Bør jeg slutte i terapi?

[AnonymBruker]

Jeg har gått ukentlig i psykodynamisk terapi hos samme psykolog nå et par år. Jeg bruker lang tid på å åpne meg, og han er vel kanskje den som har klart å komme lengst inn, selv om tidligere behandlere har hatt meg lengre. Inn i det andre året var det en periode det løsnet og jeg klarte å åpne meg litt, og jeg føler jeg var på god vei til å komme inn til kjernen av problemene. Men så ble han langtidssykemeldt og var borte i 4-5mnd. Når vi startet opp igjen så følte jeg vi var tilbake til start/scratch, der jeg må bruke lang tid på å åpne meg igjen. Forskjellen denne gangen var at nå var han ikke like ”interessert” i å få meg trygg.

Det er flere måneder siden vi startet opp igjen, og vi kommer ingen vei. Jeg klarer ikke å få sagt noe i timene, og har alltid en vond klump i magen når jeg går fordi jeg føler meg så teit fordi han er så uinteressert, og jeg bare sitter og ser dum ut uten å klare å snakke. Jeg føler han er mye irritert (gode sjanser for at jeg projiserer dette) og at han med stillheten/uinteressen prøver å psyke meg ut til å slutte selv. Jeg tar meg selv i å hele tiden prøve å enten please han, eller få han til å føle avsky, og jeg får veldig lite ut av timene. Jeg har ikke hatt noen fremskritt siden før sommeren.

Problemet mitt er at jeg merker jeg er på god vei inn i en ny depressiv periode, og tørr ikke å slutte i behandling nå. At jeg ikke tørr kan også skyldes at jeg har gått flere år (5år, flere behandlere), og det er blitt en vanesak. Å bytte behandler er uaktuelt, da jeg ikke orker å begynne på nytt med noen. Jeg tørr heller ikke ta dette her opp med han i timene heller (verken muntlig eller å vise det jeg har skrevet).

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, og jeg vet at det ikke er lett å skulle gi råd/hjelpe noen som ikke tørr å konfrontere vedkommende. Men er det noen som har noen råd? Hva kan jeg gjøre annerledes? Bør jeg egentlig bare slutte?

(Kan nevne at det alltid jeg jeg som skal ha "styringen" i timene, selv om jeg har flere ganger gitt uttrykk for at jeg ikke vil har styringen fordi det er vanskelig. Men dette er visst typisk denne terapiformen(?). Er det noen som har tips til hvordan jeg kan styre denne skuta inn på et bedre spor?)

Anonymkode: cec3c...94e

[AnonymBruker]

Jeg synes og det er vanskelig å snakke med psykiateren min. Jeg skriver små setninger og stikkord på mobilen mellom timene og velger meg en ting som jeg prøver å si i løpet av timen. Selvom jeg bruker litt tid på å komme i gang får jeg som regel til å si den ene tingen jeg har valgt ut og derfra får vi en god samtale. Jeg ville forsøkt å fortelle behandler at du føler deg utrygg etter det lange fraværet, og prøve å snakke om hvordan du kan bli tryggere.

Anonymkode: d2e93...224

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått ukentlig i psykodynamisk terapi hos samme psykolog nå et par år. Jeg bruker lang tid på å åpne meg, og han er vel kanskje den som har klart å komme lengst inn, selv om tidligere behandlere har hatt meg lengre. Inn i det andre året var det en periode det løsnet og jeg klarte å åpne meg litt, og jeg føler jeg var på god vei til å komme inn til kjernen av problemene. Men så ble han langtidssykemeldt og var borte i 4-5mnd. Når vi startet opp igjen så følte jeg vi var tilbake til start/scratch, der jeg må bruke lang tid på å åpne meg igjen. Forskjellen denne gangen var at nå var han ikke like ”interessert” i å få meg trygg.

Det er flere måneder siden vi startet opp igjen, og vi kommer ingen vei. Jeg klarer ikke å få sagt noe i timene, og har alltid en vond klump i magen når jeg går fordi jeg føler meg så teit fordi han er så uinteressert, og jeg bare sitter og ser dum ut uten å klare å snakke. Jeg føler han er mye irritert (gode sjanser for at jeg projiserer dette) og at han med stillheten/uinteressen prøver å psyke meg ut til å slutte selv. Jeg tar meg selv i å hele tiden prøve å enten please han, eller få han til å føle avsky, og jeg får veldig lite ut av timene. Jeg har ikke hatt noen fremskritt siden før sommeren.

Problemet mitt er at jeg merker jeg er på god vei inn i en ny depressiv periode, og tørr ikke å slutte i behandling nå. At jeg ikke tørr kan også skyldes at jeg har gått flere år (5år, flere behandlere), og det er blitt en vanesak. Å bytte behandler er uaktuelt, da jeg ikke orker å begynne på nytt med noen. Jeg tørr heller ikke ta dette her opp med han i timene heller (verken muntlig eller å vise det jeg har skrevet).

