Jeg visner

[Glitter]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Siden romjulen har jeg gradvis visnet mer og mer bort. I starten var det færre treninger og dårligere prestasjon, jeg lagde sjeldnere ordentlig mat osv. Nå har jeg ikke klart å trene på to uker. Jeg er gjennomsyret slapp hele tiden. I dag tvang jeg meg til å få ryddet kjøkkenet. Har foreløpig gjort det i tre omganger fordi jeg blir så sliten. Har fortsatt ikke fullført med å vaske over kjøkkenbenken. Jeg presser meg til å dusje to ganger i uken bare. Alt er et ork. 

Klarer ikke lage ordentlig middag. Spiser stort sett havregryn og pizza. Har gått ned i vekt og mistet muskelmasse. 

Føler meg fanget i kroppen min for den visner bare bort. Selv om jeg er så deprimert så ønsker jeg å være i stand til å trene. Vanligvis i deprimerte perioder klarer jeg å opprettholde trening til en viss grad. Nå stopper kroppen meg for jeg er så slapp og sliten. 

Tenker jeg burde tvinge meg til ei lett treningsøkt i dag for å prøve å motvirke depresjonens effekt på kropp og sinn, men jeg blir altså utslitt bare av å rydde kjøkkenet. Blir så slapp og uvel av den minste aktivitet. 

Føler meg lenket til sofaen når jeg egentlig ønsker å jobbe i mot depresjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter jo med tilbakevendende depresjoner, men som sagt pleier jeg å kunne tvinge meg i aktivitet likevel. Det pleier å være min eneste pause fra depresjonen. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg vil ikke ligge på sofaen hele tiden, men jeg klarer knapt annet. 

Er jo ikke bare det at jeg visner bort. Jeg har vært mer og mer destruktiv siden romjulen også. Jeg fungerer absolutt ikke hjemme nå. 

[Marye]

Ville prøvd lamictal var jeg deg:-)

[AnonymBruker]

Ja, velkommen til en verden med alvorlig depresjon.

Anonymkode: 1b41e...942

[Glitter]

32 minutter siden, Marye skrev:

Ville prøvd lamictal var jeg deg:-)

Jo, det er en plan jeg har, men det får jeg ikke gjort før jeg skal ha planlagt innleggelse og det kan ta mange uker. Henvisningen er ikke vurdert enda en gang. 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, velkommen til en verden med alvorlig depresjon.

Anonymkode: 1b41e...942

Jo takk. Jeg har slitt med moderat og alvorlig depresjon i mange år, men som oftest klarer jeg å holde treningen i gang likevel. For meg er trening en like naturlig del av dagen som å spise. Og det er mye tvang inni bildet også så jeg gjør det uansett. Pluss det pleier være min eneste pause. 

Jeg var så her ødelagt for tre år siden også og det varte i sånn ni måneder før det lettet litt. Da endte jeg opp innlagt for første gang og var innlagt i 7 måneder. Har "slått ut" på alvorlig depresjon hvert år etter det også, men har likevel klart enkelte ting. 

Jeg orker ikke ha det slik som dette. Jeg er helt desperat etter hjelp. Jeg trenger hjelp NÅ og ikke om mange uker når jeg får plass på DPS...

Ikke bare på grunn av depresjonen i seg selv, men fordi den gjør at jeg får tilbakefall på alt annet også som jeg hadde klart å roe ned. Og det er dessverre alvorlige greier. Å ikke få umiddelbar hjelp slik det er nå er å risikere hele livet mitt. 

Endret 2. februar 2020 av Glitter

[stjernestøv]

4 minutter siden, Glitter skrev:

Jo, det er en plan jeg har, men det får jeg ikke gjort før jeg skal ha planlagt innleggelse og det kan ta mange uker. Henvisningen er ikke vurdert enda en gang. 

Jo takk. Jeg har slitt med moderat og alvorlig depresjon i mange år, men som oftest klarer jeg å holde treningen i gang likevel. For meg er trening en like naturlig del av dagen som å spise. Og det er mye tvang inni bildet også så jeg gjør det uansett. Pluss det pleier være min eneste pause. 

