AnonymBruker Skrevet 21. januar 2020 Skrevet 21. januar 2020 Tap av illusjoner. Erkjennelse av egen tilkortkommenhet. Gradvis avdekking og tiltakende smerte. Angst og uro, forvirring og meningsløshet. Håpet om at jeg en vakker dag skulle kunne senke skuldrene og føle meg trygg, bare jeg var flink nok, sterk nok, snill nok, glad nok, forsto nok og presset meg nok: Illusjoner, som bare styrket mine uhensiktsmessige mønstre og forsinket prosessen. Fornektelsen, skammen og selvforakten. Alt det jeg ikke vil vedkjenne meg eller være. Det jeg trodde jeg kunne slippe unna. Det som holder meg fast, helt til jeg holder det. Jeg ser det nå. Dessverre. Heldigvis. Kanskje. Anonymkode: 37df8...27f 0 Siter
XbellaX Skrevet 21. januar 2020 Skrevet 21. januar 2020 Ja visst gör det ont när knoppar brister. 1 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.