Nå er det nok kjenner jeg..

[Glitter]

Ja, nå er det nok. Vil bare kaste resten av julen vekk. Ville helst vært i svime, neddopet på diverse for å slippe å føle. 

Har brukt ALT jeg har for å gi ungene noen fine dager og jeg tror de har hatt det ganske godt med å ha vært med meg i 5 dager. Eller 4 da. De var en natt uten meg hos min mor. Så lenge har vi ikke vært sammen i strekk på tre år. 

Men nå er jeg bare fylt opp til randen av destruktive tanker og at jeg ikke makter å leve opp til alt som jeg burde som mor og som medlem av samfunnet. Jeg vil bare ikke mer. Kan jo håpe at når jeg kommer hjem i morgen og får roet litt ned at trykket vil roe seg, men er også redd det heller vil fortsette å vokse så jeg ender opp innlagt på nyåret. 

Det virker bare så meningsløst å stadig vekk måtte inn for å forebygge alvorlig skade eller død eller andre dumme ting for så å komme hjem og holde ut en ny periode før jeg blir for dårlig igjen. Det føles ikke som et verdig liv. Så tanker om å drite i å være forebyggende dukker opp og bare la det skure og gå til jeg slutter å puste framfor å hele tiden kjempe for nettopp å fortsette å puste. 

Men jeg har barn jeg har barn jeg har barn jeg har barn. Nå må jeg jobbe med tankene mine, men siden jeg er så sliten så har de mye mer makt over meg. 

Jeg trenger å gråte, men får det ikke til. Så jeg vil selvskade, men det er for skammelig å måtte dra på legevakten og etter det legge merke til at folk ser jeg har fått nye arr. Skal jeg ta meg en kveld med rus da? Neeei det må jeg holde meg unna. 

Så ja. Sånn går nå dagene i hodet mitt. Tror min virkelighetsoppfatning er ganske annerledes enn de jeg har rundt meg. Vet ikke om det er jeg eller de som har rett syn på livet og virkeligheten. 

Jeg elsker ungene mine, men hadde jeg visst jeg skulle bli så syk og så lei av livet i så ung alder så hadde jeg avstått fra å få barn. Både fordi de fortjener bedre, men også fordi det er en byrde å måtte fungere og leve fordi at de trenger meg. Jeg trenger vel på en måte dem og. Det er utelukkende på grunn av dem at jeg har blitt rusfri og at jeg lever. Men var det fordi JEG ønsker å være i livet deres eller var det av dårlig samvittighet? Husker jeg gråt mye den perioden jeg ikke klarte å nyktre opp og dermed ikke så dem på noen måneder før jeg kom meg i behandling. 

Men jeg savner da jeg ruset meg også. Av mange grunner. Det var et helt annet liv hvor jeg slapp alt ansvar jeg har gått og bært på. Et ansvar jeg forsøker å mestre nå, men som jeg ikke klarer. 

[AnonymBruker]

Må bare spørre, nå er ikke jeg noe særlig kjent på forumet her, men du har jo barn sier du så du må jo ha det bra en periode i livet ditt tidligere... Så da lurer man jo på hva var det som gjorde at det gikk bra da og ikke nå? Og skjedde det noe spesielt som endret alt? Hvorfor er du så ustabil nå og ikke tidligere da du var yngre?

 

Anonymkode: c4f31...681

[AnonymBruker]

Hatt det bra skulle det stå

Anonymkode: c4f31...681

[cilie]

@Glitter Håper det blir bedre i morgen! Husk at jula kan være tøff på mange måter. 

[Gjest Visma]

Du er så god på å sette ord på ting, Glitter! Veldig leit at du sliter sånn! Håper at det på et vis vil snu sånn at du blir bedre og ikke verre. Hvis det er bipolar du sliter med (vet at du har mistanke om det selv), kan det i alle fall for meg snu begge veier i løpet av  relativt kort tid. 

Hold ut, klem. 

Endret 24. desember 2019 av Visma

[stjernestøv]

@Glitter jeg kjenner det igjen fra mine var små,den psykiske smerten er uutholdelig. Klem til deg ❤

Endret 24. desember 2019 av stjernestøv

[Glitter]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må bare spørre, nå er ikke jeg noe særlig kjent på forumet her, men du har jo barn sier du så du må jo ha det bra en periode i livet ditt tidligere... Så da lurer man jo på hva var det som gjorde at det gikk bra da og ikke nå? Og skjedde det noe spesielt som endret alt? Hvorfor er du så ustabil nå og ikke tidligere da du var yngre?

