Unnvikende pf og bipolar

[Gjest Fastnick]

F... Når jeg leser det jeg nettopp skrev, så tror jeg aldri den f.... bipolaren er i sjakk! 😕 Jeg er jo enten nede, oppe, eller midt i mellom! Likevel liker jeg å tro at jeg har stabile perioder også. 

Jeg ser at jeg ikke bare må skjerme meg selv fra dol nå, men også skjerme dol fra meg! Får gjøre det nå mens jeg enda har selvinnsikt 😆

[Glitter]

27 minutter siden, Fastnick skrev:

F... Når jeg leser det jeg nettopp skrev, så tror jeg aldri den f.... bipolaren er i sjakk! 😕 Jeg er jo enten nede, oppe, eller midt i mellom! Likevel liker jeg å tro at jeg har stabile perioder også. 

Jeg ser at jeg ikke bare må skjerme meg selv fra dol nå, men også skjerme dol fra meg! Får gjøre det nå mens jeg enda har selvinnsikt 😆

Jeg tror kanskje du overanalyserer din egen aktivitet på forumet litt for mye? Jeg pleier ikke tenke alle de tingene du selv begynner å påpeke om hva du skriver og hvor mye du skriver når du blir usikker. Hvis det gav mening.

[Gjest Fastnick]

17 timer siden, Glitter skrev:

Jeg tror kanskje du overanalyserer din egen aktivitet på forumet litt for mye? Jeg pleier ikke tenke alle de tingene du selv begynner å påpeke om hva du skriver og hvor mye du skriver når du blir usikker. Hvis det gav mening.

Takk for opplysende svar, Glitter. Jeg har tenkt litt rundt dette, og jeg tror du er inne på noe veldig sentralt når det gjelder meg. Som vi også har snakket om på PM, så er det de unnvikende trekkene mine som ofte kommer fram. 

Jeg føler meg altfor lett dum, og altfor lett føler jeg at jeg har skrevet noe dumt. Jeg tenker raskt at hele forumet synes det samme, og så vil jeg gjerne på en måte komme dem i forkjøpet ved å rakke ned på meg selv for å vise folk at "jeg har da  selvinnsikt". Jeg tror altfor lett at alle på forumet analyserer innleggene mine nøye,  finner dem forkastelige, og at de blir drittlei av meg og helst vil være meg foruten. Derfor sier jeg noen ganger ifra at "nå stikker jeg" for å vise alle at jeg forstår selv at jeg bør dra (selvinnsikt). Men så kommer jeg tilbake med nytt nick for å prøve på nytt, inntil det samme skjer igjen. Og sånn har jeg holdt det gående...

Når jeg prøver å tenke rasjonelt rundt dette, så er jeg ganske sikker på at ingen her bryr deg noe særlig om meg og hva jeg måtte finne på å skrive. Jeg hadde gått nye mer under radaren om jeg hadde latt det være med det. Men når jeg får følelsen av at jeg har driti meg ut, så tenker jeg at alle andre også synes det. Derfor føler jeg at jeg må si ifra til alle at jeg ser det selv. Men nå som jeg er i det rasjonelle hjørnet igjen, så er jeg ganske sikker på at jeg egentlig ikke skriver så mye rart og dumt og at jeg nødvendigvis driter meg noe særlig ut. 

Viser jeg (i mine øyne) for god selvtillit kan jeg feilaktig tro at jeg holder på å bli hypoman, fordi god selvtillit er noe jeg ikke har så ofte eller så mye av. Så "unnskylder" jeg meg selv og gir en forklaring på det til folk her inne, nemlig at jeg nå nok begynner å bli hypoman. Noe som ikke stemmer alltid. 

Hadde jeg enda kunnet drite mer i meg selv og hvordan jeg fremstår, og ikke ta meg selv så høytidelig, så hadde nok ting vært lettere for meg. Hadde jeg kunnet greie å la være å tenke at alle synes jeg er en idiot, fordi jeg selv synes det, hadde det vært bedre for meg. For helt ærlig så tror jeg ikke at noen her legger spesielt merke til meg. Det er bare noe jeg frykter. Men når jeg selv "står fram" og forteller alle hvor mislykket og dum jeg er f.eks i en egen tråd etter at jeg synes jeg har driti meg ut, det er jo DA folk legger merke til meg! Så det må jeg rett og slett slutte med!