Jeg var så her ødelagt for tre år siden også og det varte i sånn ni måneder før det lettet litt. Da endte jeg opp innlagt for første gang og var innlagt i 7 måneder. Har "slått ut" på alvorlig depresjon hvert år etter det også, men har likevel klart enkelte ting. 

Jeg orker ikke ha det slik som dette. Jeg er helt desperat etter hjelp. Jeg trenger hjelp NÅ og ikke om mange uker når jeg får plass på DPS...

Ikke bare på grunn av depresjonen i seg selv, men fordi den gjør at jeg får tilbakefall på alt annet også som jeg hadde klart å roe ned. Og det er dessverre alvorlige greier. Å ikke få umiddelbar hjelp slik det er nå er å risikere hele livet mitt. 

Legevakten kan vel få deg inn på akutt avdeling? Så kan du overføres til dps derfra. 

[Glitter]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Legevakten kan vel få deg inn på akutt avdeling? Så kan du overføres til dps derfra. 

Ja jeg kan legge meg inn der, men da venter jeg heller til i morgen så får jeg drøftet det med psykologen. I utgangspunktet får jeg bare akuttinnleggelser i rundt 5 dager, men sist ble det 11 dager og da ble jeg ikke skrevet ut fordi jeg var bedre, men for å unngå at jeg skulle slutte å fungere hjemme igjen. Det rare er at psykologen sier hun ser at dette er en klinisk alvorlig depresjon og ikke svingninger som kommer av emosjonell ustabilitet og at jeg nok trenger innleggelse. Men hun holder fortsatt fast på at jeg ikke skal være lenge på akuttpost, men har heller henvist meg til DPS. Skal likevel prøve å tydeliggjøre i morgen hvor ille det er for å se om noe kan gjøres mer akutt. 

Jeg liker ikke legevakten heller så det unngår jeg så langt det lar seg gjøre. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Ja jeg kan legge meg inn der, men da venter jeg heller til i morgen så får jeg drøftet det med psykologen. I utgangspunktet får jeg bare akuttinnleggelser i rundt 5 dager, men sist ble det 11 dager og da ble jeg ikke skrevet ut fordi jeg var bedre, men for å unngå at jeg skulle slutte å fungere hjemme igjen. Det rare er at psykologen sier hun ser at dette er en klinisk alvorlig depresjon og ikke svingninger som kommer av emosjonell ustabilitet og at jeg nok trenger innleggelse. Men hun holder fortsatt fast på at jeg ikke skal være lenge på akuttpost, men har heller henvist meg til DPS. Skal likevel prøve å tydeliggjøre i morgen hvor ille det er for å se om noe kan gjøres mer akutt. 

Jeg liker ikke legevakten heller så det unngår jeg så langt det lar seg gjøre. 

Ja snakk med psykologen i morgen, den kjenner deg jo best. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Jo, det er en plan jeg har, men det får jeg ikke gjort før jeg skal ha planlagt innleggelse og det kan ta mange uker. Henvisningen er ikke vurdert enda en gang. 

Jo takk. Jeg har slitt med moderat og alvorlig depresjon i mange år, men som oftest klarer jeg å holde treningen i gang likevel. For meg er trening en like naturlig del av dagen som å spise. Og det er mye tvang inni bildet også så jeg gjør det uansett. Pluss det pleier være min eneste pause. 

Jeg var så her ødelagt for tre år siden også og det varte i sånn ni måneder før det lettet litt. Da endte jeg opp innlagt for første gang og var innlagt i 7 måneder. Har "slått ut" på alvorlig depresjon hvert år etter det også, men har likevel klart enkelte ting. 

Jeg orker ikke ha det slik som dette. Jeg er helt desperat etter hjelp. Jeg trenger hjelp NÅ og ikke om mange uker når jeg får plass på DPS...

Ikke bare på grunn av depresjonen i seg selv, men fordi den gjør at jeg får tilbakefall på alt annet også som jeg hadde klart å roe ned. Og det er dessverre alvorlige greier. Å ikke få umiddelbar hjelp slik det er nå er å risikere hele livet mitt. 

Var ikke du innlagt nå i januar? (Hm, eller var det i jula?) Fikk du ikke noe hjelp da?

Anonymkode: 1b41e...942

[AnonymBruker]

Hva skal en innleggelse hjelpe deg med? Du blir bare værre av det. 