 

Anonymkode: c4f31...681

Jeg har slitt psykisk fra jeg var barn og kjempet for å holde hodet over vannet noe jeg klarte til en viss grad i mange år. Faren til barna mine psykisk mishandlet meg i ni år og den dagdn jeg klarte å gå fra han så knakk jeg fullstendig sammen. Den kampmodusen jeg hadde vært i for å overleve sviktet og alt som har ligget latent i meg brøt ut. Sliter også med sterk ensomhet, traumer og utmattelse som har kommet i ettertid. 

Livet kan endre seg til det verre dessverre. Men jeg har aldri vært lykkelig som jeg kan huske. 

9 timer siden, cilie skrev:

@Glitter Håper det blir bedre i morgen! Husk at jula kan være tøff på mange måter. 

Takk. ❤

9 timer siden, Visma skrev:

Du er så god på å sette ord på ting, Glitter! Veldig leit at du sliter sånn! Håper at det på et vis vil snu sånn at du blir bedre og ikke verre. Hvis det er bipolar du sliter med (vet at du har mistanke om det selv), kan det i alle fall for meg snu begge veier i løpet av  relativt kort tid. 

Hold ut, klem. 

Håper også det. Det er alltid verre på kvelden enn på morgenen, så fortvilelsen er ikke like stor akkurat nå. Men føler ikke for å stå opp akkurat. 

Takk. 

9 timer siden, stjernestøv skrev:

@Glitter jeg kjenner det igjen fra mine var små,den psykiske smerten er uutholdelig. Klem til deg ❤

Takk. ❤ 

 

 

[Trine]

Nå vet du at fire dager med barna, er for mye. Kanskje du heller skulle prøve å være med dem oftere, men over en kortere periode? I går klarte du å skrive, fremfor å selvskade eller ruse. Fortsett med den strategien. Hoper det seg opp, skriv det ned. Få det ut av hodet.

Hvem er det som bestemmer hva du burde få til som mor? Hjelper det noe å tenke på alt du ikke får til? Føler du at du får til mer dersom du straffer deg selv for å ikke få til? Spør du meg, syns jeg det er imponerende at noen klarer fire-fem dager sammen med unger. Kanskje på tide å tilpasse kravene til deg selv etter ditt nivå? Jeg mener helt seriøst at du burde være stolt av deg selv for å klare å gi så mye i så mange dager. Sammenlign deg selv med deg selv, ikke med alle andre!

Husk at ingen vanlige foreldre gir alt de har for at ungene skal ha noen fine dager. Husk at for vanlige folk, er det ikke så big deal å "gi alt" i en liten periode. De blir slitne, også er de tilbake til seg selv. Du derimot, har en hjerne som er litt annerledes koblet og det må/bør du ta hensyn til. Prøver du å fungere som alle andre, kommer du til å mislykkes, gang på gang. Prøver du heller å finne ut hvem du er og hvordan du fungerer, og lever etter det, kommer du til å lykkes. Ikke med engang, men sakte med sikkert. I år klarte jeg å si "jeg kommer ikke 1. juledag for i år har jeg bestemt meg for å ta hensyn til meg selv og har gjort en avtale med skogen". Legen min mente jeg hadde kommet langt når jeg faktisk klarte å sette meg selv først. I går klarte jeg ta en 10 min pause fra selskapet, helt uten dårlig samvittighet. Det har jeg ikke helt fått til de to forrige åra. Og jeg tenker, jepp, unger er unger, og det må de få lov til. Men jeg er også meg, og det må jeg få lov til.

Får du noen oppfølgig fra kommunen? Noen som kan hjelpe deg med strategier for å komme igjennom hverdagen og spesielle anledninger? Jeg merker ihvertfall at jeg har nytte av at noen hjelper meg med strategier for at jeg ikke skal bli fullstendig ødelagt. Noen som kan hjelpe meg å planlegge, slik at ting kan fungere best mulig for meg.

