Bekymringer.

[AnonymBruker]

Når man har voksne barn og de kommer til deg med sine problemer,hvordan unngå å bekymre seg? Det gjelder små og store kriser,jeg får sånn angst ut av det. Har prøvd å henvise til psykisk helse,men det er meg som får telefonene. Noen ganger har jeg nok med meg selv og mitt,har egne bekymringer og jeg er ingen psykolog men føler meg som en. Men er det ikke sånn her i livet at man skal stille opp for sine barn livet ut? Gjør ikke dere andre det? Men sannheten er jo at jeg kan ikke fikse alt,kan ikke knipse problemene bort. Livet består jo av utfordringer, psykiske,fysiske og økonomiske. Ikke er jeg rik heller og kan hjelpe med det, har hjulpet med flere tusen og er nå nesten tom for penger før neste trygd. Har ikke råd til å hjelpe mer,før hadde jeg alltid noen tusen igjen før neste trygd. Dattera mi trenger penger nå og vil jeg skal ta lån for henne,sa det til mannen min som ble kjempesint. Jeg bønnfalt han om å ikke nevne det,jeg strekker meg så langt jeg kan og får dårlig samvittighet når jeg ikke kan hjelpe. Hun er rett og slett full i problemer og full i angst,og jeg skal hjelpe som selv får angst. Vil være sterk og takle alt,men kjenner jeg blir sliten av å gi råd og berolige hver dag opptil flere ganger for dagen. Noen råd?

Anonymkode: b09c0...6b9

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når man har voksne barn og de kommer til deg med sine problemer,hvordan unngå å bekymre seg? Det gjelder små og store kriser,jeg får sånn angst ut av det. Har prøvd å henvise til psykisk helse,men det er meg som får telefonene. Noen ganger har jeg nok med meg selv og mitt,har egne bekymringer og jeg er ingen psykolog men føler meg som en. Men er det ikke sånn her i livet at man skal stille opp for sine barn livet ut? Gjør ikke dere andre det? Men sannheten er jo at jeg kan ikke fikse alt,kan ikke knipse problemene bort. Livet består jo av utfordringer, psykiske,fysiske og økonomiske. Ikke er jeg rik heller og kan hjelpe med det, har hjulpet med flere tusen og er nå nesten tom for penger før neste trygd. Har ikke råd til å hjelpe mer,før hadde jeg alltid noen tusen igjen før neste trygd. Dattera mi trenger penger nå og vil jeg skal ta lån for henne,sa det til mannen min som ble kjempesint. Jeg bønnfalt han om å ikke nevne det,jeg strekker meg så langt jeg kan og får dårlig samvittighet når jeg ikke kan hjelpe. Hun er rett og slett full i problemer og full i angst,og jeg skal hjelpe som selv får angst. Vil være sterk og takle alt,men kjenner jeg blir sliten av å gi råd og berolige hver dag opptil flere ganger for dagen. Noen råd?

Anonymkode: b09c0...6b9

Jeg tenker at foreldre og andre voksnes rolle er å tåle at de yngre ikke hele tiden har det greit, - uten at man selv svinger med. Lytte, snakke, komme med råd - men la de ordne opp selv i den grad de klarer. Men det er vanskelig å ikke bli litt for berørt når noen du er glad i strever. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Jeg tenker at foreldre og andre voksnes rolle er å tåle at de yngre ikke hele tiden har det greit, - uten at man selv svinger med. Lytte, snakke, komme med råd - men la de ordne opp selv i den grad de klarer. Men det er vanskelig å ikke bli litt for berørt når noen du er glad i strever. 

