Naturlig forhold til ekskona?

[AnonymBruker]

Hei!

(PS: Langt innlegg. Håper du gidder å lese alt 😉)

Jeg har vært sammen med en mann i litt over halvannet år. Vi har begge barn fra tidligere forhold, men ingen sammen.

Han og mora til barna hans var gift i mange år, men gikk ifra hverandre for ca. 5 år siden. Deres felles barn er 14 og 11 år. Og de deler barna 50/50. Kjæresten min har sagt ifra starten, at de har et veldig godt samarbeid og er gode venner. Noe som i bunn og grunn er veldig bra. Men ekskona har sine problemer, og hun prioriterer ikke barna for å si det pent.  Så jeg er nå ikke helt sikker på at det egentlig er så bra som kjæresten min påstår.

Men… som den nye dama, har jeg reagert på visse ting. De feirer jul sammen, og barnas bursdager (forståelig nok). Dette foregår hjemme hos ekskona. Jeg har aldri blitt invitert. Da vi hadde vært sammen i litt over ett år, tok jeg det opp, at nå som vi hadde vært sammen en stund, ville det da ikke være naturlig å inkludere meg i barnas bursdager? Fikk til svar at det hadde han ikke tenkt over. Og at ingen av de andre kjærestene han hadde hatt, hadde blitt invitert heller. Men han har kun hatt korte forhold mellom ekskona og meg. Jeg ble nå uansett ikke invitert til sønnens bursdag som var…

14-åringen deres skal konfirmeres til sommeren. Og min kjæreste har sagt til sin ekskone at det er en selvfølge at jeg skal være der. Hun hadde protestert kraftig, og ment at det ikke var aktuelt. Hun skyldte på at sønnen ikke var komfortabel med dette, og at det ikke var naturlig at kjærester skulle bli inkludert. Men på det tidspunktet har vi vært sammen i 2 år. (Kjæresten min har sagt han skal prøve å snakke med sønnen og finne ut hva han egentlig mener om det uten at det er innlysende).

Jeg har vel egentlig skjønt at det må være ekskona som har problemer med å akseptere meg, og at eksmannen har gått videre i livet. Jeg nevnte for kjæresten min (i forbindelse med bursdagen for et halvt år siden) at jeg ikke engang hadde fått hilse på ekskona. Så rett etterpå skulle vi hente ungene hos henne, og da fikk jeg hilse på henne. Men hun møtte ikke engang blikket mitt, og virket overhode ikke interessert. Synes i grunn det er litt merkelig oppførsel av en voksen dame. Hadde det vært min eksmann som hadde ny dame, hadde jeg ønsket å bli bedre kjent med dama som omgås ungene mine. De feiret denne siste jula sammen også. Og jeg hadde sendt med gaver fra meg til han og barna, og til han fra hans nye «svigers». Fikk vite at ekskona hadde tydelig vist at hun mislikte at kjæresten min fikk gave fra meg. Og gavene han hadde fått fra mine foreldre, hadde han ikke engang tatt med dit, men pakket opp hjemme. Og dette reagerte jeg også på. Hvorfor skal han skåne denne dama så mye? Er det ikke på tide at hun godtar at han har et liv med en annen?

I kveld har kjæresten min og hans barn, invitert med ekskona/mora på middag og kino. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det kan bli litt mye. Særlig fordi jeg mener at om de skal være sammen slik, så burde også nye partnere bli inkludert, ellers er det jo noe om skurrer. Da føles det jo om de bare «leker familie». Og særlig for 11-åringen tror jeg det kan være noe uheldig. For jeg mistenker at hun fortsatt har forhåpninger om at mamma og pappa skal bli sammen igjen. Kjæresten min hadde nylig bursdag, og ungene hadde kjøpt gaver til han. Da han pakket opp gaven fra sin datter på 11 år, sa hun at nå hadde han noe som kunne minne han om mamma…

Misforstå meg rett… Jeg mener faktisk at det er en bra ting at fraskilte foreldre kan være sammen, og gjøre ting sammen med og for barna sine. Men som sagt da bør nye partnere inkluderes (ikke nødvendigvis HVER gang, men der det er mer naturlig).

