Hvorfor skal den h... angsten alltid vinne?!

[Camilla80]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I dag oppmuntret du meg. Midt i en trå der folk kranglet og diskuterte spurte du om ikke folk heller kunne være grei og spørre hverandre høflig hvordan man har det. Tror du har mye bra å bidra med. Tror at noen vil sette pris på ditt vennskap og den du er. Begynn med å gå innpå den bussen. Et steg om gangen. Vet at det ikke er enkelt. Har selv vært styrt av angst. 

Anonymkode: 2cfed...cf9

Takk 😊

[Camilla80]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dag oppmuntret du meg. Midt i en trå der folk kranglet og diskuterte spurte du om ikke folk heller kunne være grei og spørre hverandre høflig hvordan man har det. Tror du har mye bra å bidra med. Tror at noen vil sette pris på ditt vennskap og den du er. Begynn med å gå innpå den bussen. Et steg om gangen. Vet at det ikke er enkelt. Har selv vært styrt av angst. 

Anonymkode: 2cfed...cf9

Takk 😊

[kyniskreflekterende]

På 31.1.2020 den 13.08, AnonymBruker skrev:

Hva med å dele det opp i mindre etapper? Først kle på deg, kle av deg igjen hvis du kjenner at du ikke klarer. Hvis du ikke har kledd av deg igjen så går du ut døra. Gå inn igjen hvis du ikke klarer mer enn det. Hvis du kjenner at det går greit så går du til bussholdeplassen. Poenget er at du hele tiden kan ombestemme deg og gå hjem igjen. Jeg erfarer selv at hvis jeg først kommer meg opp av stolen og inn i uteklær så går det mye lettere. Det meste av angsten som hindrer meg sitter i hodet før jeg i det hele tatt har begynt. Jeg sier ikke det er lett for det er det ikke. Det kjennes umulig. Men prøv dette og se om det kan hjelpe deg. Og ikke se det som et nederlag hvis du ikke klarer. Kanskje klarte du å ta på deg ytterklær- det er mer enn å ikke klare å reise seg fra sofaen. Det er hardt arbeid og det er dessverre du som må gjøre det, men det høres ut som du trenger litt hjelp og noen verktøy for å klare det. 

Anonymkode: 0ddc1...512

dette likte jeg. Jeg tror at jeg av og til har gjort dette, uten å tenke over at det er dette jeg gjør. Du skal vite at du ikke er alene Camilla, "missery loves company" og alt det der... Videre så tror jeg at sånn som du gjorde med å skrive i et forum kanskje blir et slags utløp for noe av frustrasjonen, så fortsett med det. For min del så kommer frustrasjon og angst i bølger, men blir aldri helt borte. likevel så tror jeg at når man er på det dypeste, hvis man klarer å overbevise seg selv om at det ikke alltid er så ille som akkurat nå, så hjelper det kanskje litt