Kupton eller andre: kanskje det ikke er så viktig å snakke om årsaken?

[Gjest Gargamel]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dødelig , katastrofalt utfall av en helt klar feil jeg gjorde. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Ja, det var det jeg tenkte. Jeg skjønner at det ikke er lett å skyve det bort fordi legen formelt har ansvaret.

Ingen er 100% på topp hver dag, og alle gjør feil. Sånn er det bare. I noen yrker er det større risiko for at feilvurderinger i kampens hete får store konsekvenser. (Kirurg, soldat, politi). Du tok på deg en yrkesrisiko da du ble sykepleier. Jeg er takknemlig for at noen tar på seg slike jobber, hvor det betydelig risiko for å havne i samme situasjon som deg i løpet av en lang karriere.

Jeg håper du finner en psykolog som kan få deg til å sortere tankene så du kan gå videre.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Burde ikke du jobbe med en terapeut om å tilgi deg selv på en måte for å kunne legge det litt bak deg og gå videre i livet. Med det mener jeg ikke at du kommer til å glemme saken, men at det er noe du må komme videre fra. Etter mange års bebreiding så er det kanskje på tide å jobbe med at nå fortjener du å tilgi deg selv, det har gjort og ødelagt så mye for deg i mange år. Du kan jobbe med din egen tankegang for deg selv med dette også. Her er det mulig å bruke visuelle virkemidler, som at du stenger det fysisk inn i en boks og ikke lar det styre hele livet ditt. Eller at du skriver et liksombrev til pasienten der du beklager. Ja, kanskje enkle virkemidler, men de kan faktisk hjelpe deg i prosessen med å prøve å legge det bak deg.

Anonymkode: 5f996...ef4

Takk for gode råd. Er nok på høy tid å tilgi seg selv. Tror det er bedre å ta sannheten innover seg og akseptere enn å bruke mye energi på prøve å holde tankene borte. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

1 time siden, Gargamel skrev:

Ja, det var det jeg tenkte. Jeg skjønner at det ikke er lett å skyve det bort fordi legen formelt har ansvaret.

Ingen er 100% på topp hver dag, og alle gjør feil. Sånn er det bare. I noen yrker er det større risiko for at feilvurderinger i kampens hete får store konsekvenser. (Kirurg, soldat, politi). Du tok på deg en yrkesrisiko da du ble sykepleier. Jeg er takknemlig for at noen tar på seg slike jobber, hvor det betydelig risiko for å havne i samme situasjon som deg i løpet av en lang karriere.

Jeg håper du finner en psykolog som kan få deg til å sortere tankene så du kan gå videre.

Takk for forståelse Gargamel. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er nok på høy tid å tilgi seg selv. Tror det er bedre å ta sannheten innover seg og akseptere enn å bruke mye energi på prøve å holde tankene borte. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Ansolutt. Og kanskje er det en strenghet du har ovenfor deg selv, som var etablert før denne hendelsen skjedde som gjør at dette er så vanskelig? Det var mitt poeng ifht. at behandler muligens tenker at enda mer grunnleggende strukturer er hovedproblemet. At det først er når disse løsner du kan klare å tilgi deg selv for denne hendelsen.
 

Det kan godt hende at dette er helt feil for ditt vedkommende, men jeg har opplevd selv å bli provosert over at behandler ønsker fokus på andre områder enn det jeg selv opplever som relevant. Først i etterkant har jeg sett omsorgen og nytten i det. 

Anonymkode: 1f589...646

[frosken]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var sykepleier. Hadde mye ansvar alene på vår avd og det var stor gjennomtrekk på leger så ofte måtte vi ta avgjørelser selv som var vanskelige. Jeg opplevde et traume på jobb og satt igjen med en ødeleggende skyldfølelse. Prøvde flere ganger å få til en samtale med lederen på jobben men overlegen som var ansvarlig hadde ikke tid før det hadde gått mange måneder. Da var jeg så psykisk dårlig at det ikke gikk an å ha en fornuftig samtale med meg. Senere har jeg prøvd å snakke med psykolog om saken. Han har nærmest vært litt belærende. Mener at siden jeg er sykepleier har ikke jeg noe ansvar da det er legene som har det formelle ansvaret så da er det jo ikke noe problem. Dette burde jeg jo tåle. Så derfor må det ha vært en annen grunn til min psykiske knekk. Forvirrende egentlig og frustrerende at min opplevelse ikke blir tatt på alvor og jeg begynner noen ganger å lure på min egen forstand. Psykologen har nesten gitt inntrykk av å vite mer om hvordan min arbeidplass fungerer enn meg. Nå bare nikker jeg og sier ja og ha, tørr ikke snakke om det lenger. Jeg fikk aldri hjelp med det som jeg tror utløste min psykiske krise men har slått meg til ro med det. Kanskje det ikke er så viktig ? Norge har nå enda en sykepleier som ikke utøver yrket sitt. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Hvor mye det er nødvendig å snakke detaljert om en utløsende hendelse, vil det kunne være litt ulike oppfatninger om. Men når du selv fortsatt føler at denne episoden har vært så ødeleggende for deg, så synes jeg det er en selvfølge at dette brukes tid på i terapitimene dine. Tror du vil være verdt å gjøre et nytt forsøk på å få psykologen med på å utforske dine tanker og følelser knyttet til hendelsen, eller er du ganske sikker på at vedkommende mener det ikke skal gis tid i timene?