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Fastnick skrev:

Takk for opplysende svar, Glitter. Jeg har tenkt litt rundt dette, og jeg tror du er inne på noe veldig sentralt når det gjelder meg. Som vi også har snakket om på PM, så er det de unnvikende trekkene mine som ofte kommer fram. 

Jeg føler meg altfor lett dum, og altfor lett føler jeg at jeg har skrevet noe dumt. Jeg tenker raskt at hele forumet synes det samme, og så vil jeg gjerne på en måte komme dem i forkjøpet ved å rakke ned på meg selv for å vise folk at "jeg har da  selvinnsikt". Jeg tror altfor lett at alle på forumet analyserer innleggene mine nøye,  finner dem forkastelige, og at de blir drittlei av meg og helst vil være meg foruten. Derfor sier jeg noen ganger ifra at "nå stikker jeg" for å vise alle at jeg forstår selv at jeg bør dra (selvinnsikt). Men så kommer jeg tilbake med nytt nick for å prøve på nytt, inntil det samme skjer igjen. Og sånn har jeg holdt det gående...

Når jeg prøver å tenke rasjonelt rundt dette, så er jeg ganske sikker på at ingen her bryr deg noe særlig om meg og hva jeg måtte finne på å skrive. Jeg hadde gått nye mer under radaren om jeg hadde latt det være med det. Men når jeg får følelsen av at jeg har driti meg ut, så tenker jeg at alle andre også synes det. Derfor føler jeg at jeg må si ifra til alle at jeg ser det selv. Men nå som jeg er i det rasjonelle hjørnet igjen, så er jeg ganske sikker på at jeg egentlig ikke skriver så mye rart og dumt og at jeg nødvendigvis driter meg noe særlig ut. 

Viser jeg (i mine øyne) for god selvtillit kan jeg feilaktig tro at jeg holder på å bli hypoman, fordi god selvtillit er noe jeg ikke har så ofte eller så mye av. Så "unnskylder" jeg meg selv og gir en forklaring på det til folk her inne, nemlig at jeg nå nok begynner å bli hypoman. Noe som ikke stemmer alltid. 

Hadde jeg enda kunnet drite mer i meg selv og hvordan jeg fremstår, og ikke ta meg selv så høytidelig, så hadde nok ting vært lettere for meg. Hadde jeg kunnet greie å la være å tenke at alle synes jeg er en idiot, fordi jeg selv synes det, hadde det vært bedre for meg. For helt ærlig så tror jeg ikke at noen her legger spesielt merke til meg. Det er bare noe jeg frykter. Men når jeg selv "står fram" og forteller alle hvor mislykket og dum jeg er f.eks i en egen tråd etter at jeg synes jeg har driti meg ut, det er jo DA folk legger merke til meg! Så det må jeg rett og slett slutte med!

 

Er du utredet for eupf? Du minner mye om eupf.

Anonymkode: 7c353...73e

[Gjest Fastnick]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du utredet for eupf? Du minner mye om eupf.

Anonymkode: 7c353...73e

Ja, psykologen gikk gjennom alle personlighetsforstyrrelsene i et eget sånt testhefte. Jeg skåret kun på engstelig/unnvikende pf.

Psykologen er i tillegg psykologspesialist, så jeg tror henne! 😉

Endret 5. februar 2020 av Fastnick

[AnonymBruker]

Men hva er det som gjør at du hele tiden kommer tilbake igjen når du har sagt at du ikke skal?

Anonymkode: 228ee...65d

[Gjest Fastnick]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er det som gjør at du hele tiden kommer tilbake igjen når du har sagt at du ikke skal?

Anonymkode: 228ee...65d

Jeg kan ikke forklare det med annet enn at jeg trives på forumet og at det gir meg mye å være her. Pluss at jeg "kommer til meg selv igjen".

[AnonymBruker]

2 timer siden, Fastnick skrev:

Jeg kan ikke forklare det med annet enn at jeg trives på forumet og at det gir meg mye å være her. Pluss at jeg "kommer til meg selv igjen".

Jeg er glad i deg akkurat som du er jeg, og det vet du godt! Snillere menneske kjenner jeg knapt! ❤️ Klemz

Anonymkode: eeae6...c38

[Glitter]

3 timer siden, Fastnick skrev:

Takk for opplysende svar, Glitter. Jeg har tenkt litt rundt dette, og jeg tror du er inne på noe veldig sentralt når det gjelder meg. Som vi også har snakket om på PM, så er det de unnvikende trekkene mine som ofte kommer fram. 