Min kjæreste mener at de ikke kommer til å feire jul og slikt sammen når han og jeg  flytter sammen. Men det er enda halvannet år til vi kan det. I mellomtiden må jeg godta at de er en del sammen. Men jeg vet ikke om jeg kan godta, om jeg fortsatt blir ekskludert i alle sammenhenger.

Jeg synes det er vanskelig å si noe også, uten at det virker som om jeg er sjalu, eller at han mistolker meningen min med å si hva jeg føler og tenker om det. For jeg er redd han vil se på det som et angrep, når det ikke er det. Det er jo et ganske sensitivt tema…

 

Hva mener dere? Hva burde jeg si eller gjøre? Hva er egentlig normalt for nye partnere og måtte akseptere i en slik situasjon?

Takk for at du leste alt, det setter jeg pris på ❤️

Blir veldig glad for all respons ❤️

Anonymkode: 68f75...960

[Nicklusheletida]

Du kommer lengst med å være tålmodig. 

Det er helt naturlig at de feirer jul sammen de første årene etter skilsmissen. Dette gjør de for ungenes skyld. Ikke for egen skyld. 

Vi feiret de 5 første julene sammen, selv om vi hadde nye kjærester på hver vår kant. Dette har ungene takket oss for og det er ungene som betyr mest i den sammenheng.

De siste 3 årene har vi feiret med de nye kjærestene. Det føltes mer naturlig etter hvert også for ungene. 

I år hadde vi heller en førjulsmiddag sammen og den var det eldstedatter som stelte i stand i farens hus. 

Familien skal gjennom en prosess etter å ha levd mange år sammen. Det er naturlig at denne prosessen tar tid. 

Etter hvert vil du få større og større plass.

Når man går inn i et forhold med en x som  har barn og som har levd et liv tidligere, må man være forberdt på at ting kan ta litt tid. 

Jeg er veldig glad for at kjæresten var tålmodig med meg ❤ Han viste seg fra en side jeg verdsetter og som var med på å gjøre meg sikker i mitt valg . 

Når man har skaffet seg barn er man nødt til å sette seg selv til side for noen år. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Du kommer lengst med å være tålmodig. 

Det er helt naturlig at de feirer jul sammen de første årene etter skilsmissen. Dette gjør de for ungenes skyld. Ikke for egen skyld. 

Vi feiret de 5 første julene sammen, selv om vi hadde nye kjærester på hver vår kant. Dette har ungene takket oss for og det er ungene som betyr mest i den sammenheng.

De siste 3 årene har vi feiret med de nye kjærestene. Det føltes mer naturlig etter hvert også for ungene. 

I år hadde vi heller en førjulsmiddag sammen og den var det eldstedatter som stelte i stand i farens hus. 

Familien skal gjennom en prosess etter å ha levd mange år sammen. Det er naturlig at denne prosessen tar tid. 

Etter hvert vil du få større og større plass.

Når man går inn i et forhold med en x som  har barn og som har levd et liv tidligere, må man være forberdt på at ting kan ta litt tid. 

Jeg er veldig glad for at kjæresten var tålmodig med meg ❤ Han viste seg fra en side jeg verdsetter og som var med på å gjøre meg sikker i mitt valg . 

Når man har skaffet seg barn er man nødt til å sette seg selv til side for noen år. 

Takker så mye for svar ❤️ 

Ja, du har nok rett i at jeg må være tålmodig. Og kjæresten min sier jo at det er for barnas skyld, så må jo bare stole på at det stemmer. Det handler jo ikke om at jeg er redd for at de skal finne tilbake til hverandre. Jeg ønsker jo bare å være en del av hans barns liv også, og også kunne feire bursdager og slikt sammen. Og selvsagt håper jeg jo at hans ekskone skal akseptere meg med tiden også. For jeg har ingen planer om å gå noe sted 😉 

Anonymkode: 68f75...960

[Nicklusheletida]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker så mye for svar ❤️ 

Ja, du har nok rett i at jeg må være tålmodig. Og kjæresten min sier jo at det er for barnas skyld, så må jo bare stole på at det stemmer. Det handler jo ikke om at jeg er redd for at de skal finne tilbake til hverandre. Jeg ønsker jo bare å være en del av hans barns liv også, og også kunne feire bursdager og slikt sammen. Og selvsagt håper jeg jo at hans ekskone skal akseptere meg med tiden også. For jeg har ingen planer om å gå noe sted 😉 

Anonymkode: 68f75...960

Men  nå grep jeg kun tak i det i innlegget ditt som jeg har erfaring med. Ser det er mye mer og mye av dette synes jeg virker uanturlig. 

