Kupton eller andre ?

[AnonymBruker]

Hvis jeg opplever meg selv som deprimert , hvor mye betyr det i forhold til å få den diagnosen? Sa dette til psykologen og han benektet det. At jeg ikke kunne være deprimert siden jeg jo møtte til timen og fungerer relativt greit sosialt. Han kunne til nød gå med på en lettere variant av mild depresjon. Dessuten mente han at en noe lunde intelligent person ville forstå årsaken til plagene og gjøre noe med det. Hva er det da som feiler meg? Jeg vil bare dø, føler ingen glede og sover dårlig. Forstår jo nå at det sikkert bare er en veldig lett depresjon men det gjør så vondt. Holder ikke ut dette intense indre presset og håpløshetsfølelsen.  Og kan jeg ikke få hjelp med det siden det er så lite ? Er grunnen til at jeg føler meg deprimert at jeg er dum ? 

Anonymkode: 481d0...ad6

[kupton]

Jeg slutter aldri å forundre meg over den totale kompetansesvikt som finnes hos enkelte behandlere. Ca 2/3 av pasienter som går i en poliklinikk har varianter av affektive lidelser/depresjon. Disse er altså egentlig ikke syke siden de klarer å møte opp.

At du opplever deg selv som deprimert (og med det betydelig endret fra når du ikke var deprimert), betyr mye for diagnosen. Du kan jo ta denne testen (BDI) og se hvilken sum du får.

Jeg er rimelig sikker på at denne psykologen ikke kan hjelpe deg - dessverre.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, kupton skrev:

Jeg slutter aldri å forundre meg over den totale kompetansesvikt som finnes hos enkelte behandlere. Ca 2/3 av pasienter som går i en poliklinikk har varianter av affektive lidelser/depresjon. Disse er altså egentlig ikke syke siden de klarer å møte opp.

At du opplever deg selv som deprimert (og med det betydelig endret fra når du ikke var deprimert), betyr mye for diagnosen. Du kan jo ta denne testen (BDI) og se hvilken sum du får.

Jeg er rimelig sikker på at denne psykologen ikke kan hjelpe deg - dessverre.

Takk for svar. Problemet med en slik test er når det blir snakk om hva som er normalt for meg. Har følt det slik av og på de siste årene. Hatt en lengre relativt grei periode for helt plutselig å føle meg veldig deprimert igjen. Begynte med indre skjelving og svimmelhet. Klarte ikke snakke med legen uten å føle at kroppen dirret. Føler meg helt tom i dialog med mine nærmeste, klarer ikke engasjere meg eller få noe gjort. Samtidig som jeg bekymrer meg intenst og føler ALT er overveldende. Men samtidig han jeg glimte til helt sånn plutselig og le og tøyse litt for like plutselig å dette helt ned i kjelleren.  Prøver å svare på testen du viser til ved å krysse av mindre der jeg er usikker. Kommer ut på ca 32 da. Jeg har hatt og har en belastende livssituasjon og det virker jo inn. Så da er det jo kanskje normalt å føle det slik jeg gjør. Det mener i hvert fall psykologen. 

Anonymkode: 481d0...ad6

[kupton]

En depresjon er en depresjon uavhengig om den er "forståelig" eller ikke. Grenseverdien for depresjon er 10, så å avfeie at du er deprimert, virker meget forhastet.