Kupton eller andre: kanskje det ikke er så viktig å snakke om årsaken?

[AnonymBruker]

Var sykepleier. Hadde mye ansvar alene på vår avd og det var stor gjennomtrekk på leger så ofte måtte vi ta avgjørelser selv som var vanskelige. Jeg opplevde et traume på jobb og satt igjen med en ødeleggende skyldfølelse. Prøvde flere ganger å få til en samtale med lederen på jobben men overlegen som var ansvarlig hadde ikke tid før det hadde gått mange måneder. Da var jeg så psykisk dårlig at det ikke gikk an å ha en fornuftig samtale med meg. Senere har jeg prøvd å snakke med psykolog om saken. Han har nærmest vært litt belærende. Mener at siden jeg er sykepleier har ikke jeg noe ansvar da det er legene som har det formelle ansvaret så da er det jo ikke noe problem. Dette burde jeg jo tåle. Så derfor må det ha vært en annen grunn til min psykiske knekk. Forvirrende egentlig og frustrerende at min opplevelse ikke blir tatt på alvor og jeg begynner noen ganger å lure på min egen forstand. Psykologen har nesten gitt inntrykk av å vite mer om hvordan min arbeidplass fungerer enn meg. Nå bare nikker jeg og sier ja og ha, tørr ikke snakke om det lenger. Jeg fikk aldri hjelp med det som jeg tror utløste min psykiske krise men har slått meg til ro med det. Kanskje det ikke er så viktig ? Norge har nå enda en sykepleier som ikke utøver yrket sitt. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

Han har utvilsomt et poeng mtp. at det ikke var ditt ansvar. Like fullt har du fremdeles skyldfølelse, og hendelsen plager deg. Kan det være at behandler tenker det er andre, større mønstre som er mer vesentlige å jobbe med? Det stemmer nok at det var denne hendelsen som gjorde deg psyk, men det var kanskje mer «dråpen», enn hele begeret? Stress- og sårbarhetsnivå er individuelt. Er man robust og trygg, kommer man seg gjerne raskere oppå igjen, enn om man allerede har tung baggasje og dårlige mestringsstrategier i utgangspunktet. 

Anonymkode: 1f589...646

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har utvilsomt et poeng mtp. at det ikke var ditt ansvar. Like fullt har du fremdeles skyldfølelse, og hendelsen plager deg. Kan det være at behandler tenker det er andre, større mønstre som er mer vesentlige å jobbe med? Det stemmer nok at det var denne hendelsen som gjorde deg psyk, men det var kanskje mer «dråpen», enn hele begeret? Stress- og sårbarhetsnivå er individuelt. Er man robust og trygg, kommer man seg gjerne raskere oppå igjen, enn om man allerede har tung baggasje og dårlige mestringsstrategier i utgangspunktet. 

Anonymkode: 1f589...646

Hvordan kan du vite at psykologen uten tvil har rett? 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan du vite at psykologen uten tvil har rett? 

Anonymkode: 51e9e...7e6

I at en lege hadde det overordnede ansvaret på avdelingen og du fikk tildelt et for stort ansvar grunnet organisatoriske utfordringer? Det sier vel seg selv, men mulig jeg misforstår. 

Anonymkode: 1f589...646

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I at en lege hadde det overordnede ansvaret på avdelingen og du fikk tildelt et for stort ansvar grunnet organisatoriske utfordringer? Det sier vel seg selv, men mulig jeg misforstår. 

Anonymkode: 1f589...646

Det er nok mer komplisert enn som så. Og problemet er at psykologen også tok en slik enkel slutning. Organisatoriske utfordringer jobbet jeg under i noen tiår så ansvarsfølelsen sitter hardt. Noe den gjør for de fleste som jobber med mennesker, uavhengig om det står noen over en i systemet. Som sagt har jeg gitt opp å snakke om det og ut fra responsen jeg får her ser jeg at det er best slik. Tenkte kanskje en siste gang at noen forstod. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

Vi har alle vårt.