Jeg ville ha laget egen bursdagsfeiring hjemme hos dere og jeg ville også synes det var naturlig at du ble med på konfirmasjonen. 

Endret 3. januar 2020 av Nicklusheletida
.

[AnonymBruker]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

Men  nå grep jeg kun tak i det i innlegget ditt som jeg har erfaring med. Ser det er mye mer og mye av dette synes jeg virker uanturlig. 

Jeg ville ha laget egen bursdagsfeiring hjemme hos dere og jeg ville også synes det var naturlig at du ble med på konfirmasjonen. 

Har du noe i mot å fortelle hva du tenker er unaturlig, med tanke på det jeg har fortalt?

Ja,, er enig med deg. Vet det er flere i min kjærestes familie, som velger å ikke komme i bursdagen til barna, nettopp fordi det feires hos barnas mor (selv om det er lite voksent). Og jeg tenker, at dersom det viser seg at sønnen ønsker å ha meg i konfirmasjonen sin (uavhengig av hva moren sier og mener), så håper jeg kjæresten min står opp for meg, selv om hun fortsatt kommer til å stille seg på bakbeina. Festen skal selvfølgelig også foregå hjemme hos ekskona... Tror jeg kommer til å reagere ganske kraftig hvis jeg ikke blir invitert. Men hvis det virkelig er sånn at sønnen er ubekvem med dette, selv om jeg ikke kan skjønne det, vi er sammen ofte, og han har ikke sagt noe om det, så må jeg jo selvfølgelig forholde meg til det... Men da har vi igjen andre problemer... Huff... nei, dette er ikke enkelt...

Anonymkode: 68f75...960

[Nicklusheletida]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe i mot å fortelle hva du tenker er unaturlig, med tanke på det jeg har fortalt?

Ja,, er enig med deg. Vet det er flere i min kjærestes familie, som velger å ikke komme i bursdagen til barna, nettopp fordi det feires hos barnas mor (selv om det er lite voksent). Og jeg tenker, at dersom det viser seg at sønnen ønsker å ha meg i konfirmasjonen sin (uavhengig av hva moren sier og mener), så håper jeg kjæresten min står opp for meg, selv om hun fortsatt kommer til å stille seg på bakbeina. Festen skal selvfølgelig også foregå hjemme hos ekskona... Tror jeg kommer til å reagere ganske kraftig hvis jeg ikke blir invitert. Men hvis det virkelig er sånn at sønnen er ubekvem med dette, selv om jeg ikke kan skjønne det, vi er sammen ofte, og han har ikke sagt noe om det, så må jeg jo selvfølgelig forholde meg til det... Men da har vi igjen andre problemer... Huff... nei, dette er ikke enkelt...

Anonymkode: 68f75...960

Jeg reagerer blandt annet på at ikke konfirmasjonsfesten skal foregå på nøytral grund, slik at ikke hun alene kan styre gjestelista. 

Synes også at det er unødvendig å invitere på kino. Det kan virke som det i sum blir ganske mye ja. 

[frosken]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe i mot å fortelle hva du tenker er unaturlig, med tanke på det jeg har fortalt?

Ja,, er enig med deg. Vet det er flere i min kjærestes familie, som velger å ikke komme i bursdagen til barna, nettopp fordi det feires hos barnas mor (selv om det er lite voksent). Og jeg tenker, at dersom det viser seg at sønnen ønsker å ha meg i konfirmasjonen sin (uavhengig av hva moren sier og mener), så håper jeg kjæresten min står opp for meg, selv om hun fortsatt kommer til å stille seg på bakbeina. Festen skal selvfølgelig også foregå hjemme hos ekskona... Tror jeg kommer til å reagere ganske kraftig hvis jeg ikke blir invitert. Men hvis det virkelig er sånn at sønnen er ubekvem med dette, selv om jeg ikke kan skjønne det, vi er sammen ofte, og han har ikke sagt noe om det, så må jeg jo selvfølgelig forholde meg til det... Men da har vi igjen andre problemer... Huff... nei, dette er ikke enkelt...

