Skyldfølelse etter selvmord

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er lett å få dårlig samvittighet og skyldfølelse etter et selvmord. Men alle er selv til ansvar over sitt eget liv. 

Jeg tror at det er psykisk sykdom / problemer med å takle livets vanskeligheter som er ofte årsak til selvmord.

Hva tenker dere om det? Og hvordan kan vi forhindre at slike ting skjer? 

Å spørre noen om de sliter kan være vanskelig. For jeg mener at det kan gi opphav til enda mer frustrasjon hos den som blir spurt. Men iblant kan det mulig hjelpe. Men jeg tror at man også kan bli enda mer frustrert om man får et sånn spørsmål. 

 

 

Anonymkode: 39a3a...7b1

[AnonymBruker]

Jeg tenker mye på dette fordi jeg har et søsken som er i faresonen. Jeg tenker på og jeg må passe på å si og vise hen ting, ting jeg vet jeg vil angre meg på etterpå om jeg ikke sier det nå mens hen lever. 
 

Det er svært vanskelig, tøft og vondt og være pårørende til en som er suicidal. Man blir så maktesløs, og man blir avvist. Ingenting hjelper 

Jeg har en venninne som har mistet et søsken i selvmord og vet hvor tøft det har vært for henne. Jeg mistet også et annet familiemedlem i selvmord for mange år siden, denne personen ble bare 18 år. 
 

Når en person har bestemt seg for å ta sitt liv, tror jeg ingen kan påvirke det valget. Personen er så langt nede at hen ikke hører på andre enn seg selv. Tror jeg. 

Anonymkode: 88181...a98

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker mye på dette fordi jeg har et søsken som er i faresonen. Jeg tenker på og jeg må passe på å si og vise hen ting, ting jeg vet jeg vil angre meg på etterpå om jeg ikke sier det nå mens hen lever. 
 

Det er svært vanskelig, tøft og vondt og være pårørende til en som er suicidal. Man blir så maktesløs, og man blir avvist. Ingenting hjelper 

Jeg har en venninne som har mistet et søsken i selvmord og vet hvor tøft det har vært for henne. Jeg mistet også et annet familiemedlem i selvmord for mange år siden, denne personen ble bare 18 år. 
 

Når en person har bestemt seg for å ta sitt liv, tror jeg ingen kan påvirke det valget. Personen er så langt nede at hen ikke hører på andre enn seg selv. Tror jeg. 

Anonymkode: 88181...a98

Det er vanskelig. Skyldsfølelse, hva man kunne gjort anderledes osv er lett å tenke på i etterkant. 

Jeg var selv ganske nær ved å ta livet mitt for 20 år siden. Jeg var faktisk innlagt på psykriatrisk sykehus da jeg fikk selvmordstanker. Ingen rundt kunne ha gjort så mye for meg egentlig, for jeg var full i angst og alt var så sort i tankene mine. Jeg klarte ikke å stole på eller tro på noe annet enn meg selv. Husker at jeg levde meg inn i en egen verden der jeg trodde at jeg kom til å dø med smerter. Legene ville betegne tilstanden min som "nesten" psykotisk/ og panikkangst. Men jeg tror ikke at de fikk med seg at jeg var nær ved å ta selvmord. 

Husker at jeg var på sykehuset og om natten gikk jeg til et vindu som jeg var fast bestemt på å hoppe utfra. Det var 5 etasjer ned. Jeg gikk til vinduet Klar for å kaste meg utfor med hodet først. Men det som skjedde var at jeg fikk heldigvis ikke vinduet opp. Det var låst. Jeg ville ikke ha smerter så jeg våget ikke andre selvmordsmetoder. Jeg ville ikke dø. Men jeg levde meg inn i en "egen boble". Jeg har aldri vært så langt nede før, og heldigvis har det aldri skjedd igjen. Det var skremmende å oppleve. Nå er det gått 20 år siden den gang. Og jeg er glad for at vinduet var låst og at alt endte godt. Jeg var overhodet ikke sint på noen rundt meg da det skjedde. Det var angst/ panikkangst som tok overhånd. 

Anonymkode: 39a3a...7b1

[Eva Sofie]

Det som plager meg mest nå, er å vite at jeg har vært en belastning for mine pårørende ved å være psykisk ustabil og suicidal. De har opplevd å få telefon fra sykehuset med informasjon om at jeg lå på intensivavdeling i respirator. Jeg vet jeg har bekymret foreldre, søster, samboer, venner og sikkert behandler osv. og det gjør meg vondt. Jeg tenker at det beste jeg kan gjøre nå, er å leve livet mitt så godt jeg klarer og ta imot den hjelpen som er nødvendig for å få det til. Mer kan ingen forvente. Det er ingen svakhet å be om eller ta imot hjelp. Det kan vise seg å være en styrke.

Avslutter med et utdrag av diktet "Ikkje dytt" av Gudrun Lid Sæther som du kan
lese i sin helhet her. Et veldig fint dikt som kan beskrive mange av livets situasjoner sett med ulike briller på.

"Ikkje dytt!
Eg må få stå her ei stund,
- kvila, kava, gråta, le.
- Ryggja og setje eine foten ned att på
forrige trinn - kjenna ekstra etter om
eg er ferdig til å gå vidare."