Høy/lav serumkonsentrasjon. Hva så?

[kupton]

Det er viktig å vite at det er det kliniske bilde, hvordan pasienten har det, som er det viktigste. Men serumkonsentrasjonsmåling er ofte et nyttig hjelpemiddel.

Ved forebyggende behandling, der pasienten i øyeblikket har det bra, kan en ikke vurdere effekt. Da er det viktig å vite om en har en dosering som med størst mulig sannsynlighet beskytter mot nye episoder og som ikke gir uakseptable bivirkninger.

Ved sykdom må en vurdere ut fra effekt og bivirkninger. Jeg tar eksempel i en pågående depresjon.

For lav serumkonsentrasjon. Hvis pasienten er i klar bedring, er en fornøyd og satser på at den lave dosen sannsynligvis er høy nok for vedkommende. Hvis pasienten har for dårlig effekt og akseptable bivirkninger, øker en dosen til et nivå som fører serumkonsentrasjonen inn i anbefalt område. Dette kontrolleres med ny prøve etter noe mer enn fem halveringstider på den nye dosen.

For noen er det ikke nok at konsentrasjonen er i anbefalt nivå. Bivirkningene er akseptable, men effekten er for dårlig. Da kan en øke dosen ut over det som er anbefalt område. Dette vil mange ganger utløse ønsket effekt. Imidlertid bør oppfølgingen fra lege være tettere i slike situasjoner - særlig i starten. Hvis en konsentrasjon høyere enn anbefalt område utløser ønsket effekt, og bivirkningene fortsatt er akseptable, bør en fortsette på samme dose. Selvsagt i samarbeid med sin lege. En av landets fremste på psykofarmakologi, Lars Tanem, mener at slike høye doser prøves ut alt for sjelden hos de som ikke kommer i remisjon på anbefalte doser. Men som sagt før, doseringer langt over anbefalt område krever hyppigere enn standard oppfølging fra lege.

OBS - LITIUM. For litium må en aldri dosere ut over anbefalt område (1,2 mmol/l). Det kan gi forgiftning og nyreskade.

[AnonymBruker]

11 timer siden, kupton skrev:

Det er viktig å vite at det er det kliniske bilde, hvordan pasienten har det, som er det viktigste. Men serumkonsentrasjonsmåling er ofte et nyttig hjelpemiddel.

Ved forebyggende behandling, der pasienten i øyeblikket har det bra, kan en ikke vurdere effekt. Da er det viktig å vite om en har en dosering som med størst mulig sannsynlighet beskytter mot nye episoder og som ikke gir uakseptable bivirkninger.

Ved sykdom må en vurdere ut fra effekt og bivirkninger. Jeg tar eksempel i en pågående depresjon.

For lav serumkonsentrasjon. Hvis pasienten er i klar bedring, er en fornøyd og satser på at den lave dosen sannsynligvis er høy nok for vedkommende. Hvis pasienten har for dårlig effekt og akseptable bivirkninger, øker en dosen til et nivå som fører serumkonsentrasjonen inn i anbefalt område. Dette kontrolleres med ny prøve etter noe mer enn fem halveringstider på den nye dosen.

For noen er det ikke nok at konsentrasjonen er i anbefalt nivå. Bivirkningene er akseptable, men effekten er for dårlig. Da kan en øke dosen ut over det som er anbefalt område. Dette vil mange ganger utløse ønsket effekt. Imidlertid bør oppfølgingen fra lege være tettere i slike situasjoner - særlig i starten. Hvis en konsentrasjon høyere enn anbefalt område utløser ønsket effekt, og bivirkningene fortsatt er akseptable, bør en fortsette på samme dose. Selvsagt i samarbeid med sin lege. En av landets fremste på psykofarmakologi, Lars Tanem, mener at slike høye doser prøves ut alt for sjelden hos de som ikke kommer i remisjon på anbefalte doser. Men som sagt før, doseringer langt over anbefalt område krever hyppigere enn standard oppfølging fra lege.

OBS - LITIUM. For litium må en aldri dosere ut over anbefalt område (1,2 mmol/l). Det kan gi forgiftning og nyreskade.

Det er fint at du skriver slike innlegg så vi har noe å forholde oss til. Dette er noe som mange lurer på i ulike settinger og derfor dekker det en bred pasientgruppe.

Anonymkode: a5f18...bed