Motivasjon

[AnonymBruker]

Er ferdig med behandling, og opplever at motivasjonen for å gjøre riktige ting for meg selv er snart helt borte. Så lenge jeg var i behandling ville jeg vise at det var verdt å hjelpe meg, at jeg kunne forandre meg. Men det ble aldri snakket om motivasjon annet at det ble påpekt at jeg måtte være motivert for å få gå dit. Så jeg antar at motivasjonen ikke stakk så dypt, for nå som det ikke er noen som vurderer meg, virker det meningsløst å prøve å forhindre at jeg synker og forfaller. Jeg har tidligere forsøkt å hente motivasjon med å forsøke å tenke at jeg vil bli mer som noen av mine forbilder, men det har aldri hjulpet noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å gi opp å prøve og bare la meg forfalle. 

Anonymkode: 58aa8...d56

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ferdig med behandling, og opplever at motivasjonen for å gjøre riktige ting for meg selv er snart helt borte. Så lenge jeg var i behandling ville jeg vise at det var verdt å hjelpe meg, at jeg kunne forandre meg. Men det ble aldri snakket om motivasjon annet at det ble påpekt at jeg måtte være motivert for å få gå dit. Så jeg antar at motivasjonen ikke stakk så dypt, for nå som det ikke er noen som vurderer meg, virker det meningsløst å prøve å forhindre at jeg synker og forfaller. Jeg har tidligere forsøkt å hente motivasjon med å forsøke å tenke at jeg vil bli mer som noen av mine forbilder, men det har aldri hjulpet noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å gi opp å prøve og bare la meg forfalle. 

Anonymkode: 58aa8...d56

Vil bare si at uansett så er det jo for deg selv du gjør ting,ikke for behandlere. Det er ditt liv der du spiller hovedrollen,men hva med kommunal psykisk helse? Der trenger du vel bare å ta kontakt selv å få noen som følger deg opp. 

[Cesium]

Når man er motivert så er det lett. De færreste kjenner på en slik motivasjon hele tiden, og det er der det tunge kommer inn. Det å ta valg basert på hva du VET er lurt, ikke hva motivasjonen din vil. Jeg tror du har mye styrke i deg og vil klare å trosse dine selvdestruktive instinkter. Du må ha tro på det selv også. Motivasjonen er egentlig ikke så viktig, det ef handlingene du nå velger som betyr noe.

Jeg er enig med Stjernestøv at du egentlig skulle ha hatt en kommunal tjeneste som kan følge deg opp hjemme 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er ferdig med behandling, og opplever at motivasjonen for å gjøre riktige ting for meg selv er snart helt borte. Så lenge jeg var i behandling ville jeg vise at det var verdt å hjelpe meg, at jeg kunne forandre meg. Men det ble aldri snakket om motivasjon annet at det ble påpekt at jeg måtte være motivert for å få gå dit. Så jeg antar at motivasjonen ikke stakk så dypt, for nå som det ikke er noen som vurderer meg, virker det meningsløst å prøve å forhindre at jeg synker og forfaller. Jeg har tidligere forsøkt å hente motivasjon med å forsøke å tenke at jeg vil bli mer som noen av mine forbilder, men det har aldri hjulpet noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å gi opp å prøve og bare la meg forfalle. 

Anonymkode: 58aa8...d56

Hva slags ting er det du mangler motivasjon til å få gjort?

[AnonymBruker]

Jeg gjør de tingene jeg må gjøre, men jeg kjemper med det, og vet ikke hvor lenge det varer, for jeg ser ikke lenger vitsen.

Det jeg følte jeg begynte å få taket på, som jeg nå har sluttet å gjøre, er å holde huset noenlunde ryddig og rent, legge vekk rene klær når er de er vasket. Lage mat. Gå turer, være aktiv. Ikke spise mengder med usunn mat, men gå ned i vekt. Jeg var begynt å føle lyst til å gjøre ting jeg tenker på som overskuddsting, både sånt som å lappe klær, og rydde skuffer, og å kjede meg, ville finne en hobby. 

Jeg skjønner at jeg må gjøre det for meg selv, men finner det meningsløst. Det spiller liksom ingen rolle, det er ingen som ser meg eller bryr seg. Det er like tomt etter jeg har gjort noe, kjenner ikke at jeg har fått til noe. Jeg har ikke så lett for å ta kontakt med noen som kan hjelpe, som kommunen og sånt, så vil helst finne den indre motivasjonen selv. 

Jeg får vel bare prøve å få gjort det, som du sier Cesium, bare prøve å gjøre det likevel. 

Anonymkode: 58aa8...d56

[frosken]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør de tingene jeg må gjøre, men jeg kjemper med det, og vet ikke hvor lenge det varer, for jeg ser ikke lenger vitsen.

