Hvordan bli tidløs?

[Cesium]

Altså at man ikke kjenner tiden på kroppen? Det blir sånn vakum. Folk kan se på TV, skravle med venner, lese en bok, høre på musikk, gå i naturen, og tiden forsvinner for dem. Plutselig er dagen over og de har ikke kjent tiden i det hele tatt. Jeg føler på tiden konstant, fanget i denne illusjonen. Prøver å gjøre ting, men jeg mister aldri grepet om tiden. Tikk, takk, tikk, takk. Uansett hva jeg prøver å gjøre, så føles det som jeg er fastspent i en stol i et rom med fyrstikker som holder øynene mine åpne og tvinger meg til å stirre på den tomme veggen foran meg. Hvis tankene kunne vandre, så ville jeg glemt å stirre på veggen et øyeblikk for da kan jeg gjøre hva jeg vil i hodet mitt, rømme avgårde, men jeg får ikke til å forsvinne 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Cesium skrev:

Altså at man ikke kjenner tiden på kroppen? Det blir sånn vakum. Folk kan se på TV, skravle med venner, lese en bok, høre på musikk, gå i naturen, og tiden forsvinner for dem. Plutselig er dagen over og de har ikke kjent tiden i det hele tatt. Jeg føler på tiden konstant, fanget i denne illusjonen. Prøver å gjøre ting, men jeg mister aldri grepet om tiden. Tikk, takk, tikk, takk. Uansett hva jeg prøver å gjøre, så føles det som jeg er fastspent i en stol i et rom med fyrstikker som holder øynene mine åpne og tvinger meg til å stirre på den tomme veggen foran meg. Hvis tankene kunne vandre, så ville jeg glemt å stirre på veggen et øyeblikk for da kan jeg gjøre hva jeg vil i hodet mitt, rømme avgårde, men jeg får ikke til å forsvinne 

At tiden flyr av gårde er jo noe som ofte skjer når en har det gøy eller er med venner. Men å i det hele tatt ha venner når man er veldig syk er jo ikke mange som klarer så da stopper det litt opp på det punktet selvfølgelig. Nå vet jo ikke jeg hvor dårlig du er sånn ellers, men har du så høy funksjonsevne at du har venner du kan prøve å tilbringe litt tid sammen med så er det jo det noe som er verdt å prøve. 

Anonymkode: cac12...960

[Cesium]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At tiden flyr av gårde er jo noe som ofte skjer når en har det gøy eller er med venner. Men å i det hele tatt ha venner når man er veldig syk er jo ikke mange som klarer så da stopper det litt opp på det punktet selvfølgelig. Nå vet jo ikke jeg hvor dårlig du er sånn ellers, men har du så høy funksjonsevne at du har venner du kan prøve å tilbringe litt tid sammen med så er det jo det noe som er verdt å prøve. 

Anonymkode: cac12...960

Jeg har noen venninner men vi har veldig forskjellige interesser. Det virker som de fleste på min alder er mest interessert i festing, sladder, kjærester og drama. Disse menneskene bryr seg nok om meg og jeg bryr meg om dem, men tiden går bare enda saktere når jeg må sitte der å høre om hva den ene Ex on the beach-deltakeren sa til den andre. Hvis jeg prøver å snakke om universet, tid, bevissthet eller ting som interesserer meg så får de et tomt blikk i noen sekunder før de tar opp mobilen og svarer på snaps. 

Det har skjedd et par ganger at jeg har møtt på mennesker som har de samme interessene som meg og da kan vi skravle i timesvis om universet og da forsvinner faktisk tiden. Men det har alltid vært tilfeldige møter og jeg vet ikke hvor jeg skal aktivt oppsøke sånne mennesker? 

[Atium]

Jeg tenker vi må forstå tiden i lys av bevisstheten. Tiden er bare en mental konstruksjon, som hjelper sinnet å forstå forandring i universet. Tid og rom kan ikke eksistere isolert fra bevisstheten, men er produkt derav. Dette er upopulære og farlige tanker når man drar de naturlige konklusjonene fra hva all filosofi, vitenskap og erfaring tilsier. Min verden er kun mine nåværende sanseinntrykk og minnene fra fordums erfaringer. Fremtiden er ukjent. Fortiden vil en dag bli glemt. Alt jeg har er her og nå, og selv nåtiden kan manipuleres og bedras. Hva kan jeg så annet gjøre enn å leve illusjonen, la meg oppsluke av en god bok eller naturens skjønnhet? Hvilket mål og mening har livet når man er avskåret fra selve livets stamme? Riktig tidløs blir man nok aldri sålenge man lever i tiden, men å glemme den for en tid er mulig, for eksempel når man begjærer viten om den egentlige virkeligheten. 

