fra somatikkens verden. Om man har lungebetennelse og har feber, bør man holde seg hjemme til man er frisk, men om man strever med psykisk sykdom bør man som jeg nevnte jobbe mot å opprettholde en normal hverdag med vanlige aktiviteter. Jeg tror mange ubevisst sammenligner fysisk sykdom med psykisk sykdom uten å være klar over det, men det er ikke sammenlignbart da det trenger to ulike tilnærminger. Det kan være tungt og føles vanskelig og umulig å opprettholde normal aktivitet når man har det tøft psykisk, men det er det som er det beste for ens egen tilhelingsprosess. Ting blir sjelden bedre av å grave seg ned og dyrke sin egen lidelse.

Ja, men er du egentlig så sykt deprimert og suicidal dersom du samme kveld er ute på byen/på treningsenteret/ute å shopper?

Anonymkode: ce218...d4f

[Eva Sofie]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men er du egentlig så sykt deprimert og suicidal dersom du samme kveld er ute på byen/på treningsenteret/ute å shopper?

Anonymkode: ce218...d4f

 

Det kan jo være et forsøk på å mestre situasjonen. Det er ikke alltid at det beste er å mure seg inne, sitte med hodet i hendene, tørke tårer, gruble og synes synd på seg selv. I mange tilfeller er det beste man kan gjøre å fokusere utover på noe annet når man klarer det. Men jeg snakker ikke nødvendigvis om de tilfellene når du er "så sykt suicidal" - i de tilfellene har jeg blitt tvangsinnlagt og ofte fått fastvakt. Jeg snakker mer om når du har det tungt, men ikke er på randen av selvmord.

Min mestring når jeg får det tungt og vanskelig er f.eks. å tvinge meg selv i gang på kjøkkenet uansett hvor sliten jeg føler meg eller langt nede jeg er mens for 10 år siden valgte jeg å selvskade meg. Som regel får jeg det bedre med meg selv både mens jeg holder på og etterpå. Det å gjøre noe annet, få noe annet å fokusere på og gjøre noe jeg trives med er alle faktorer jeg i hvert fall mener er positivt. Noen ganger er man så langt nede at denne mestringsstrategien ikke virker, der har også jeg vært, og da skal man akseptere det også, men ikke la det bli en hvilepute.