Det jeg følte jeg begynte å få taket på, som jeg nå har sluttet å gjøre, er å holde huset noenlunde ryddig og rent, legge vekk rene klær når er de er vasket. Lage mat. Gå turer, være aktiv. Ikke spise mengder med usunn mat, men gå ned i vekt. Jeg var begynt å føle lyst til å gjøre ting jeg tenker på som overskuddsting, både sånt som å lappe klær, og rydde skuffer, og å kjede meg, ville finne en hobby. 

Jeg skjønner at jeg må gjøre det for meg selv, men finner det meningsløst. Det spiller liksom ingen rolle, det er ingen som ser meg eller bryr seg. Det er like tomt etter jeg har gjort noe, kjenner ikke at jeg har fått til noe. Jeg har ikke så lett for å ta kontakt med noen som kan hjelpe, som kommunen og sånt, så vil helst finne den indre motivasjonen selv. 

Jeg får vel bare prøve å få gjort det, som du sier Cesium, bare prøve å gjøre det likevel. 

Anonymkode: 58aa8...d56

Kanskje du kan ha nytte av en veldig konkret uke- eller dagsplan. Ved å forehåndsbestemme hva du skal gjennomføre og så slutte å vurdere om du skal eller ikke skal gjøre det, så kan du kanskje klare å gjennomføre mer av det som er bra for deg. - 

[Cesium]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør de tingene jeg må gjøre, men jeg kjemper med det, og vet ikke hvor lenge det varer, for jeg ser ikke lenger vitsen.

Det jeg følte jeg begynte å få taket på, som jeg nå har sluttet å gjøre, er å holde huset noenlunde ryddig og rent, legge vekk rene klær når er de er vasket. Lage mat. Gå turer, være aktiv. Ikke spise mengder med usunn mat, men gå ned i vekt. Jeg var begynt å føle lyst til å gjøre ting jeg tenker på som overskuddsting, både sånt som å lappe klær, og rydde skuffer, og å kjede meg, ville finne en hobby. 

Jeg skjønner at jeg må gjøre det for meg selv, men finner det meningsløst. Det spiller liksom ingen rolle, det er ingen som ser meg eller bryr seg. Det er like tomt etter jeg har gjort noe, kjenner ikke at jeg har fått til noe. Jeg har ikke så lett for å ta kontakt med noen som kan hjelpe, som kommunen og sånt, så vil helst finne den indre motivasjonen selv. 

Jeg får vel bare prøve å få gjort det, som du sier Cesium, bare prøve å gjøre det likevel. 

Anonymkode: 58aa8...d56

Jeg bryr meg ❤️ Du må gjerne bruke dette forumet til å dele hva du har klart å gjøre om dagene, så er vi her for å se deg, for å rose deg når du får til og oppmuntre deg til å fortsette. Det er selvfølgelig ikke like bra som å få tilbakemeldinger fra kjente og kjære, men det er da kanskje noe? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør de tingene jeg må gjøre, men jeg kjemper med det, og vet ikke hvor lenge det varer, for jeg ser ikke lenger vitsen.

Det jeg følte jeg begynte å få taket på, som jeg nå har sluttet å gjøre, er å holde huset noenlunde ryddig og rent, legge vekk rene klær når er de er vasket. Lage mat. Gå turer, være aktiv. Ikke spise mengder med usunn mat, men gå ned i vekt. Jeg var begynt å føle lyst til å gjøre ting jeg tenker på som overskuddsting, både sånt som å lappe klær, og rydde skuffer, og å kjede meg, ville finne en hobby. 

Jeg skjønner at jeg må gjøre det for meg selv, men finner det meningsløst. Det spiller liksom ingen rolle, det er ingen som ser meg eller bryr seg. Det er like tomt etter jeg har gjort noe, kjenner ikke at jeg har fått til noe. Jeg har ikke så lett for å ta kontakt med noen som kan hjelpe, som kommunen og sånt, så vil helst finne den indre motivasjonen selv. 

Jeg får vel bare prøve å få gjort det, som du sier Cesium, bare prøve å gjøre det likevel. 

Anonymkode: 58aa8...d56

Det er enkelt å ta kontakt med kommunen. Du leverer bare en søknad som du sikkert finner på kommunens hjemmeside. Du skriver bare konkret hva sliter med. Så får du sikkert time ganske fort, det er lavterskelstilbud. 