[Cesium]

9 minutter siden, Atium skrev:

Jeg tenker vi må forstå tiden i lys av bevisstheten. Tiden er bare en mental konstruksjon, som hjelper sinnet å forstå forandring i universet. Tid og rom kan ikke eksistere isolert fra bevisstheten, men er produkt derav. Dette er upopulære og farlige tanker når man drar de naturlige konklusjonene fra hva all filosofi, vitenskap og erfaring tilsier. Min verden er kun mine nåværende sanseinntrykk og minnene fra fordums erfaringer. Fremtiden er ukjent. Fortiden vil en dag bli glemt. Alt jeg har er her og nå, og selv nåtiden kan manipuleres og bedras. Hva kan jeg så annet gjøre enn å leve illusjonen, la meg oppsluke av en god bok eller naturens skjønnhet? Hvilket mål og mening har livet når man er avskåret fra selve livets stamme? Riktig tidløs blir man nok aldri sålenge man lever i tiden, men å glemme den for en tid er mulig, for eksempel når man begjærer viten om den egentlige virkeligheten. 

En samtale med deg ville nok ha gjort meg oppslukt nok til å bli tidløs for en stund. 

Det frustrerer meg at jeg er fanget i denne illusjonen av tid, når jeg har viten om at den ikke eksisterer utenfor sinnet mitt. Jeg skulle ønske viten var nok til å sette meg fri. Men selve kunnskapen om realiteten fanger meg bare enda mer, for det å være intet-vitende må være det deiligste jeg kan tenke meg. Da opplever man frihet. Spiller ingen rolle om friheten er objektiv reell eller ikke, så lenge den oppleves. 

[Atium]

Takk, jeg hadde gjerne likt å samtale med deg også. Det er igrunnen svært få som man kan snakke med om disse ting. De blir enten ikke forstått, avfeid som grublerier, latterliggjort eller sykeliggjort. 

Og jeg er enig i at det er deilig å være intet-vitende på noen områder. Når man er et barn har man en naturlig oppdagelsestrang rettet mot det tilsynelatende som blir stimulert av omgivelsene. Når man innser realitetene, overføres trangen til noe annet og mer, samtidig som omgivelsene tvinger en tilbake til den gamle virkelighetsforståelsen. Jeg vet for mye av det jeg ikke burde vite, og samtidig ingenting når min forstand eksploderer i møte med det surrealistiske.

Når det gjelder frihet som i fri vilje, tenker jeg at denne er langt mer begrenset enn hva man intuitivt tror. Å barnlig tro at man har fullstendig fri vilje er derimot som du er inne på frigjørende. 

[Glitter]

Slike tanker som dette har jeg også mye av og kan gruble meg gal av det og det ender i sterk følelse av meningsløshet. Og en følelse av å være fanget. 

Jeg lurer på om de som greier å være mer "tidløs" som du sier, er mer lykkelig. Det ser jeg for meg. 

[Villanda]

Er det det som kalles "Flyt"?

Merker ikke tiden når jeg skriver. Med mindre jeg er deorimert på den måten at et minutt føles som en time.

Du må vel finne noe du liker

[Villanda]

På 4.1.2020 den 1.47, Cesium skrev:

Altså at man ikke kjenner tiden på kroppen? Det blir sånn vakum. Folk kan se på TV, skravle med venner, lese en bok, høre på musikk, gå i naturen, og tiden forsvinner for dem. Plutselig er dagen over og de har ikke kjent tiden i det hele tatt. Jeg føler på tiden konstant, fanget i denne illusjonen. Prøver å gjøre ting, men jeg mister aldri grepet om tiden. Tikk, takk, tikk, takk. Uansett hva jeg prøver å gjøre, så føles det som jeg er fastspent i en stol i et rom med fyrstikker som holder øynene mine åpne og tvinger meg til å stirre på den tomme veggen foran meg. Hvis tankene kunne vandre, så ville jeg glemt å stirre på veggen et øyeblikk for da kan jeg gjøre hva jeg vil i hodet mitt, rømme avgårde, men jeg får ikke til å forsvinne 

Slik: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Flyt_(psykologi)?

[Cesium]

32 minutter siden, Villanda skrev:

Slik: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Flyt_(psykologi)?

Ja, det er vel egentlig akkurat dette jeg mener! Jeg er alltid så bevisst min egen eksistens, men i noen øyeblikk så glemmer jeg at jeg eksisterer (jeg blir ett med alt) og det er så deilig å bare være uten å tenke over at jeg er. Higer veldig etter slike øyeblikk, kjenner jeg. Lenge siden sist jeg følte på det. Det er vel sånn at andre dyr enn mennesker oftere opplever en Flyt-tilstand, altså at de er kun oppslukt av nuet. 

[Villanda]

52 minutter siden, Cesium skrev:

Ja, det er vel egentlig akkurat dette jeg mener! Jeg er alltid så bevisst min egen eksistens, men i noen øyeblikk så glemmer jeg at jeg eksisterer (jeg blir ett med alt) og det er så deilig å bare være uten å tenke over at jeg er. Higer veldig etter slike øyeblikk, kjenner jeg. Lenge siden sist jeg følte på det. Det er vel sånn at andre dyr enn mennesker oftere opplever en Flyt-tilstand, altså at de er kun oppslukt av nuet. 

Ja, føles fint, og vanskelig å rive seg løs.