Anonymkode: 68f75...960

Jeg synes du er i overkant opptatt av å få være til stede på disse arenaene som barna har sammen med begge sine foreldre. 

Kan godt forestille meg at det enkleste for konfirmanten er at nye kjærester holdes utenfor konfirmasjonen. Siden dere ikke er samboere foreløpig, så vil det etter min oppfatning ikke være påfallende om du ikke er invitert. Jeg synes det er mye viktigere med minst mulig konflikt i forbindelse med en konfirmasjon, enn at en ny partner til far er tilstede. 

[Lillemus]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener dere? Hva burde jeg si eller gjøre? Hva er egentlig normalt for nye partnere og måtte akseptere i en slik situasjon?

Takk for at du leste alt, det setter jeg pris på ❤️

Blir veldig glad for all respons ❤️

Anonymkode: 68f75...960

Greit nok at dere ikke feirer jul sammen ennå, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke feirer to bursdager? Det gjorde vi etter at vi ble skilt. Jeg ville ikke sendt med gaver til mannen fra deg og dine til dem på julaften, men heller hatt en liten pakke-åpne-seanse hjemme hos dere i etterkant. De første 3 julene feiret vi hver for oss og ingen sendte med ungenes pakker heller, men hadde to "julaftener", fra den 4. jula har vi feiret sammen alle sammen ettersom vi begge gjerne vil være sammen med ungene på julaften.  Vi er annethvert år hos oss og hos eksen og fruen.

Og jeg er helt enig med deg i at når man har vært kjærester i 2 år så er det naturlig at man er med i konfirmasjonen! Veldig synd at barnas mot ikke ser at hun gjør det bare verre for barna ved å boikotte deg på denne måten. Unger har vanligvis god plass i hjertene sine til å være glad i voksne som er glade i dem.

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg reagerer blandt annet på at ikke konfirmasjonsfesten skal foregå på nøytral grund, slik at ikke hun alene kan styre gjestelista. 

Synes også at det er unødvendig å invitere på kino. Det kan virke som det i sum blir ganske mye ja. 

Jeg tror nok at valget for konfirmasjonsfesten, er et resultat av et lavt budsjett, hovedsaklig. Men jeg er redd for at store deler av familien til kjæresten min, vil unngå å komme da. Og det er jo trist. 

Jeg føler at det har blitt mye nå ja. I kveld er det middag og kino med ekskona og ungene. Men de handler alltid gaver sammen til ungene. De kjører og henter hverandre på flyplassen. De inviterer hverandre hjem til seg. Blandt annet. Jeg har ikke vært en del av dette. Jeg har heller ikke sagt så mye til kjæresten min,  om at jeg reagerer på at det er så mye. Såvidt jeg vet,  var det han som gikk,  hun var ikke enig. Og nå virker det som om hun misliker meg,  fordi hun ikke takler at han har gått videre. Og da vet jeg ikke egentlig om det kun er for ungene...

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

21 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes du er i overkant opptatt av å få være til stede på disse arenaene som barna har sammen med begge sine foreldre. 

Kan godt forestille meg at det enkleste for konfirmanten er at nye kjærester holdes utenfor konfirmasjonen. Siden dere ikke er samboere foreløpig, så vil det etter min oppfatning ikke være påfallende om du ikke er invitert. Jeg synes det er mye viktigere med minst mulig konflikt i forbindelse med en konfirmasjon, enn at en ny partner til far er tilstede. 