[Gjest Visma]

2 timer siden, Glitter skrev:

Håper også det. Det er alltid verre på kvelden enn på morgenen, så fortvilelsen er ikke like stor akkurat nå. Men føler ikke for å stå opp akkurat. 

Takk. 

Det du sier her med at det er verst om kvelden fikk meg ganske interessert, for sånn er det for meg også når jeg er i en sånn periode! Alle steder man leser og hører om depresjon så får man vite at depresjonen er tyngst om morgenen, og at den letter utover ettermiddagen og kvelden. At søvn har en depressiv effekt, osv. 

Men min erfaring er det motsatte, og jeg har hatt kontakt med andre bipolare som også har den erfaringen. For meg er det lettest om morgenen og litt utover dagen, og så kan det bli tyngre og tyngre utover ettermiddagen og kvelden. Stikk i strid med det som altså sies om depresjon. 

Søvn for meg gir absolutt ikke mer tungsinn, men heller bedring av tung sinnstilstand. Ved bipolar depresjon er det jo også gjerne sånn at man sover mer/har mer behov for søvn, enn ved vanlig depresjon. Og for meg funker det ofte å sove litt når jeg har det som tyngst. Det kan hjelpe bare med en time eller to på ettermiddagen, så blir jeg straks bedre. Rart kanskje, men sånn er det i alle fall mange ganger med meg. 

Ønsker deg masse god bedring! Ta vare på deg selv!

[Glitter]

1 time siden, Visma skrev:

Det du sier her med at det er verst om kvelden fikk meg ganske interessert, for sånn er det for meg også når jeg er i en sånn periode! Alle steder man leser og hører om depresjon så får man vite at depresjonen er tyngst om morgenen, og at den letter utover ettermiddagen og kvelden. At søvn har en depressiv effekt, osv. 

Men min erfaring er det motsatte, og jeg har hatt kontakt med andre bipolare som også har den erfaringen. For meg er det lettest om morgenen og litt utover dagen, og så kan det bli tyngre og tyngre utover ettermiddagen og kvelden. Stikk i strid med det som altså sies om depresjon. 

Søvn for meg gir absolutt ikke mer tungsinn, men heller bedring av tung sinnstilstand. Ved bipolar depresjon er det jo også gjerne sånn at man sover mer/har mer behov for søvn, enn ved vanlig depresjon. Og for meg funker det ofte å sove litt når jeg har det som tyngst. Det kan hjelpe bare med en time eller to på ettermiddagen, så blir jeg straks bedre. Rart kanskje, men sånn er det i alle fall mange ganger med meg. 

Ønsker deg masse god bedring! Ta vare på deg selv!

Ja akkurat sånn er det med meg også. Ved min første innleggelse for tre år siden så ble det på grunn av blant annet disse tingene satt diagnosen alvorlig atypisk depresjon. Kanskje det er mer riktig å sette det i kategorien bipolar depresjon. Samme med det at uansett hvor alvorlig deprimert jeg er så kan jeg lyse opp og le hvis situasjonen er munter nok. Som når jeg møtte kompisen min. Jeg var sengeliggende av depresjon, men når han kom kunne jeg le og smile for vi har en relasjon basert på mye og litt spesiell humor. Men så snart han var dratt så var jeg helt invalidiserende deprimert igjen.

Tusen takk for det!

 

[Gjest Visma]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Samme med det at uansett hvor alvorlig deprimert jeg er så kan jeg lyse opp og le hvis situasjonen er munter nok. Som når jeg møtte kompisen min. Jeg var sengeliggende av depresjon, men når han kom kunne jeg le og smile for vi har en relasjon basert på mye og litt spesiell humor. Men så snart han var dratt så var jeg helt invalidiserende deprimert igjen

Akkurat sånn er det med meg også. Jeg kan lysne opp og smile og le hvis situasjonen er munter nok, selv om jeg er langt nede i depresjon.

Jeg tror det er mye større forskjell på vanlig depresjon og bipolar depresjon enn det "de lærde" har konkludert med til nå. 

[Glitter]

1 minutt siden, Visma skrev:

Akkurat sånn er det med meg også. Jeg kan lysne opp og smile og le hvis situasjonen er munter nok, selv om jeg er langt nede i depresjon.