Anonymkode: 6eb67...41f

[Fionys]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ferdig med behandling, og opplever at motivasjonen for å gjøre riktige ting for meg selv er snart helt borte. Så lenge jeg var i behandling ville jeg vise at det var verdt å hjelpe meg, at jeg kunne forandre meg. Men det ble aldri snakket om motivasjon annet at det ble påpekt at jeg måtte være motivert for å få gå dit. Så jeg antar at motivasjonen ikke stakk så dypt, for nå som det ikke er noen som vurderer meg, virker det meningsløst å prøve å forhindre at jeg synker og forfaller. Jeg har tidligere forsøkt å hente motivasjon med å forsøke å tenke at jeg vil bli mer som noen av mine forbilder, men det har aldri hjulpet noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å gi opp å prøve og bare la meg forfalle. 

Anonymkode: 58aa8...d56

Jeg tror jeg vet litt hvordan du har det, jeg mangler motivasjon og konsentrasjon. Jeg gjør nesten bare det jeg absolutt er nødt til å gjøre. Jeg kan bruke to dager på å brette en maskin med klær selv om jeg vet at det må gjøres, jeg har vanskeligheter med å komme i gang og når jeg kommer i gang så har jeg problemer med å fullføre det der og da for jeg mangler konsentrasjon. Jeg kan tenke at jeg burde gjøre det, men jeg klarer ikke det. For meg nytter det ikke med planer, men kanskje det hjelper for deg. Er uenig med Cesium lenger opp som skriver at motivasjon ikke er så viktig, jo det er kjempe viktig. Uten motivasjon blir absolutt alt kjempe tungt og da er det faktisk ikke bare å gjøre det. Håper du kan få videre hjelp i kommunen eller noe.

[AnonymBruker]

Jeg har mange tanker når jeg våkner om hva jeg skal gjøre i løpet av dagen, men utsetter og utsetter og ender med å ikke gjøre noen ting, og bare føle meg mislykka og bedrøvelig. Skal sette opp en plan med overkommelige mål, takk for råd. Jeg trenger kanskje ikke å gå minst en halvtime hver dag, kanskje det holder med 15 min. akkurat nå. Det er bare det at det føles for lite, at det ikke er bra nok. 

Det er ikke aktuelt å ta kontakt med noen for hjelp nå, jeg må finne andre måter å finne mening på. 

Glad for at du sier du bryr deg Cesium, og at jeg kan bruke forumet her til å fortelle om hva jeg får til. Jeg er usikker på om det vil egentlig vil være nyttig for meg å få ros og oppmuntring. Det er på en måte likevel ingen som ser meg fysisk og vurderer meg. Selv om vi ikke snakket om det noen gang, ville jeg på en måte vise/bevise at jeg kunne få til noe. 

 

Anonymkode: 58aa8...d56

[Cesium]

Hei du! Hvordan går det med deg nå? 

[AnonymBruker]

På 4.1.2020 den 14.41, AnonymBruker skrev:

Er ferdig med behandling, og opplever at motivasjonen for å gjøre riktige ting for meg selv er snart helt borte. Så lenge jeg var i behandling ville jeg vise at det var verdt å hjelpe meg, at jeg kunne forandre meg. Men det ble aldri snakket om motivasjon annet at det ble påpekt at jeg måtte være motivert for å få gå dit. Så jeg antar at motivasjonen ikke stakk så dypt, for nå som det ikke er noen som vurderer meg, virker det meningsløst å prøve å forhindre at jeg synker og forfaller. Jeg har tidligere forsøkt å hente motivasjon med å forsøke å tenke at jeg vil bli mer som noen av mine forbilder, men det har aldri hjulpet noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å gi opp å prøve og bare la meg forfalle. 

Anonymkode: 58aa8...d56

hva slags plan la du og din behandler for deg slik at du skal klare overgangen på en grei måte ?

Anonymkode: b5c62...aac

[Notpuk]

Ingen motivasjon = ingen hjelp. Inkompetente idioter som ikke gir hjelp til alvorlig deprimerte pga manglende motivasjon. Hadde ikke jeg vært så heldig å få en psykiater som holdt hodet mitt over vannet (når motivasjonen min var fraværende) hadde jeg ikke vært i live i dag.

[Glitter]

8 minutter siden, Notpuk skrev:

Ingen motivasjon = ingen hjelp. Inkompetente idioter som ikke gir hjelp til alvorlig deprimerte pga manglende motivasjon. Hadde ikke jeg vært så heldig å få en psykiater som holdt hodet mitt over vannet (når motivasjonen min var fraværende) hadde jeg ikke vært i live i dag.

Samme her. I noen perioder av livet kan man finne seg i den situasjonen at man er prisgitt å ikke bli gi opp til tross for at man virker helt uhjelpelig. Det kan utgjøre forskjellen mellom at man på sikt kan komme seg dit at man både får motivasjon, evne til å jobbe og endre og til slutt viser bedring, eller at man ender opp død eller noe enda verre. Jeg tørr ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt gitt opp da jeg var på mitt mest ustabile. 

Endret 10. februar 2020 av Glitter