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, og jeg vet at det ikke er lett å skulle gi råd/hjelpe noen som ikke tørr å konfrontere vedkommende. Men er det noen som har noen råd? Hva kan jeg gjøre annerledes? Bør jeg egentlig bare slutte?

(Kan nevne at det alltid jeg jeg som skal ha "styringen" i timene, selv om jeg har flere ganger gitt uttrykk for at jeg ikke vil har styringen fordi det er vanskelig. Men dette er visst typisk denne terapiformen(?). Er det noen som har tips til hvordan jeg kan styre denne skuta inn på et bedre spor?)

Anonymkode: cec3c...94e

Det er ikke så rart at det er vanskelig å starte opp igjen etter så lang tid. Kanskje han har brukt tid på å "trygge" deg tidligere og tenker at dere bare fortsetter der dere slapp. Får inntrykk av du ved å være utrygg og stille har en forestilling om at terapeuten kjeder seg, og kanskje har dere kommet inn i et spor med stillhet og stagnering. Kanskje venter han på at du skal begynne å prate igjen. Du sier selv at du projiserer følelser over på han. Hvorfor prøver du å få han til å føle avsky for deg? Hva om du prøver selv å bryte mønsteret litt ved å prate om noe "ufarlig" og være litt blid og ivrig. Det trenger ikke å være så alvorlig hele tiden selv om du har vanskelige ting å prate om. Det er rom for alt. Vet ikke, ikke godt å si, dette blir bare synsing og gjetting. Du kan i alle fall prøve litt til før du slutter. Du kan også foreslå endringer, at han kan ta opp litt tema og spørre deg om ting. Ikke greit når det blir stille time etter time. 

Anonymkode: 7ac49...96d

[Pallida]

At du sammen med denne behandleren har klart å åpne deg (mest) tidligere, er i seg selv en god grunn til å fortsette. Prøve å finne tilbake til der dere var. At du ikke orker starte på nytt med ny behandler (forståelig) og er på vei inn i ny depresjon likeså. Jeg forstår du vegrer deg for å ta opp at du er utrygg, men det er nettopp det du bør gjøre. Det vil trolig føre terapien tilbake til det gode sporet - og i seg selv være et stort og viktig skritt på veien til å få det bedre for deg. Skummelt og ubehagelig - javisst, men hey; virksom terapi er til tider det. Og psykodynamisk terapi er gull, når det funker. 

Lykke til!

Endret 10. februar 2020 av Mari-

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått ukentlig i psykodynamisk terapi hos samme psykolog nå et par år. Jeg bruker lang tid på å åpne meg, og han er vel kanskje den som har klart å komme lengst inn, selv om tidligere behandlere har hatt meg lengre. Inn i det andre året var det en periode det løsnet og jeg klarte å åpne meg litt, og jeg føler jeg var på god vei til å komme inn til kjernen av problemene. Men så ble han langtidssykemeldt og var borte i 4-5mnd. Når vi startet opp igjen så følte jeg vi var tilbake til start/scratch, der jeg må bruke lang tid på å åpne meg igjen. Forskjellen denne gangen var at nå var han ikke like ”interessert” i å få meg trygg.

Det er flere måneder siden vi startet opp igjen, og vi kommer ingen vei. Jeg klarer ikke å få sagt noe i timene, og har alltid en vond klump i magen når jeg går fordi jeg føler meg så teit fordi han er så uinteressert, og jeg bare sitter og ser dum ut uten å klare å snakke. Jeg føler han er mye irritert (gode sjanser for at jeg projiserer dette) og at han med stillheten/uinteressen prøver å psyke meg ut til å slutte selv. Jeg tar meg selv i å hele tiden prøve å enten please han, eller få han til å føle avsky, og jeg får veldig lite ut av timene. Jeg har ikke hatt noen fremskritt siden før sommeren.

Problemet mitt er at jeg merker jeg er på god vei inn i en ny depressiv periode, og tørr ikke å slutte i behandling nå. At jeg ikke tørr kan også skyldes at jeg har gått flere år (5år, flere behandlere), og det er blitt en vanesak. Å bytte behandler er uaktuelt, da jeg ikke orker å begynne på nytt med noen. Jeg tørr heller ikke ta dette her opp med han i timene heller (verken muntlig eller å vise det jeg har skrevet).

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, og jeg vet at det ikke er lett å skulle gi råd/hjelpe noen som ikke tørr å konfrontere vedkommende. Men er det noen som har noen råd? Hva kan jeg gjøre annerledes? Bør jeg egentlig bare slutte?

(Kan nevne at det alltid jeg jeg som skal ha "styringen" i timene, selv om jeg har flere ganger gitt uttrykk for at jeg ikke vil har styringen fordi det er vanskelig. Men dette er visst typisk denne terapiformen(?). Er det noen som har tips til hvordan jeg kan styre denne skuta inn på et bedre spor?)

Anonymkode: cec3c...94e

Jeg synes du skal ta utfordringen og drøfte akkurat det du skriver her med din behandler, selv om du egentlig ikke våger. Alt ligger til rette for at dere skal få til et godt samarbeid.