Jeg føler meg altfor lett dum, og altfor lett føler jeg at jeg har skrevet noe dumt. Jeg tenker raskt at hele forumet synes det samme, og så vil jeg gjerne på en måte komme dem i forkjøpet ved å rakke ned på meg selv for å vise folk at "jeg har da  selvinnsikt". Jeg tror altfor lett at alle på forumet analyserer innleggene mine nøye,  finner dem forkastelige, og at de blir drittlei av meg og helst vil være meg foruten. Derfor sier jeg noen ganger ifra at "nå stikker jeg" for å vise alle at jeg forstår selv at jeg bør dra (selvinnsikt). Men så kommer jeg tilbake med nytt nick for å prøve på nytt, inntil det samme skjer igjen. Og sånn har jeg holdt det gående...

Når jeg prøver å tenke rasjonelt rundt dette, så er jeg ganske sikker på at ingen her bryr deg noe særlig om meg og hva jeg måtte finne på å skrive. Jeg hadde gått nye mer under radaren om jeg hadde latt det være med det. Men når jeg får følelsen av at jeg har driti meg ut, så tenker jeg at alle andre også synes det. Derfor føler jeg at jeg må si ifra til alle at jeg ser det selv. Men nå som jeg er i det rasjonelle hjørnet igjen, så er jeg ganske sikker på at jeg egentlig ikke skriver så mye rart og dumt og at jeg nødvendigvis driter meg noe særlig ut. 

Viser jeg (i mine øyne) for god selvtillit kan jeg feilaktig tro at jeg holder på å bli hypoman, fordi god selvtillit er noe jeg ikke har så ofte eller så mye av. Så "unnskylder" jeg meg selv og gir en forklaring på det til folk her inne, nemlig at jeg nå nok begynner å bli hypoman. Noe som ikke stemmer alltid. 

Hadde jeg enda kunnet drite mer i meg selv og hvordan jeg fremstår, og ikke ta meg selv så høytidelig, så hadde nok ting vært lettere for meg. Hadde jeg kunnet greie å la være å tenke at alle synes jeg er en idiot, fordi jeg selv synes det, hadde det vært bedre for meg. For helt ærlig så tror jeg ikke at noen her legger spesielt merke til meg. Det er bare noe jeg frykter. Men når jeg selv "står fram" og forteller alle hvor mislykket og dum jeg er f.eks i en egen tråd etter at jeg synes jeg har driti meg ut, det er jo DA folk legger merke til meg! Så det må jeg rett og slett slutte med!

 

Ja, jeg kjenner meg jo som sagt igjen i mye av tankene du har om deg selv og frykten for å bli oppfattet som en idiot av andre. Frykten for å skjemme seg ut. 

Som jeg har sagt så trenger nok både du og jeg å øve på å gi litt F i hva folk tenker og mener. Jeg har jo mange ganger gått i forsvarsmodus når noen har kommet med krasse svar rettet mot min borderline PF og det har ikke bare med at jeg vil øke forståelse og redusere stigma. Det handler om at jeg vil ikke "ha på meg" at jeg er slik eller sånn for det gjør vondt å føle at jeg blir oppfattet negativt. Sannsynligvis mer vondt enn det ville gjort for mange andre. Så det blir en god blanding av unnvikende og emosjonelt ustabile trekk. Men herlighet. Jeg må gi litt mer F. Tenk hvor mye lettere livet hadde blitt da? 

Jeg synes du skriver masse bra innlegg. 

[emilie321]

21 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, jeg kjenner meg jo som sagt igjen i mye av tankene du har om deg selv og frykten for å bli oppfattet som en idiot av andre. Frykten for å skjemme seg ut. 

Som jeg har sagt så trenger nok både du og jeg å øve på å gi litt F i hva folk tenker og mener. Jeg har jo mange ganger gått i forsvarsmodus når noen har kommet med krasse svar rettet mot min borderline PF og det har ikke bare med at jeg vil øke forståelse og redusere stigma. Det handler om at jeg vil ikke "ha på meg" at jeg er slik eller sånn for det gjør vondt å føle at jeg blir oppfattet negativt. Sannsynligvis mer vondt enn det ville gjort for mange andre. Så det blir en god blanding av unnvikende og emosjonelt ustabile trekk. Men herlighet. Jeg må gi litt mer F. Tenk hvor mye lettere livet hadde blitt da? 

Jeg synes du skriver masse bra innlegg. 