Jeg tror det er mye større forskjell på vanlig depresjon og bipolar depresjon enn det "de lærde" har konkludert med til nå. 

Veldig interessant. Takk for at du deler.

Jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg har bipolar2, men prøver også å ikke lete etter symptomer som kanskje ikke nødvendigvis er pga bipolar. Men ja. Jeg tror jeg er det. Eller har det.

[Gjest Visma]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Veldig interessant. Takk for at du deler.

Jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg har bipolar2, men prøver også å ikke lete etter symptomer som kanskje ikke nødvendigvis er pga bipolar. Men ja. Jeg tror jeg er det. Eller har det.

Ja, jeg synes også at det kan virke som at du har det. Jeg håper for din skyld at det blir foretatt en grundigere utredning mtp bipolar slik at du kan få riktige medisiner og bedre hjelp dersom du har det. 

Ønsker deg masse lykke til! Og så har jeg lyst til å gi deg et par klemmer, en klem på det en kinnet for god bedring, og en på det andre for lykke til videre både i julen og ellers!    *Klem, klem* ❤️

[Glitter]

3 timer siden, Visma skrev:

Ja, jeg synes også at det kan virke som at du har det. Jeg håper for din skyld at det blir foretatt en grundigere utredning mtp bipolar slik at du kan få riktige medisiner og bedre hjelp dersom du har det. 

Ønsker deg masse lykke til! Og så har jeg lyst til å gi deg et par klemmer, en klem på det en kinnet for god bedring, og en på det andre for lykke til videre både i julen og ellers!    *Klem, klem* ❤️

Tusen takk. Så snill du er. ❤

[Glitter]

Tilbakefall på bulimien fikk jeg også nå. Har innbilt meg at jeg har hatt spiseforstyrrelsen skikkelig under kontroll siden jeg både har holdt vekten, ikke har overspist og ikke kastet opp. Men sannheten er jo at jeg har hatt et strengt matregime for å ikke trigge meg selv til den ene eller andre veien. Og eneste motivasjon for å holde vekten stabil er fordi jeg ikke vil OPP i vekt. Fordi jeg vet at hvis jeg sulter meg tynnere enn jeg er nå så mister jeg kontroll og begynner å overspise igjen. Om jeg hadde klart å gå ned uten det med overspising og bulimi så hadde jeg gjort det. 

 Så fort jeg kom ut av det nå med bursdag og juledager så begynner alle tvangstankene igjen og angsten for å legge på meg. I går var jeg jo hos mamma og kunne ikke kvitte meg med det, men i dag her hjemme etter en del Julebrød og eggesalat så fikk jeg panikk og opp kom det. Nå spinner hodet mitt konstant for hvordan jeg skal legge opp morgendagens kosthold og trening for å kompensere for den obligatoriske julemiddagen. Enda jeg vet at det tar meg 1, maks to uker etter nyttår å få av det lille jeg går opp i løpet av denne juletiden. Er vel mest det at jeg som har hatt SÅ kontroll lenge nå skal miste kontrollen fullstendig når jeg først tillater meg å skeie litt skikkelig ut mer enn en iskaffe her og der og små smakebiter. 

Nå vil jeg at jula skal være over. Men hva da. 

Så stygge tanker jeg har om meg selv fordi jeg har vært usunn i noen dager. Rus, selvskading, spiseforstyrrelse og what not. Elendig til å regulere følelser og denne overbevisningen om at jeg MÅ være tynn hvis ikke raser verden. Savner da jeg var undervektig, men har satt en vektgrense og der har jeg holdt meg en stund. Så kom jeg faktisk 100 g under den nedre grensen her før jul og ble svært motivert til å gå bare litt til ned i vekt. Har nemlig hatt en grense som var to kg over der jeg er nå. Så gikk jeg ned ett kg og satte grensen der. Så ett kg til (fordi jeg klarer ikke tillate meg å øke mengden mat) og satte grensen der. Når jeg da så et nytt tall på vekta så fikk jeg lyst til å senke grensen igjen. Men det burde jeg ikke. Uansett har jeg vel gått opp i vekt nå. 

Jaja. Jeg må vel jobbe med meg selv rundt dette også. Kanskje det er fordi jeg er uten oppfølging i julen at alt sklir ut. 

Endret 25. desember 2019 av Glitter