Ikke belaste andre

[AnonymBruker]

Får det sånn ift andre og partneren aller mest at hvis jeg ikke får prate om min smerte og fortvilelse, så kan jeg føle meg totalt alene og forlatt i verden, og det får jeg angst av. Men samtidig vet jeg at jeg ikke kan belaste andre hele tiden.

Er ikke flink nok til å bruke sykepleieren i kommunen, men kanskje jeg kan ringe henne og få det ut. Er bare det at hver dag er vond på ulike måter. 

Det er som tvang, er som jeg MÅ tenke på noe vanskelig, og er der ikke så mye vanskelig, så er det som sinnet mitt skaper noe.

Så er dette vanlig og hva er det? Og hvordan kan jeg unngå å belaste partner? Problemet er at det er som jeg ofte sprekker av indre smerte hvis jeg ikke får prata om det hver dag. Samtidig så har jeg det med å problematisere ting. Det er som jeg vikler meg inn i noe. 

Hvordan komme ut av dette og ikke belaste andre og takle indre smerte selv? 

 

Anonymkode: ee937...574

[Glitter]

Kan det være at du har slitt med depressive tanker og følelser så lenge at du nærmest har blitt programmert til å ha et depressivt fokus? Slik at på bedre dager så må du likevel lete etter noe negativt fordi noe annet har blitt unaturlig? 

Slik føler jeg det selv av og til i hvert fall. Og denne avhengigheten min til å få pratet om det med de som følger meg opp. Jeg prøver å begrense det med mine nærmeste. Svarer hvis de spør, men lar helst vær å ta det opp med dem. Med unntak av en person som får høre tankene mine regelmessig, men det er fordi jeg vet han tåler det. 

Har ikke så gode tips til å komme ut av det. Jeg føler nesten hjernen min har tatt permanent skade av alle år med depresjon og diverse. Ser for meg at strukturene i hjernen har endret seg og at jeg ikke har gode nok kognitive ferdigheter lenger. Aner ikke om det faktisk er slik, men det føles sånn. 

[AnonymBruker]

Her var det lite konkret info.. hva er det som er vanskelig? Hva er det du ikke ønsker belaste partner med?

Anonymkode: 2c1c2...735

[Eva Sofie]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan komme ut av dette og ikke belaste andre og takle indre smerte selv? 

 

Anonymkode: ee937...574

Dette tror jeg kan være viktig at du får gjort noe med, for om ikke kan det i verste fall gå utover forholdet. At samboer til sist blir så lei av å høre på dine problemer at han/un til slutt bryter ut og lar deg sitte igjen.

Jeg har bare ett råd til deg: Fyll livet ditt med annet enn psyke tanker. Hold deg opptatt med noe som gjør at tankene holder seg unna. Lettere sagt enn gjort kanskje, men det er mulig. Jeg var litt i samme sporet som deg med at jeg følte en trang til å tenke negative og syke tanker daglig, men jeg sa det ikke til noen, og jeg tror det skyldes at det blir et inngrodd mønster til slutt. Det sies at det tar ca. tre uker å bryte ut av gamle mønstre man har gjort over tid og det stemmer - jeg har testet det selv.

[AnonymBruker]

17 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette tror jeg kan være viktig at du får gjort noe med, for om ikke kan det i verste fall gå utover forholdet. At samboer til sist blir så lei av å høre på dine problemer at han/un til slutt bryter ut og lar deg sitte igjen.

Jeg har bare ett råd til deg: Fyll livet ditt med annet enn psyke tanker. Hold deg opptatt med noe som gjør at tankene holder seg unna. Lettere sagt enn gjort kanskje, men det er mulig. Jeg var litt i samme sporet som deg med at jeg følte en trang til å tenke negative og syke tanker daglig, men jeg sa det ikke til noen, og jeg tror det skyldes at det blir et inngrodd mønster til slutt. Det sies at det tar ca. tre uker å bryte ut av gamle mønstre man har gjort over tid og det stemmer - jeg har testet det selv.

Det har du rett i. Men jeg er så fortvila nå at jeg ser ingen ende på smerten. Partner avviser meg. Er riktignok syk med feber, men sier hen synes jeg er travel. Mens jeg går rundt i desperasjon, prøver å kontrollere den ville angsten og katastrofetankene feks om å bli forlatt. Jeg er ikke så dårlig til vanlig. Hen kan være sur på meg for noe og derfor straffer meg nå. Vet ikke noe. Det river og sliter såpass i meg at jeg føler meg halvt psykotisk eller noe. Jeg holder veldig mye av desperasjonen i sjakk nå, men det går på stumpene. Når angsten kommer svartner det, og jeg klarer ikke se såkalt realistisk på ting. 

Anonymkode: ee937...574

[AnonymBruker]

På 20.1.2020 den 17.41, Glitter skrev:

Kan det være at du har slitt med depressive tanker og følelser så lenge at du nærmest har blitt programmert til å ha et depressivt fokus? Slik at på bedre dager så må du likevel lete etter noe negativt fordi noe annet har blitt unaturlig? 

Slik føler jeg det selv av og til i hvert fall. Og denne avhengigheten min til å få pratet om det med de som følger meg opp. Jeg prøver å begrense det med mine nærmeste. Svarer hvis de spør, men lar helst vær å ta det opp med dem. Med unntak av en person som får høre tankene mine regelmessig, men det er fordi jeg vet han tåler det. 

Har ikke så gode tips til å komme ut av det. Jeg føler nesten hjernen min har tatt permanent skade av alle år med depresjon og diverse. Ser for meg at strukturene i hjernen har endret seg og at jeg ikke har gode nok kognitive ferdigheter lenger. Aner ikke om det faktisk er slik, men det føles sånn. 

Jeg er nok programmert ja, det gjør meg veldig trist. Prøver så hardt jeg kan, prøver og prøver, men trår feil, gang på gang. Hvorfor klarer jeg ikke snu dette, det forstår jeg ikke, når det til og med går utover alt...andre klarer det, hvorfor ikke meg? 

Anonymkode: ee937...574

[Gjest ColaX]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok programmert ja, det gjør meg veldig trist. Prøver så hardt jeg kan, prøver og prøver, men trår feil, gang på gang. Hvorfor klarer jeg ikke snu dette, det forstår jeg ikke, når det til og med går utover alt...andre klarer det, hvorfor ikke meg? 

Anonymkode: ee937...574

Du trenger nok mer hjelp enn det en sykepleier kan gi deg, feks med skikkelig terapi hos psykolog