Anonymkode: 65326...46e

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Siden romjulen har jeg gradvis visnet mer og mer bort. I starten var det færre treninger og dårligere prestasjon, jeg lagde sjeldnere ordentlig mat osv. Nå har jeg ikke klart å trene på to uker. Jeg er gjennomsyret slapp hele tiden. I dag tvang jeg meg til å få ryddet kjøkkenet. Har foreløpig gjort det i tre omganger fordi jeg blir så sliten. Har fortsatt ikke fullført med å vaske over kjøkkenbenken. Jeg presser meg til å dusje to ganger i uken bare. Alt er et ork. 

Klarer ikke lage ordentlig middag. Spiser stort sett havregryn og pizza. Har gått ned i vekt og mistet muskelmasse. 

Føler meg fanget i kroppen min for den visner bare bort. Selv om jeg er så deprimert så ønsker jeg å være i stand til å trene. Vanligvis i deprimerte perioder klarer jeg å opprettholde trening til en viss grad. Nå stopper kroppen meg for jeg er så slapp og sliten. 

Tenker jeg burde tvinge meg til ei lett treningsøkt i dag for å prøve å motvirke depresjonens effekt på kropp og sinn, men jeg blir altså utslitt bare av å rydde kjøkkenet. Blir så slapp og uvel av den minste aktivitet. 

Føler meg lenket til sofaen når jeg egentlig ønsker å jobbe i mot depresjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter jo med tilbakevendende depresjoner, men som sagt pleier jeg å kunne tvinge meg i aktivitet likevel. Det pleier å være min eneste pause fra depresjonen. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg vil ikke ligge på sofaen hele tiden, men jeg klarer knapt annet. 

Er jo ikke bare det at jeg visner bort. Jeg har vært mer og mer destruktiv siden romjulen også. Jeg fungerer absolutt ikke hjemme nå. 

Du gikk vel på en smell for ikke så lenge siden, jeg synes ikke det er så rart du er deprimert og tiltaksløs nå. Prøv om du kan se det litt i sammenheng 🙂

 

Anonymkode: 0e2ee...60d

[Glitter]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var ikke du innlagt nå i januar? (Hm, eller var det i jula?) Fikk du ikke noe hjelp da?

Anonymkode: 1b41e...942

Ja jeg var innlagt 11 dager i januar. Jeg fikk hjelp, men dette har blitt så langvarig at det trengs mer. Familien min mener det samme. 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal en innleggelse hjelpe deg med? Du blir bare værre av det. 

Anonymkode: 65326...46e

Nei det blir jeg ikke. Da hadde jeg ikke fått hjelp ved innleggelser ei heller blitt henvist til planlagt, mer langvarig innleggelse. 

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du gikk vel på en smell for ikke så lenge siden, jeg synes ikke det er så rart du er deprimert og tiltaksløs nå. Prøv om du kan se det litt i sammenheng 🙂

 

Anonymkode: 0e2ee...60d

Den smellen kom lenge etter at jeg ble dårlig. Jeg var like dårlig før smellen som jeg er nå etterpå. Det har selvsagt ikke hjulpet på, men mitt rusmisbruk har alltid blitt tolket som et symptom på psykisk sykdom. Ikke at jeg har utviklet psykisk sykdom på grunn av rus. Jeg var syk lenge før jeg havnet ut i rusen i utgangspunktet. 

Så den eneste tydelige sammenheng til at jeg har havnet inn i alvorlig depresjon i romjula er at jeg mener jeg var inni en periode med hypomani før jul. Rus-smellen kom først forrige uke og varte bare i fire dager. 

[frosken]

2 timer siden, Glitter skrev:

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Siden romjulen har jeg gradvis visnet mer og mer bort. I starten var det færre treninger og dårligere prestasjon, jeg lagde sjeldnere ordentlig mat osv. Nå har jeg ikke klart å trene på to uker. Jeg er gjennomsyret slapp hele tiden. I dag tvang jeg meg til å få ryddet kjøkkenet. Har foreløpig gjort det i tre omganger fordi jeg blir så sliten. Har fortsatt ikke fullført med å vaske over kjøkkenbenken. Jeg presser meg til å dusje to ganger i uken bare. Alt er et ork. 