Anonymkode: 11766...748

[AnonymBruker]

Ikke gi opp, Ts. Kan @kupton svare i denne tråden? 

Jeg har sett at du har skrevet om dette før, uten at du har fått svar. Jeg håper Kupton kan bidra litt her. 

Anonymkode: c8919...0b9

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok mer komplisert enn som så. Og problemet er at psykologen også tok en slik enkel slutning. Organisatoriske utfordringer jobbet jeg under i noen tiår så ansvarsfølelsen sitter hardt. Noe den gjør for de fleste som jobber med mennesker, uavhengig om det står noen over en i systemet. Som sagt har jeg gitt opp å snakke om det og ut fra responsen jeg får her ser jeg at det er best slik. Tenkte kanskje en siste gang at noen forstod. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Du overser noe viktig i svaret fra ab. "Likefullt har du fremdeles skyldfølelse, og hendelsen plager deg". Akkurat hvem som hadde ansvaret er jo en veldig enkel slutning, juridisk sett. Det fratar deg ikke retten til å slite med hendelsen. Man hører jo f.eks om lastebilsjåfører som sliter fordi noen valgte å kjøre inn i dem, gjerne på moped. Overhode ikke lastebilsjåførens ansvar, men likevel bærer de på følelsen av å ha tatt livet av noen.

Basert på din reaksjon på ab sitt svar, lurer jeg litt på om du kan ha hengt deg litt opp i feil ting hos psykologen også. Du leser f.eks "psykologen har rett", ab skriver "psykologen har et poeng". Og ut ifra ét svar har du konkludert med at det er best å gi opp å snakke om det. Du har jo ikke engang forklart hva som skjedde. Du har ikke svart på spørsmålene til ab. Har du tenkt på spørsmålene? Eller skar alt seg i det du leste at psykologen har et poeng når det kommer til hvem som har ansvar?

[kupton]

Det er riktig at legen hadde ansvaret. Men hvis en i psykiatrien kun skulle henvise til fornuft og logikk, ville det bli korte og lite givende konsultasjoner. "Jeg kjenner ingen som har fått alvorlig helseskade av å gå på foreldremøte, så angsten for det kan du bare slutte med".

Jeg mener at en må gå inn i saken, la pasienten fortelle om den. Høre pasientens forståelse av situasjonen. Deretter drøfte om det hele kan ses eller forstås på andre måter. Se at ettepåklokskap ikke alltid er så klokt. At de valg vi tar i kritiske situasjoner bygger på det vi vet der og da - ikke på det vi vet i ettertid. Lære å akseptere at noen ganger går det galt uten et noen har gjort noe galt osv.

Men jeg tror ikke du kommer lengre med denne psykologen.

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde fått en helt annen respons hvis dere visste detaljene i hendelsen og hvor traumatisert jeg var i lang tid etterpå. Er enda preget av det. I begynnelsen var jeg suicidal men nå er det bare mer sjelden flashback og ungåelsesadferd. Det at min opplevelse blir undervurdert har vært en tilleggsbelastning for meg. Nå var egentlig spørsmålet om det er nødvendig å snakke om årsaken for å bli frisk og ikke om jeg har grunn til å være så sterkt preget av opplevelsen. Takk for svar. Det er alltid nyttig å få hjelp til å se ting fra utsiden. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg hadde fått en helt annen respons hvis dere visste detaljene i hendelsen og hvor traumatisert jeg var i lang tid etterpå. Er enda preget av det. I begynnelsen var jeg suicidal men nå er det bare mer sjelden flashback og ungåelsesadferd. Det at min opplevelse blir undervurdert har vært en tilleggsbelastning for meg. Nå var egentlig spørsmålet om det er nødvendig å snakke om årsaken for å bli frisk og ikke om jeg har grunn til å være så sterkt preget av opplevelsen. Takk for svar. Det er alltid nyttig å få hjelp til å se ting fra utsiden. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Var du ikke fornøyd med svarene?