Jeg sier ikke at jeg må være tilstede på alt kjæresten min,  ekskona og ungene gjør sammen. Men jeg er veldig mye sammen med ungene hans, og for meg,  er det naturlig å inkludere hverandre i barnas bursdager og sånt etterhvert. Min kjæreste mente det var en selvfølge at jeg skal være med på konfirmasjonen til sønnen hans. Det er ekskona som ikke takler tanken. Og det er ikke slik at jeg kommer til å krangle til meg en invitasjon. Jeg kommer heller ikke til å ville skape konflikter. Men når kjæresten din henger veldig mye sammen med x'en og man selv ikke blir inkludert når de "leker lykkelig familie", så hadde vel kanskje du reagert også? Som skrevet tidligere,  er jeg veldig for at man kan gjøre ting sammen med barna,  som foreldre,  selv om man er skilt. Og det er ikke alt man skal dra inn nye kjærester i. Men jeg er kun et menneske,  og jeg reagerer når det tar litt av. Tenker at det er veldig naturlig. 

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Lillemus skrev:

Greit nok at dere ikke feirer jul sammen ennå, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke feirer to bursdager? Det gjorde vi etter at vi ble skilt. Jeg ville ikke sendt med gaver til mannen fra deg og dine til dem på julaften, men heller hatt en liten pakke-åpne-seanse hjemme hos dere i etterkant. De første 3 julene feiret vi hver for oss og ingen sendte med ungenes pakker heller, men hadde to "julaftener", fra den 4. jula har vi feiret sammen alle sammen ettersom vi begge gjerne vil være sammen med ungene på julaften.  Vi er annethvert år hos oss og hos eksen og fruen.

Og jeg er helt enig med deg i at når man har vært kjærester i 2 år så er det naturlig at man er med i konfirmasjonen! Veldig synd at barnas mot ikke ser at hun gjør det bare verre for barna ved å boikotte deg på denne måten. Unger har vanligvis god plass i hjertene sine til å være glad i voksne som er glade i dem.

Nå bor ikke vi sammen enda. Og ifølge kjæresten min,  kan vi begynne å feire jul sammen når vi flytter sammen. Men det er rundt halvannet år til vi kan. Og jeg har ikke egentlig noe problem med at han og ungene feirer julen med ekskona. Men det er jo synd at hun ikke fikser at han har en ny kjæreste,  og derfor reagerer negativt om det skulle være gaver fra meg med til henne. Jeg har overlevert gavene fra meg og min familie til han. Han har selv valgt om han skulle ta de med til x'en eller ikke. I år valgte han å åpne fra mine foreldre hjemme hos seg selv. Men vi er godt voksne mennesker,  og da synes jeg det er merkelig at hun ikke er mer moden og kan akseptere at han har en ny kjæreste og har det veldig bra. Men siden hun ikke var enig i skilsmissen,  så antar jeg at det fortatt er veldig sårt for henne. 

Hun har faktisk prøvd å manipulere ungene til å ikke ville ha med meg på ferie,  som kjæresten min og ungene har spurt meg om å bli med på. Etter de hadde vært hos moren sin,  mente de plutselig at far og barn skulle dra alene... 

Synes faktisk det er vondt jeg. Jeg har ikke gjort noe for å fortjene at hun ikke tåler at jeg er der...

Anonymkode: 68f75...960

[frosken]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier ikke at jeg må være tilstede på alt kjæresten min,  ekskona og ungene gjør sammen. Men jeg er veldig mye sammen med ungene hans, og for meg,  er det naturlig å inkludere hverandre i barnas bursdager og sånt etterhvert. Min kjæreste mente det var en selvfølge at jeg skal være med på konfirmasjonen til sønnen hans. Det er ekskona som ikke takler tanken. Og det er ikke slik at jeg kommer til å krangle til meg en invitasjon. Jeg kommer heller ikke til å ville skape konflikter. Men når kjæresten din henger veldig mye sammen med x'en og man selv ikke blir inkludert når de "leker lykkelig familie", så hadde vel kanskje du reagert også? Som skrevet tidligere,  er jeg veldig for at man kan gjøre ting sammen med barna,  som foreldre,  selv om man er skilt. Og det er ikke alt man skal dra inn nye kjærester i. Men jeg er kun et menneske,  og jeg reagerer når det tar litt av. Tenker at det er veldig naturlig. 