Klarer ikke lage ordentlig middag. Spiser stort sett havregryn og pizza. Har gått ned i vekt og mistet muskelmasse. 

Føler meg fanget i kroppen min for den visner bare bort. Selv om jeg er så deprimert så ønsker jeg å være i stand til å trene. Vanligvis i deprimerte perioder klarer jeg å opprettholde trening til en viss grad. Nå stopper kroppen meg for jeg er så slapp og sliten. 

Tenker jeg burde tvinge meg til ei lett treningsøkt i dag for å prøve å motvirke depresjonens effekt på kropp og sinn, men jeg blir altså utslitt bare av å rydde kjøkkenet. Blir så slapp og uvel av den minste aktivitet. 

Føler meg lenket til sofaen når jeg egentlig ønsker å jobbe i mot depresjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter jo med tilbakevendende depresjoner, men som sagt pleier jeg å kunne tvinge meg i aktivitet likevel. Det pleier å være min eneste pause fra depresjonen. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg vil ikke ligge på sofaen hele tiden, men jeg klarer knapt annet. 

Er jo ikke bare det at jeg visner bort. Jeg har vært mer og mer destruktiv siden romjulen også. Jeg fungerer absolutt ikke hjemme nå. 

Selv om du har det dårlig, så må du ta deg sammen og ta mer ansvar for deg selv. Du har valgmuligheter du unnlater å velge. 
 

Du er i stand til å spise ordentlig, sørge for litt frisk luft - og så må du unnlate være sammen med folk som øker sannsynligheten for at du velger rus.

Jeg er kritisk til måten behandlingssystemet nærmest gir deg insentiver til å bli dårligst mulig slik at du stadig blir innlagt. Tror det hadde vært mye mer konstruktivt med planlagte innleggelser som gjennomføres uavhengig av hvilken form du er i.

Til slutt: Det er ikke sykdommen som forårsaker alt som skjer i livet ditt, det går an å være alvorlig deprimert og allikevel avstå fra selvdestruktive handlinger.

[Glitter]

15 minutter siden, frosken skrev:

Selv om du har det dårlig, så må du ta deg sammen og ta mer ansvar for deg selv. Du har valgmuligheter du unnlater å velge. 
 

Du er i stand til å spise ordentlig, sørge for litt frisk luft - og så må du unnlate være sammen med folk som øker sannsynligheten for at du velger rus.

Jeg er kritisk til måten behandlingssystemet nærmest gir deg insentiver til å bli dårligst mulig slik at du stadig blir innlagt. Tror det hadde vært mye mer konstruktivt med planlagte innleggelser som gjennomføres uavhengig av hvilken form du er i.

Til slutt: Det er ikke sykdommen som forårsaker alt som skjer i livet ditt, det går an å være alvorlig deprimert og allikevel avstå fra selvdestruktive handlinger.

Jeg tar meg sammen omtrent hele tiden. Jeg spiser og jeg går ut i frisk luft. Jeg gikk til butikken i stad for eksempel. Men jeg har ikke klart å lage næringsrik middag på en stund, jeg er ekstremt utmattet og slapp og har ikke klart å trene. 

Jeg henger ikke med rusfolk heller. Jeg hadde en glipp på fire dager. Ellers har jeg ikke kontakt med dem. 

Jeg kjemper faktisk mye mer enn du ser ut til å mene nå. De fleste dagene klarer jeg å avstå fra å være destruktiv, men ja jeg har hatt tilbakefall på en del i januar, og jeg blir forklart at slike tilbakefall er ikke til å unngå når en har slitt og sliter på den måten jeg gjør. 

Jeg er jo henvist til planlagte innleggelser, men jeg er kjempedårlig nå og klarer meg svært dårlig hjemme. 

Jeg er ikke enig i det du skriver nå og synes det blir feil å skrive. De som følger meg opp er kompetent og jeg har faktisk blitt mye bedre enn jeg har vært med de tiltak de/jeg gjør. Nå er jeg dessverre i en spesielt dårlig periode og jeg forsøker å ikke havne helt i avgrunnen, men forsøker å få hjelp til å komme meg mer ovenpå til at jeg greier å håndtere alt selv igjen. 

