Den jævla tiden i senga

[AnonymBruker]

Dette forumet her er litt dødt, men passer meg bedre enn foreldre sitt «skravle» likevel. Jeg innser hvor misslykket jeg er. Alle de siste 4 årene mine, har jeg vært et annet sted mentalt enn det jeg er fysisk. Jeg er deprimert rett og slett. Jeg tror på et liv som ikke er i virkeligheten. Det er min identitet. Jeg tror så på det at jeg forteller om det når jeg presenterer meg eller folk fra hjemstedet eller fortiden spør hva jeg driver med. Jeg vil kunne flere språk, gjerne 3. Men jeg klarer ikke holde ved like engelsken en gang. 
 

Det er det samme som skjer i livet, som skjer hele tiden. Bare med forskjellige, på forskjellige steder. Og der jeg var lykkelig, der kan jeg selvfølgelig ikke være. Andre oppfatter meg som innesluttet. Men jeg oppfatter meg som imøtekommende. Men jeg er også pinlig sjenert og har mindreverd følelse sammen med folk. Og jeg tror egentlig aldri at jeg blir den jeg vil. Jeg deler faktisk ikke noe særlig med andre. 
 

Jeg ligger våken. Jeg la meg tidligere i kveld, men våkner og det første som slår meg er livet som ikke ble, pga aspergersen. Jeg driver å ser på bosted i Oslo igjen. Har ingen forhold til andre byer i Norge. 
Oslo er også der det er lettest å få jobb. Har fått jobbtilbud, men jeg aner ikke hva det går ut på en gang. Arbeidsgiver kontaktet meg, jeg har aldri hørt om stedet. 
Jeg ser ikke frem til noe jeg skal. Hater planene mine. Jeg trodde livet startet for jeg var ikke deprimert fra 2016, til 2018. Men alltid lå det en frykt der, og den gikk i oppfyllelse. Nå er det tilbake til depresjonen igjen. Heg føler meg fremmed for meg selv, begynner å gjøre. Må liksom bare sette i gang med ting jeg ikke vet hva er og jeg er livredd. Jeg ser hvor lett andre får kontakt. Jeg føler meg ikke hjemme. 
 

Nå har jeg blitt så deprimert at jeg begynner å bli kritisk til andre og! Eller jeg har blitt det. Jeg irriterer meg over andre mennesker , og jeg hater at så og si alle sier det samme! Jeg får angst av flokkmentaliteten og at vi ikke har evnen til å lære uavhengig av andre..  

håper noen er her nå da heg er livredd 

Anonymkode: d250f...dd7

[Gjest Fastnick]

Jeg er her en liten stund til, og jeg ser deg.

Det er veldig leit at du sliter sånn! Du virker deprimert ja, og jeg lurer på om du har noen profesjonelle å snakke med? Hvis ikke synes jeg kanskje at du bør bestille time hos fastlegen og fortelle hvordan du har det. Da kan du muligens få hjelp videre med det som tar opp så stor del av tankevirksomheten din og følelsene dine rundt det. Det kan virke som om du har kjørt deg litt fast i et spesielt tankemønster, og jeg tror at en profesjonell hadde vært bra å snakke med siden mye av det også virker å være relatert til diagnosen din. 

Endret 3. februar 2020 av Fastnick

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Fastnick skrev:

Jeg er her en liten stund til, og jeg ser deg.

Det er veldig leit at du sliter sånn! Du virker deprimert ja, og jeg lurer på om du har noen profesjonelle å snakke med? Hvis ikke synes jeg kanskje at du bør bestille time hos fastlegen og fortelle hvordan du har det. Da kan du muligens få hjelp videre med det som tar opp så stor del av tankevirksomheten din og følelsene dine rundt det. Det kan virke som om du har kjørt deg litt fast i et spesielt tankemønster, og jeg tror at en profesjonell hadde vært bra å snakke med siden mye av det også virker å være relatert til diagnosen din. 

Jeg har flere profesjonelle. Men de er bare en krykke. Det er vanskelig for meg å forklare og jeg kan jo ikke skrive alt for man kan kjennes igjen. 
Jeg er likevel ikke der jeg vil. Jeg har tatt flere steg tilbake. Det kjennes rett og slett som en straff for å tro på meg selv. Og det negative stemmer alltid. Jeg får plutselige sinte anfall (har skjedd ila 2019) og jeg skammer meg over oppførselen når jeg blir blid igjen. 
ting jeg før var glad for har blitt en påminnelse om hvor misslykket jeg er. Som feks tvkveld med mor og søsken. 
 

nå driver jeg å setter i gang med å jobbe, men jeg er ikke glad for livet jeg planlegger. Jeg er der igjen, at jeg føler meg fremmed... 

Anonymkode: d250f...dd7

[Gjest Fastnick]

Bra at du har flere profesjonelle å støtte deg til! 

Jeg synes du er litt slem mot deg selv når du sier at du er mislykket. Du virker ganske ung og det virker som om du har satt deg et klart mål mtp hvor du vil hen i livet, men at du føler på utilstrekkelighet fordi du til nå ikke har nådd det. Har jeg forstått deg riktig da? Jeg synes at du skal gi deg selv og livet litt mer tid. Løpet er ikke kjørt enda, og mye positivt kan enda dukke opp på din vei. Du har potensiale i deg til å gå videre og få en bedre livskvalitet. Hvordan det skal skje tror jeg du vil finne ut av underveis med hjelp fra støtteapparatet ditt. Og kanskje blir det en helt annen vei og retning enn det du nå ser for deg. Likevel kan det være godt og kanskje til og med bedre enn det du tenker nå. 

Nå må jeg dessverre sove, men jeg ønsker deg masse lykke til og en god natt!

Endret 3. februar 2020 av Fastnick

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Fastnick skrev:

Bra at du har flere profesjonelle å støtte deg til! 

Jeg synes du er litt slem mot deg selv når du sier at du er mislykket. Du virker ganske ung og det virker som om du har satt deg et klart mål mtp hvor du vil hen i livet, men at du føler på utilstrekkelighet fordi du til nå ikke har nådd det. Har jeg forstått deg riktig da? Jeg synes at du skal gi deg selv og livet litt mer tid. Løpet er ikke kjørt enda, og mye positivt kan enda dukke opp på din vei. Du har potensiale i deg til å gå videre og få en bedre livskvalitet. Hvordan det skal skje tror jeg du vil finne ut av underveis med hjelp fra støtteapparatet ditt. Og kanskje blir det en helt annen vei og retning enn det du nå ser for deg. Likevel kan det være godt og kanskje til og med bedre enn det du tenker nå. 

Nå må jeg dessverre sove, men jeg ønsker deg masse lykke til og en god natt!

Er 28....... så tiden begynner å renne. Jeg må også sove

Anonymkode: d250f...dd7