Hjelp en av mine nærmeste har plutselig forandret seg!

[AnonymBruker]

Dette er en god venn jeg besøker ofte og ellers møter hyppig i sosiale lag der vi er flere. Hun er vanligvis rolig og litt introvert. Prater lite, men når hun først prater er det stort seg veldig interessant det hun sier. Hun er både intellektuell og sosialt intelligent på mange områder. En svært behagelig person å være rundt.

Nå siste tiden har hun derimot plutselig blitt svært glad i å prate. Hun prater omtrent uten stopp og det blir mindre og mindre dialog mellom oss. Jeg kommer rett og slett ikke til ordet. Jeg blir nesten nødt til å avbryte for å få sjans til å kommentere det hun sier. Det er rett og slett skikkelig slitsomt å forholde seg til. Ikke tørr jeg ringe henne lengre heller, for da blir samtalen aldri ferdig.

Hun har i tillegg innsikt i forandringen. Sier selv hun plutselig har fått sterkt behov for å prate for tiden og at det bare er slik det er. Hun trives med det. Sier hun kan mye om bipolar sykdom og kjenner seg igjen i noe, men likevel altfor lite til at disse symtomene stemmer overens med henne. Det er ‘kun kjeften som har blitt litt hypoman’😳

Dette trengte altså ikke være et problem, hun trives med seg selv og er glad. Men jeg og andre rundt oss syns altså dette har blitt svært ubehagelig og slitsomt.

Så hvordan si noe om dette til henne uten å såre henne? Altså vi kommenterer ofte litt lattermildt at ‘nå prater du så mye at vi ikke kommer til’.  Da bare ler hun det bort og tar det virkelig ikke på alvor. Hun svarer bare at ‘jeg MÅ prate mye...sånn er det bare. Akkurat som dette bare er noe vi må finne oss i.

Nå har det jo blitt sånn at jeg nesten unngår å stille på ting der hun er. Blir jo, helt utslitt av væremåten og det å,ikke slippe til ordet. Jeg er litt introvert selv og hun og meg var egentlig nokså like før. Så føles som jeg har mistet en god venn. Eller kanskje det er meg det er noe galt med som ikke takler dette bedre?

Noen råd?😥

Anonymkode: 3d419...401

[AnonymBruker]

Trådstarter her! En viktig detalj er at praten ofte ‘løper fra den ene tingen til den andre og noen ganger blir den usammenhengende. Hun kommer ofte med spesielle påstander det ikke ser ut til å være hold i. Ofte ting hun skal ‘ha lest en plass eller sett i en eller annen dokumentar hun ikke husker hvilken eller hva kanal, men som vi mistenker hun ofte dikter opp😕 Hun virke glad, men prater samtidig om at hun føler seg mye tung og nedfor nå mørketiden...og at hun opplever at helsa er skrantende (fysisk).

 

Anonymkode: 3d419...401

[AnonymBruker]

Usikker på hva du egentlig spørr om her, men dersom du føler hun bare overkjører deg og dere ikke lenger har et likestilt vennskapsforhold så er det like greit å avslutte relasjonen først som sist tenker jeg.

Anonymkode: b285e...ee6

[kupton]

Det er rimelig sikkert at dette er en hypomani. Det føles ofte svært behagelig for den det gjelder - i hvert fall første gang. Hun lander nok snart, og da er det fare for at hun blir deprimert. De fleste trenger dessverre å ha noen hypomanier med etterfølgende utmattelse før de innser at også hypomanier må behandles.

[AnonymBruker]

På 17.12.2019 den 9.23, kupton skrev:

Det er rimelig sikkert at dette er en hypomani. Det føles ofte svært behagelig for den det gjelder - i hvert fall første gang. Hun lander nok snart, og da er det fare for at hun blir deprimert. De fleste trenger dessverre å ha noen hypomanier med etterfølgende utmattelse før de innser at også hypomanier må behandles.

Mistenkte vel egentlig det ja. Men hvordan skal jeg/vi forholde oss til dette? Hva kan vi si til henne for å få henne til,å skjønne at dette ikke er helt ok og at hun kanskje bør gjøre noe med adferden sin? Hun sier jo hun har det veldig bra for tiden og trives tydeligvis selv med væremåten.