Endret 2. februar 2020 av Glitter

[RamonaK]

4 timer siden, Glitter skrev:

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Siden romjulen har jeg gradvis visnet mer og mer bort. I starten var det færre treninger og dårligere prestasjon, jeg lagde sjeldnere ordentlig mat osv. Nå har jeg ikke klart å trene på to uker. Jeg er gjennomsyret slapp hele tiden. I dag tvang jeg meg til å få ryddet kjøkkenet. Har foreløpig gjort det i tre omganger fordi jeg blir så sliten. Har fortsatt ikke fullført med å vaske over kjøkkenbenken. Jeg presser meg til å dusje to ganger i uken bare. Alt er et ork. 

Klarer ikke lage ordentlig middag. Spiser stort sett havregryn og pizza. Har gått ned i vekt og mistet muskelmasse. 

Føler meg fanget i kroppen min for den visner bare bort. Selv om jeg er så deprimert så ønsker jeg å være i stand til å trene. Vanligvis i deprimerte perioder klarer jeg å opprettholde trening til en viss grad. Nå stopper kroppen meg for jeg er så slapp og sliten. 

Tenker jeg burde tvinge meg til ei lett treningsøkt i dag for å prøve å motvirke depresjonens effekt på kropp og sinn, men jeg blir altså utslitt bare av å rydde kjøkkenet. Blir så slapp og uvel av den minste aktivitet. 

Føler meg lenket til sofaen når jeg egentlig ønsker å jobbe i mot depresjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter jo med tilbakevendende depresjoner, men som sagt pleier jeg å kunne tvinge meg i aktivitet likevel. Det pleier å være min eneste pause fra depresjonen. 

Hva skal jeg gjøre med dette? Jeg vil ikke ligge på sofaen hele tiden, men jeg klarer knapt annet. 

Er jo ikke bare det at jeg visner bort. Jeg har vært mer og mer destruktiv siden romjulen også. Jeg fungerer absolutt ikke hjemme nå. 

Jeg føler virkelig med deg, og jeg vet det er vanskelig. Men du må ikke gi opp. Dette høres litt strengt ut, men du er nødt til å tvinge deg selv . Sett små mål for dagen og pass på at du gjør dem. Alt føles bedre når man klarer de tingene som virker helt håpløse noen dager, som f eks å lage middag.

[Glitter]

1 minutt siden, RamonaK skrev:

Jeg føler virkelig med deg, og jeg vet det er vanskelig. Men du må ikke gi opp. Dette høres litt strengt ut, men du er nødt til å tvinge deg selv . Sett små mål for dagen og pass på at du gjør dem. Alt føles bedre når man klarer de tingene som virker helt håpløse noen dager, som f eks å lage middag.

Ja, jeg pusher meg og setter meg mål. I dag fikk jeg ryddet kjøkkenet og gått til butikken i dagslys. Jeg prøver også å tvinge meg på trening i dag, men mulig det blir fiasko da jeg er så slapp at jeg fort blir dårlig ved aktivitet. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å motvirke dette. Er ikke slik at jeg utelukkende ligger på sofaen. Jeg prøver å gjøre så mye jeg kan, men den fysiske formen stopper meg veldig om dagen. 

Jeg føler meg fengslet i kroppen min akkurat nå. For den har bare visnet mer og mer siste 1,5 måned selv om jeg har kjempet hardt i mot. 

[RamonaK]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Ja, jeg pusher meg og setter meg mål. I dag fikk jeg ryddet kjøkkenet og gått til butikken i dagslys. Jeg prøver også å tvinge meg på trening i dag, men mulig det blir fiasko da jeg er så slapp at jeg fort blir dårlig ved aktivitet. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å motvirke dette. Er ikke slik at jeg utelukkende ligger på sofaen. Jeg prøver å gjøre så mye jeg kan, men den fysiske formen stopper meg veldig om dagen. 

Jeg føler meg fengslet i kroppen min akkurat nå. For den har bare visnet mer og mer siste 1,5 måned selv om jeg har kjempet hardt i mot. 

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Har vært akkurat der du er. Synes det høres ut som du prøver veldig hardt:) jeg har to ting som hjelper meg litt , jeg har en spilleliste med bare sanger jeg blir glad av som jeg hører på når jeg går en tur. Også leser jeg, det er ett eller annet med bøker som gjør at jeg glemmer den virkelige verden. 