Tror det ikke er uvanlig å føle det sånn, slik har jeg det også.  Jeg kjenner meg også mye igjen i hva både du og @Fastnick skriver og jeg trenger også å gi mer f......

Endret 5. februar 2020 av emilie321

[Glitter]

1 minutt siden, emilie321 skrev:

Tror det ikke er uvanlig å føle det sånn. Jeg kjenner meg også mye igjen i hva både du og @Fastnick skriver og jeg trenger også å gi mer f......

Tror nok det er mange som trenger å øve på akkurar det ja. Vi får starte en klubb. 😂

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Glitter skrev:

Tror nok det er mange som trenger å øve på akkurar det ja. Vi får starte en klubb. 😂

Men hvorfor er det så vanskelig for noen av oss å gi litt mer f...?

For min del handler det mest om frykt for å bli mislikt og å få kritikk - av både andre og meg selv. 

Anonymkode: b0414...052

[Glitter]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor er det så vanskelig for noen av oss å gi litt mer f...?

For min del handler det mest om frykt for å bli mislikt og å få kritikk - av både andre og meg selv. 

Anonymkode: b0414...052

Nei si det. Nå vet jeg ikke hva du sliter med som gjør at det er vanskelig for deg, men for min del tror jeg det har blitt sånn da jeg ble mobbet gjennom hele skolen og fra jeg var 16-25 var jeg med en som psykisk mishandlet meg ganske ille. Det pluss sikkert medfødt personlighet (var utrygg som liten jente også før mobbingen startet) tror jeg har medført en skjevutvikling som har trigget meg til å få unnvikende, avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Så jeg er fryktelig sensitiv for hva andre synes om meg og vil så gjerne bare passet inn. Det har gjort at jeg har blitt mye utnyttet også. Det er flere ting i livet mitt som har gjort det også, men orker ikke skrive alt. 

Med den bagasjen jeg har, store frykt for avvisning og frykt for å være ensom og alene tror jeg er grunnen til at jeg er som jeg er og sliter med å gi mer F. For alt jeg vil i hele verden er bare å finne min plass og passe inn. 

Kanskje kan du kjenne deg igjen i det jeg skriver, eller kanskje du har andre grunner. Uansett tror jeg det krever målrettet jobbing å lære seg nettopp det å slappe litt mer av og gi litt mer F. 

[Gjest Fastnick]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er glad i deg akkurat som du er jeg, og det vet du godt! Snillere menneske kjenner jeg knapt! ❤️ Klemz

Anonymkode: eeae6...c38

Tusen takk, E. 😊❤️ Du skulle ha kommet tilbake mye før, for da hadde jeg følt meg tryggere på meg selv her inne når jeg visste at du var her og passet på meg, hehe 😉

Du er jo bare supersnill selv, og du vet jo at jeg også er glad i deg! ❤️ Klem tilbake

[Gjest Fastnick]

2 timer siden, Glitter skrev:

Tror nok det er mange som trenger å øve på akkurar det ja. Vi får starte en klubb. 😂

@Glitter , @emilie321 og andre som sliter litt med det samme: Det er godt at vi forstår hverandre, og vi får prøve å støtte hverandre så godt vi kan! 💕

[Bia_]

På 3.2.2020 den 23.04, Drømmeautomat skrev:

Ja, det var deg jeg svarte. Det er ikke en lang prosess. En til tre timer kanskje hos spesialist. Men virker som psykologen din er ukomfortabel med å sette den diagnosen selv.

Jeg har blitt utreda for mye, og bipolar to ganger med flere års mellomrom. Det hsr ikke vært i nærheten av 1-3 timer. 

[Glitter]

3 minutter siden, Bia_ skrev:

Jeg har blitt utreda for mye, og bipolar to ganger med flere års mellomrom. Det hsr ikke vært i nærheten av 1-3 timer. 

Hvor lang tid har det tatt da? Lenger? 

[Bia_]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Hvor lang tid har det tatt da? Lenger? 

Første gangen husker jeg ikke helt, da det er mange år siden. Men jeg har aldri brukt 1-3 timer på noen utredning.

Denne gangen begynte jeg på dps i slutten av oktober og fikk ikke diagnosen før i februar/mars. Det vil si at jeg hadde diagnosen fra før, men ble diagnosert da jeg var veldig ung. Da gikk jeg alt fra 1 gang i uke til hver andre uke, og med juleferie i mellom.