Anonymkode: 68f75...960

Mitt utgangspunkt er at situasjonen er slik at hans ekskone ikke ønsker at dere skal gjøre disse tingene felles. Hvis alle hadde ønsket å gjøre disse tingene sammen, så hadde det jo ikke vært noe problem. Nå gjelder det å se på løsninger gitt den aktuelle situasjonen. Da mener jeg det er bedre å ikke lage noe særlig styr ut av dette. 

[Nicklusheletida]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok at valget for konfirmasjonsfesten, er et resultat av et lavt budsjett, hovedsaklig. Men jeg er redd for at store deler av familien til kjæresten min, vil unngå å komme da. Og det er jo trist. 

Jeg føler at det har blitt mye nå ja. I kveld er det middag og kino med ekskona og ungene. Men de handler alltid gaver sammen til ungene. De kjører og henter hverandre på flyplassen. De inviterer hverandre hjem til seg. Blandt annet. Jeg har ikke vært en del av dette. Jeg har heller ikke sagt så mye til kjæresten min,  om at jeg reagerer på at det er så mye. Såvidt jeg vet,  var det han som gikk,  hun var ikke enig. Og nå virker det som om hun misliker meg,  fordi hun ikke takler at han har gått videre. Og da vet jeg ikke egentlig om det kun er for ungene...

Anonymkode: 68f75...960

Jeg tror at hvis du klarer å være tålmodig, vil du være glad for det i ettertid. 

Min kjærestes x pleide å reise etter oss på ferie. 

Min taktikk var å være superhyggelig mot henne. Da ble det nemlig ikke så artig for henne å forsøke på å erte meg. 

Jeg tror nok hun håpet på å se en sene, men den gleden ville jeg ikke gi henne, så jeg viste ingen irritasjon. Heller tvert i mot. Men jeg følte meg også veldig trygg på kjæresten. 

Prøv og vis kjæresten din tillit. 

Du kan uansett ikke styre et annet menneskes følelsesliv , så hvis kjæresten din vet at det er deg han vil satse på, så la han få vise deg det uten for mye styring fra din side, men la det skje på en naturlig måte. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, frosken skrev:

Mitt utgangspunkt er at situasjonen er slik at hans ekskone ikke ønsker at dere skal gjøre disse tingene felles. Hvis alle hadde ønsket å gjøre disse tingene sammen, så hadde det jo ikke vært noe problem. Nå gjelder det å se på løsninger gitt den aktuelle situasjonen. Da mener jeg det er bedre å ikke lage noe særlig styr ut av dette. 

Vel,  jeg har foreløpig ikke verken sagt noe særlig eller gjort noe med situasjonen. Men jeg reagerer og jeg synes det er sårt. Jeg vet at hvis jeg sier for mye og legger meg oppi opplegget de har sammen,  kan jeg risikere å støte kjæresten min bort ifra meg. Og det ønsker jeg ikke. Samtidig som jeg ikke er helt sikker på om han skjønner at det kanskje ikke er like naturlig å ha et sånt forhold til x'en sin, når man har fått seg en annen kjæreste,  og man har vært sammen en god stund. 

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg tror at hvis du klarer å være tålmodig, vil du være glad for det i ettertid. 

Min kjærestes x pleide å reise etter oss på ferie. 

Min taktikk var å være superhyggelig mot henne. Da ble det nemlig ikke så artig for henne å forsøke på å erte meg. 

Jeg tror nok hun håpet på å se en sene, men den gleden ville jeg ikke gi henne, så jeg viste ingen irritasjon. Heller tvert i mot. Men jeg følte meg også veldig trygg på kjæresten. 

Prøv og vis kjæresten din tillit. 

Du kan uansett ikke styre et annet menneskes følelsesliv , så hvis kjæresten din vet at det er deg han vil satse på, så la han få vise deg det uten for mye styring fra din side, men la det skje på en naturlig måte. 