[RamonaK]

Og på den spillelista er det mye rart. En venn så den og fikk seg en god latter. Der er det kaptein Sabeltann, rolling Stones, aqua, snoop dog, og mye mer random:) 

[Glitter]

1 time siden, RamonaK skrev:

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Har vært akkurat der du er. Synes det høres ut som du prøver veldig hardt:) jeg har to ting som hjelper meg litt , jeg har en spilleliste med bare sanger jeg blir glad av som jeg hører på når jeg går en tur. Også leser jeg, det er ett eller annet med bøker som gjør at jeg glemmer den virkelige verden. 

 

1 time siden, RamonaK skrev:

Og på den spillelista er det mye rart. En venn så den og fikk seg en god latter. Der er det kaptein Sabeltann, rolling Stones, aqua, snoop dog, og mye mer random:) 

Takk. Jeg tror da jeg prøver alt jeg klarer. Får ofte høre av begge mine behandlere at jeg er veldig hard mot meg selv og streng rundt krav til hva jeg skal klare både av trening, som mor, kosthold osv. For dette er slikt som plager meg enormt mye når jeg feiler. Og som jeg derfor prater en del om. De mener jeg i perioder som nå må senke kravene litt, at jeg til tross for at jeg sliter med mye klarer ganske mye også. Det hjelper meg litt til å "tilgi" meg selv når jeg ikke klarer alt jeg mener jeg bør klare. Hvis de heller hadde bedt meg om å ta meg sammen så hadde det blitt veldig mye tyngre tror jeg. Og det er ikke slik at de stryker meg med hårene. Spesielt ikke hun som har kjent meg i 2,5 år. Hun kan være både streng og direkte og det setter jeg pris på. 

Jeg sliter med å konsentrere meg nok til å lese bok, men musikk hører jeg mye på ja. Når jeg er ute og går eller tar buss. Unngår å høre på trist musikk. Med mindre jeg kjenner at nå bør jeg få til å gråte litt for å få litt sunt og trygt utløp for tanker og følelser. 

Jeg hører mye på norsk rap. 😛

Jeg kom meg på trening. Det ble tidenes dårligste prestasjon, men det ble nå en liten halvtime med kombinasjon kondisjon og styrke. Åh så svak jeg er. Men må prøve å heller berømme meg for at jeg klarte å dra. 

[RamonaK]

5 minutter siden, Glitter skrev:

 

Takk. Jeg tror da jeg prøver alt jeg klarer. Får ofte høre av begge mine behandlere at jeg er veldig hard mot meg selv og streng rundt krav til hva jeg skal klare både av trening, som mor, kosthold osv. For dette er slikt som plager meg enormt mye når jeg feiler. Og som jeg derfor prater en del om. De mener jeg i perioder som nå må senke kravene litt, at jeg til tross for at jeg sliter med mye klarer ganske mye også. Det hjelper meg litt til å "tilgi" meg selv når jeg ikke klarer alt jeg mener jeg bør klare. Hvis de heller hadde bedt meg om å ta meg sammen så hadde det blitt veldig mye tyngre tror jeg. Og det er ikke slik at de stryker meg med hårene. Spesielt ikke hun som har kjent meg i 2,5 år. Hun kan være både streng og direkte og det setter jeg pris på. 

Jeg sliter med å konsentrere meg nok til å lese bok, men musikk hører jeg mye på ja. Når jeg er ute og går eller tar buss. Unngår å høre på trist musikk. Med mindre jeg kjenner at nå bør jeg få til å gråte litt for å få litt sunt og trygt utløp for tanker og følelser. 

Jeg hører mye på norsk rap. 😛

Jeg kom meg på trening. Det ble tidenes dårligste prestasjon, men det ble nå en liten halvtime med kombinasjon kondisjon og styrke. Åh så svak jeg er. Men må prøve å heller berømme meg for at jeg klarte å dra. 

Ja høres ut som du har høye krav til deg seg. Synes det er imponerende at du dro og trente en halvtime jeg

[Glitter]

Akkurat nå, RamonaK skrev:

Ja høres ut som du har høye krav til deg seg. Synes det er imponerende at du dro og trente en halvtime jeg

Tusen takk.