Men det vil også selvfølgelig komme an på hva du svarer også, intervjuet er ganske detaljert og hvis du svarer ja på et spørsmål så kan det dukke opp 10 til som ikke hadde dukket opp hvis du svarte nei feks. I mitt tilfelle så var det jo en del ting jeg måtte tenke nøye igjennom før jeg svarte da jeg ikke husket. Psykologen brukte også epikriser fra langt tilbake for å dobbeltsjekk ting jeg ikke husket eller ikke var sikker på. Og det er ganske krevende, i hvertfall for meg, å gå igjennom utredninger for det er mye vondt man skal grave i gjerne.

Så jeg skjønner at de ikke bare gir deg en utredning fordi du har lyst hvis de ikke selv har en mistanke. Og de behandler jo det du er henvist for og etterhvert som hun blir kjent med deg så vil hun jo få et klsrere bilde av situasjonen og da kanskje ønske å utrede deg for dette.

[Glitter]

25 minutter siden, Bia_ skrev:

Første gangen husker jeg ikke helt, da det er mange år siden. Men jeg har aldri brukt 1-3 timer på noen utredning.

Denne gangen begynte jeg på dps i slutten av oktober og fikk ikke diagnosen før i februar/mars. Det vil si at jeg hadde diagnosen fra før, men ble diagnosert da jeg var veldig ung. Da gikk jeg alt fra 1 gang i uke til hver andre uke, og med juleferie i mellom.

Men det vil også selvfølgelig komme an på hva du svarer også, intervjuet er ganske detaljert og hvis du svarer ja på et spørsmål så kan det dukke opp 10 til som ikke hadde dukket opp hvis du svarte nei feks. I mitt tilfelle så var det jo en del ting jeg måtte tenke nøye igjennom før jeg svarte da jeg ikke husket. Psykologen brukte også epikriser fra langt tilbake for å dobbeltsjekk ting jeg ikke husket eller ikke var sikker på. Og det er ganske krevende, i hvertfall for meg, å gå igjennom utredninger for det er mye vondt man skal grave i gjerne.

Så jeg skjønner at de ikke bare gir deg en utredning fordi du har lyst hvis de ikke selv har en mistanke. Og de behandler jo det du er henvist for og etterhvert som hun blir kjent med deg så vil hun jo få et klsrere bilde av situasjonen og da kanskje ønske å utrede deg for dette.

Jo hun ene behandleren min sier det er vanskelig å si, at det er mulig jeg er bipolar. Men hun jobber i akuttpsykiatrien og det er hun på VOP som i så tilfelle må utrede meg. Med mindre jeg kan utredes når jeg er innlagt på DPS. Har også hatt en behandler som var helt sikker på at jeg var bipolar, men han rakk aldri å utrede meg. Han var bare en mellomfasehjelp i ambulant akutteam. 

Uansett. Takk for svar. Jeg håper jeg kan få utredningen snart for hvis jeg har bipolar så vil jeg ikke kaste bort videre tid uten rett behandling. 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Glitter skrev:

Jo hun ene behandleren min sier det er vanskelig å si, at det er mulig jeg er bipolar. Men hun jobber i akuttpsykiatrien og det er hun på VOP som i så tilfelle må utrede meg. Med mindre jeg kan utredes når jeg er innlagt på DPS. Har også hatt en behandler som var helt sikker på at jeg var bipolar, men han rakk aldri å utrede meg. Han var bare en mellomfasehjelp i ambulant akutteam. 

Uansett. Takk for svar. Jeg håper jeg kan få utredningen snart for hvis jeg har bipolar så vil jeg ikke kaste bort videre tid uten rett behandling. 

Utrolig rart at du ikke får utredning, det er ikke nødvendigvis slik at en slik utredning tar lang tid. Å beskrive tidligere hypomanier, eventuelt samle inn informasjon fra pårørende burde være nok i mange tilfeller. Jeg fikk diagnosen etter 4 år med diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, men det var et par behandlere jeg møtte «på veien»  som mistenkte bipolar lidelse, uten at vi gikk noe mer inn på det. Under en innleggelse så ble jeg spurt om tidligere hypomane episoder, og da var det nok å fortelle psykiateren om hvilke symptomer jeg hadde under slike episoder. Det skal dog sies at mine depresjoner var typisk bipolare, og jeg har opplevd at min beskrivelse av hvordan depresjonene mine arter seg har i seg selv gitt mistanke om bipolar lidelse. 

Anonymkode: 436de...54c