Ok. Hun har det aldri greit for det er alltid noe,er lei meg for det. Vil jo at de skal ha det godt,min sønn har det bedre da og noen vanskelige dager fra han tåler jeg bedre. Livet svinger jo, men å ha det konstandt dårlig det er psykisk lidelse og da er man hjelpetrengende. En hjelp jeg kanskje ikke kan gi,men jeg gjør så godt jeg kan. Barna betyr jo alt ❤️ 

Anonymkode: b09c0...6b9

[frosken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Hun har det aldri greit for det er alltid noe,er lei meg for det. Vil jo at de skal ha det godt,min sønn har det bedre da og noen vanskelige dager fra han tåler jeg bedre. Livet svinger jo, men å ha det konstandt dårlig det er psykisk lidelse og da er man hjelpetrengende. En hjelp jeg kanskje ikke kan gi,men jeg gjør så godt jeg kan. Barna betyr jo alt ❤️ 

Anonymkode: b09c0...6b9

Jeg tenker at det å være pårørende til voksne barn som sliter mye, er en stor belastning. Det er krevende å finne en balanse!  Viktig at du husker at du må vare i lang tid - derfor må du prøve å ikke slite deg ut. 

Jeg ble en gang fortalt av en psykiater at man hadde sett i forskning at det å være nærmeste pårørende til noen som gjennomgikk sterke smerter, medførte at også den pårørende fikk biologiske spor. Jeg har aldri funnet denne forskningen selv, men jeg synes den virker logisk - enten det gjelder fysisk eller psykisk smerte. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tenker at det å være pårørende til voksne barn som sliter mye, er en stor belastning. Det er krevende å finne en balanse!  Viktig at du husker at du må vare i lang tid - derfor må du prøve å ikke slite deg ut. 

Jeg ble en gang fortalt av en psykiater at man hadde sett i forskning at det å være nærmeste pårørende til noen som gjennomgikk sterke smerter, medførte at også den pårørende fikk biologiske spor. Jeg har aldri funnet denne forskningen selv, men jeg synes den virker logisk - enten det gjelder fysisk eller psykisk smerte. 

Ja det er en belastning og spesielt når det blir snakk om selvmord, men jeg tenker hun kanskje er for redd til det. Er jo redd for alt mulig men unødvendig å nevne det mener jeg,men noen har sykdom som gjør at de ikke ser andres behov og sorger. De ser mest seg selv. 

Ja jeg vil tro det setter sine spor. Takk for svar. 

Anonymkode: b09c0...6b9

[frosken]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er en belastning og spesielt når det blir snakk om selvmord, men jeg tenker hun kanskje er for redd til det. Er jo redd for alt mulig men unødvendig å nevne det mener jeg,men noen har sykdom som gjør at de ikke ser andres behov og sorger. De ser mest seg selv. 

Ja jeg vil tro det setter sine spor. Takk for svar. 

Anonymkode: b09c0...6b9

Vet ikke om du kan ha noe nytte av det, men det finnes en egen pårørendeforening i psykiatri: http://www.lpp.no/  Er imidlertid usikker på om de har tilbud som kan være hjelp til å finne en god balanse mellom engasjement og grensesetting, - ideelt sett burde de hatt det. 

Hvis ditt barn har forutsetninger til å forstå hvordan det hun sier kan virke på dere rundt, så går det kanskje an å diskutere hvordan det er ok å snakke om sine problemer. For noen hjelper det å bli bevisst på hvor sterkt ord som "selvmord" kan virke på omgivelsene, slik at de unnlater å være lettvinte mht hvilke ord de bruker om alvorlige temaer. Men som du sier, så varierer det jo i hvilken grad de er i stand til å se andres behov. 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, frosken skrev:

Vet ikke om du kan ha noe nytte av det, men det finnes en egen pårørendeforening i psykiatri: http://www.lpp.no/  Er imidlertid usikker på om de har tilbud som kan være hjelp til å finne en god balanse mellom engasjement og grensesetting, - ideelt sett burde de hatt det. 

Hvis ditt barn har forutsetninger til å forstå hvordan det hun sier kan virke på dere rundt, så går det kanskje an å diskutere hvordan det er ok å snakke om sine problemer. For noen hjelper det å bli bevisst på hvor sterkt ord som "selvmord" kan virke på omgivelsene, slik at de unnlater å være lettvinte mht hvilke ord de bruker om alvorlige temaer. Men som du sier, så varierer det jo i hvilken grad de er i stand til å se andres behov. 

 

Skal inn å kikke på den siden, takk. 

Skal prøve å snakke med henne om det,men har opplevd flere ganger at hun ser ikke ting fra mitt ståsted kun sitt eget. Men det gjelder vel å ikke gi opp. 

Anonymkode: b09c0...6b9