Kanskje bør du se etter andre terapimuligheter? 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, frosken skrev:

Hvor mye det er nødvendig å snakke detaljert om en utløsende hendelse, vil det kunne være litt ulike oppfatninger om. Men når du selv fortsatt føler at denne episoden har vært så ødeleggende for deg, så synes jeg det er en selvfølge at dette brukes tid på i terapitimene dine. Tror du vil være verdt å gjøre et nytt forsøk på å få psykologen med på å utforske dine tanker og følelser knyttet til hendelsen, eller er du ganske sikker på at vedkommende mener det ikke skal gis tid i timene?

Kanskje bør du se etter andre terapimuligheter? 

Enig i dette. Jeg tror faktisk ikke at jeg vil tørre å gå i detaljer over lang tid. Men å likevel få en slags forståelse for hvordan og hvorfor opplevelsen påvirker meg enda. Det har noe med å ha vært sammen med et annet mennesker gjennom det vonde  , nå står jeg litt alene i det. Så vil jeg gjerne tørre å møte mennesker igjen og være sosial uten frykten for at det skal skje en katastrofe. Uten å være konstant på vakt. Uten påtrengende minner. Kanskje psykologen er litt på vakt for mine reaksjoner og venter på et initiativ fra meg. Jeg får spørre han. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ansolutt. Og kanskje er det en strenghet du har ovenfor deg selv, som var etablert før denne hendelsen skjedde som gjør at dette er så vanskelig? Det var mitt poeng ifht. at behandler muligens tenker at enda mer grunnleggende strukturer er hovedproblemet. At det først er når disse løsner du kan klare å tilgi deg selv for denne hendelsen.
 

Det kan godt hende at dette er helt feil for ditt vedkommende, men jeg har opplevd selv å bli provosert over at behandler ønsker fokus på andre områder enn det jeg selv opplever som relevant. Først i etterkant har jeg sett omsorgen og nytten i det. 

Anonymkode: 1f589...646

Kan godt hende du har rett. Jeg vet bare ikke enda. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

[AnonymBruker]

Har opplevd noe av det samme. Å snakke om årsak så jeg, i mitt tilfelle, på som overvurdert. Det var når vi sluttet å snakke om årsak at bedringen kom.

Anonymkode: 4cf15...b00

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er bedre å ta sannheten innover seg og akseptere enn å bruke mye energi på prøve å holde tankene borte. 

Anonymkode: 51e9e...7e6

Der sa du det.. det beste er erkjennelse og aksept. Det er dette du må jobbe med. Det kunne ikke vært formulert bedre. Det kan være veien mot mer friskhet og lettelse. Har du prøvd å jobbe med deg selv mens du er ute i naturen/marka? Gå en litt strabasiøs tur mens du jobber med å tilgi deg selv. Roen i naturen kan gjøre underverker. 

Anonymkode: 5f996...ef4

[AnonymBruker]

Det er klart dette skulle vært snakket om da det skjedde. Alt annet er feil. Men i helsevesenet skjules feil hele tiden. Og sikkert enda mer før, om dette er mange år siden. Men fortsatt står det ofte ikke nevnt med en bokstav noe sted at en feil er skjedd. Det skal ties og folk skal beskyttes. Ingen har ansvaret.

Men som sykepleier selv forstår jeg at du føler ansvar og skyld om det var du som utførte det «katastrofale»... selvom du kanskje bare gjorde som legen sa. Vi er jo opplært til å hjelpe, ikke skade. Men skyld skulle vært skikkelig fordelt for lenge siden. 
Skylda skal hvert fall ikke du bære alene. 

Du får ikke endret på det som skjedde, du mente ikke å skade og kunne ikke vite. Det er ingenting du kan gjøre for å få det ugjort. Det du kan gjøre for deg selv er å leve. Gjøre ting som gjør deg godt. Prøve å tilgi. Tenke på andre ting. Du kan ikke la livet ditt passere fordi du gjorde feil én gang. 
Om ikke behandleren hjelper deg burde du bytte hvis mulig. ❤️

Anonymkode: d0bdb...824

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart dette skulle vært snakket om da det skjedde. Alt annet er feil. Men i helsevesenet skjules feil hele tiden. Og sikkert enda mer før, om dette er mange år siden. Men fortsatt står det ofte ikke nevnt med en bokstav noe sted at en feil er skjedd. Det skal ties og folk skal beskyttes. Ingen har ansvaret.

Men som sykepleier selv forstår jeg at du føler ansvar og skyld om det var du som utførte det «katastrofale»... selvom du kanskje bare gjorde som legen sa. Vi er jo opplært til å hjelpe, ikke skade. Men skyld skulle vært skikkelig fordelt for lenge siden. 
Skylda skal hvert fall ikke du bære alene. 

Du får ikke endret på det som skjedde, du mente ikke å skade og kunne ikke vite. Det er ingenting du kan gjøre for å få det ugjort. Det du kan gjøre for deg selv er å leve. Gjøre ting som gjør deg godt. Prøve å tilgi. Tenke på andre ting. Du kan ikke la livet ditt passere fordi du gjorde feil én gang. 
Om ikke behandleren hjelper deg burde du bytte hvis mulig. ❤️

Anonymkode: d0bdb...824

Takk❤️. 

Anonymkode: 51e9e...7e6