Det synes jeg var veldig tøft gjort av deg,  all respekt for det ☺️ 

Jeg håper jeg klarer å være tolmodig nok i denne sammenheng. Det siste jeg ønsker er drama og konflikter. Så håper jeg at ting løser seg etterhvert. Har jo holdt ut en stund allerede. Og stort sett har det jo gått greit.  Men av og til blir man sittende og tenke... Er det virkelig normalt å ha det sånn? Vi mennesker tolererer ting ulikt,  og det er normalt og få følelser og reaksjoner når man synes ting skurrer litt. Vet at jeg ikke har noe å frykte, at kjæresten min ikke vil gå tilbake til henne. Men liker ikke at hun bare har bestemt seg for at hun ikke liker meg,  helt uten grunn... 

Anonymkode: 68f75...960

[frosken]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel,  jeg har foreløpig ikke verken sagt noe særlig eller gjort noe med situasjonen. Men jeg reagerer og jeg synes det er sårt. Jeg vet at hvis jeg sier for mye og legger meg oppi opplegget de har sammen,  kan jeg risikere å støte kjæresten min bort ifra meg. Og det ønsker jeg ikke. Samtidig som jeg ikke er helt sikker på om han skjønner at det kanskje ikke er like naturlig å ha et sånt forhold til x'en sin, når man har fått seg en annen kjæreste,  og man har vært sammen en god stund. 

Anonymkode: 68f75...960

Hva mener du med normalt i denne sammenhengen? At det ikke er vanlig eller at det er noe galt med det?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Hva mener du med normalt i denne sammenhengen? At det ikke er vanlig eller at det er noe galt med det?

Jeg mener at det er noe uvanlig å velge å ha et sånt type forhold med x'en når man har en ny kjæreste. Mer enn julefeiring og sånt noe. Særlig når andre partnere blir utelatt. Har skjønt at du ikke deler det synet,  men jeg ser det slik,  og vet om flere andre som er enige med meg☺️

Anonymkode: 68f75...960

[frosken]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at det er noe uvanlig å velge å ha et sånt type forhold med x'en når man har en ny kjæreste. Mer enn julefeiring og sånt noe. Særlig når andre partnere blir utelatt. Har skjønt at du ikke deler det synet,  men jeg ser det slik,  og vet om flere andre som er enige med meg☺️

Anonymkode: 68f75...960

Jeg har ikke sagt at jeg mener det er vanlig; poenget er hva som er konstruktivt å gjøre når situasjonen er som den er. 

[Nicklusheletida]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det synes jeg var veldig tøft gjort av deg,  all respekt for det ☺️ 

Jeg håper jeg klarer å være tolmodig nok i denne sammenheng. Det siste jeg ønsker er drama og konflikter. Så håper jeg at ting løser seg etterhvert. Har jo holdt ut en stund allerede. Og stort sett har det jo gått greit.  Men av og til blir man sittende og tenke... Er det virkelig normalt å ha det sånn? Vi mennesker tolererer ting ulikt,  og det er normalt og få følelser og reaksjoner når man synes ting skurrer litt. Vet at jeg ikke har noe å frykte, at kjæresten min ikke vil gå tilbake til henne. Men liker ikke at hun bare har bestemt seg for at hun ikke liker meg,  helt uten grunn... 

Anonymkode: 68f75...960

Jeg synes du skal ha lov til å si at du synes det veldig mye for deg og måtte forholde deg til i et nytt kjæresteforhold. Henne får du ikke gjort så mye med. Du kan ikke tvinge henne til å like deg, men kjæresten kan heller invitere deg og ungene på kino. Eller kanskje du skal invitere kjæresten og ungene ? 

Min kjæreste har 2 ekser. Mammaen til barnet hans er bare søt og koselig heldigvis🙂

Den andre samboeren hører vi ikke mer til nå . De har ikke barn sammen.

Nei, det er ikke bare enkelt å gå inn i et forhold når det følger med mye historie, men slik er det når en møter hverandre i godt voksen alder 🙂

 

 

 

Endret 3. januar 2020 av Nicklusheletida
.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, frosken skrev:

Jeg har ikke sagt at jeg mener det er vanlig; poenget er hva som er konstruktivt å gjøre når situasjonen er som den er. 

Ja,  er jo det jeg prøver å finne ut☺️

Anonymkode: 68f75...960