Anonymkode: c8919...0b9

[Gjest Gargamel]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg hadde fått en helt annen respons hvis dere visste detaljene i hendelsen og hvor traumatisert jeg var i lang tid etterpå. Er enda preget av det. I begynnelsen var jeg suicidal men nå er det bare mer sjelden flashback og ungåelsesadferd. Det at min opplevelse blir undervurdert har vært en tilleggsbelastning for meg. Nå var egentlig spørsmålet om det er nødvendig å snakke om årsaken for å bli frisk og ikke om jeg har grunn til å være så sterkt preget av opplevelsen. Takk for svar. Det er alltid nyttig å få hjelp til å se ting fra utsiden. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Jeg antar at du har gjort en feil eller ikke strukket helt til og at det fikk store følger. Er det riktig?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var du ikke fornøyd med svarene?

Anonymkode: c8919...0b9

Hva er vitsen med å svare slik? 

Anonymkode: 5f996...ef4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva er vitsen med å svare slik? 

Anonymkode: 5f996...ef4

? Det virket som Ts ikke var fornøyd med svarene, jeg mener hun fikk svar på spørsmålet i overskriften, men da tok jeg sikkert feil og beklager det. 

Anonymkode: c8919...0b9

[AnonymBruker]

Dere skulle vel ha hatt en debriefing i etterkant av hendelsen. Er ikke det vanlig i helsevesenet for å minke skyldfølelsen og gå videre i arbeidet?

Anonymkode: 5f996...ef4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

? Det virket som Ts ikke var fornøyd med svarene, jeg mener hun fikk svar på spørsmålet i overskriften, men da tok jeg sikkert feil og beklager det. 

Anonymkode: c8919...0b9

Ok. Svaret ditt kunne tolkes på flere måter, men da mente du bare at du syns hun hadde fått svar på spørsmålene. Det hørtes litt ut som om du prøvde å legge lokk på at hun kunne skrive og spørre mer. 

Anonymkode: 5f996...ef4

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var du ikke fornøyd med svarene?

Anonymkode: c8919...0b9

Det kommer jo litt an på hvordan du leser svaret mitt , jeg kunne jo legge til noen smilefjes så visste du at jeg ikke er misfornøyd med svarene 😊.  Jeg prøver å si at det ikke er så lett å svare meg når dere ikke vet så mye om saken. Og jeg vil ikke komme med detaljer, det er for følsomt tema. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg antar at du har gjort en feil eller ikke strukket helt til og at det fikk store følger. Er det riktig?

Dødelig , katastrofalt utfall av en helt klar feil jeg gjorde. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere skulle vel ha hatt en debriefing i etterkant av hendelsen. Er ikke det vanlig i helsevesenet for å minke skyldfølelsen og gå videre i arbeidet?

Anonymkode: 5f996...ef4

Det manglet en i denne saken pga travelhet og oppstyret i den akutte situasjonen som oppstod.  Og det burde absolutt ha vært en debrifing men det var ikke rutiner på dette på denne avdelingen. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dødelig , katastrofalt utfall av en helt klar feil jeg gjorde. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Burde ikke du jobbe med en terapeut om å tilgi deg selv på en måte for å kunne legge det litt bak deg og gå videre i livet. Med det mener jeg ikke at du kommer til å glemme saken, men at det er noe du må komme videre fra. Etter mange års bebreiding så er det kanskje på tide å jobbe med at nå fortjener du å tilgi deg selv, det har gjort og ødelagt så mye for deg i mange år. Du kan jobbe med din egen tankegang for deg selv med dette også. Her er det mulig å bruke visuelle virkemidler, som at du stenger det fysisk inn i en boks og ikke lar det styre hele livet ditt. Eller at du skriver et liksombrev til pasienten der du beklager. Ja, kanskje enkle virkemidler, men de kan faktisk hjelpe deg i prosessen med å prøve å legge det bak deg.

Anonymkode: 5f996...ef4