Vet forøvrig at hun tar antidepressiva og har gjort det over lang tid. Pga tunge perioder, særlig i mørketiden. Kan dette hindre at hun går inn en evt depresjon ‘utmattelsesfølelse?

Anonymkode: 3d419...401

[XbellaX]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mistenkte vel egentlig det ja. Men hvordan skal jeg/vi forholde oss til dette? Hva kan vi si til henne for å få henne til,å skjønne at dette ikke er helt ok og at hun kanskje bør gjøre noe med adferden sin? Hun sier jo hun har det veldig bra for tiden og trives tydeligvis selv med væremåten.

Vet forøvrig at hun tar antidepressiva og har gjort det over lang tid. Pga tunge perioder, særlig i mørketiden. Kan dette hindre at hun går inn en evt depresjon ‘utmattelsesfølelse?

Anonymkode: 3d419...401

Vær ærlig og direkte på hvordan du opplever henne, fortell henne det Kupton skrev i innlegget over. 

[kupton]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan dette hindre at hun går inn en evt depresjon ‘utmattelsesfølelse?

Det kan det. Men det kan også være årsaken til at hun er hypoman, og det vedlikeholder hypomanien. En del får klargjort sin bipolare disposisjon ved at AD utløser mani eller hypomani.

Retningslinjene sier at en skal seponere AD når den utløser hypomani. En løsning er jo å orientere legen hennes.

[AnonymBruker]

13 timer siden, kupton skrev:

Det kan det. Men det kan også være årsaken til at hun er hypoman, og det vedlikeholder hypomanien. En del får klargjort sin bipolare disposisjon ved at AD utløser mani eller hypomani.

Retningslinjene sier at en skal seponere AD når den utløser hypomani. En løsning er jo å orientere legen hennes.

Takk for informativt svar og tips! Hi

Anonymkode: 3d419...401

[Janus30]

På 17.12.2019 den 1.42, AnonymBruker skrev:

Dette er en god venn jeg besøker ofte og ellers møter hyppig i sosiale lag der vi er flere. Hun er vanligvis rolig og litt introvert. Prater lite, men når hun først prater er det stort seg veldig interessant det hun sier. Hun er både intellektuell og sosialt intelligent på mange områder. En svært behagelig person å være rundt.

Nå siste tiden har hun derimot plutselig blitt svært glad i å prate. Hun prater omtrent uten stopp og det blir mindre og mindre dialog mellom oss. Jeg kommer rett og slett ikke til ordet. Jeg blir nesten nødt til å avbryte for å få sjans til å kommentere det hun sier. Det er rett og slett skikkelig slitsomt å forholde seg til. Ikke tørr jeg ringe henne lengre heller, for da blir samtalen aldri ferdig.

Hun har i tillegg innsikt i forandringen. Sier selv hun plutselig har fått sterkt behov for å prate for tiden og at det bare er slik det er. Hun trives med det. Sier hun kan mye om bipolar sykdom og kjenner seg igjen i noe, men likevel altfor lite til at disse symtomene stemmer overens med henne. Det er ‘kun kjeften som har blitt litt hypoman’😳

Dette trengte altså ikke være et problem, hun trives med seg selv og er glad. Men jeg og andre rundt oss syns altså dette har blitt svært ubehagelig og slitsomt.

Så hvordan si noe om dette til henne uten å såre henne? Altså vi kommenterer ofte litt lattermildt at ‘nå prater du så mye at vi ikke kommer til’.  Da bare ler hun det bort og tar det virkelig ikke på alvor. Hun svarer bare at ‘jeg MÅ prate mye...sånn er det bare. Akkurat som dette bare er noe vi må finne oss i.

Nå har det jo blitt sånn at jeg nesten unngår å stille på ting der hun er. Blir jo, helt utslitt av væremåten og det å,ikke slippe til ordet. Jeg er litt introvert selv og hun og meg var egentlig nokså like før. Så føles som jeg har mistet en god venn. Eller kanskje det er meg det er noe galt med som ikke takler dette bedre?

Noen råd?😥

Anonymkode: 3d419...401

Dette er hypomani. Når kjeften går på full guffe er det fordi tankene raser på full guffe.

Taleflom er blant de aller sikreste symptomene på (hypo)mani.