Musikkterapi

[Fru2020]

Jeg går til musikkterapi. 

Måten vi jobber på er at jeg synger og hun spiller piano. Frem til nå har målet være å dempe lidelsestrykket. Nå fremover skal vi synge sanger hvor jeg kan prøve å bruke litt kraft slik at jeg forhåpentligvis kan kjenne på og uttrykke frustrasjon/sinne.

Jeg er nysgjerrig på hvordan andre jobber sammen med musikkterapeut? Hva er målet deres for behandlingen?

[XbellaX]

47 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg går til musikkterapi. 

Måten vi jobber på er at jeg synger og hun spiller piano. Frem til nå har målet være å dempe lidelsestrykket. Nå fremover skal vi synge sanger hvor jeg kan prøve å bruke litt kraft slik at jeg forhåpentligvis kan kjenne på og uttrykke frustrasjon/sinne.

Jeg er nysgjerrig på hvordan andre jobber sammen med musikkterapeut? Hva er målet deres for behandlingen?

Det er litt på siden; men jeg må bare spørre likevel: går du privat eller gjennom en eller annen offentlig ordning? Kult å lese at du har nytte av dette :- )

[Fru2020]

1 time siden, XbellaX skrev:

Det er litt på siden; men jeg må bare spørre likevel: går du privat eller gjennom en eller annen offentlig ordning? Kult å lese at du har nytte av dette :- )

Jeg får en time i uken på DPS. Jeg er kjempeheldig🙂

[AnonymBruker]

Tror ikke det fins musikkterapi på det dps jeg tilhører. Men hva slags diagnoser har du egentlig og hvorfor skulle det hjelpe deg?

Anonymkode: e7bb9...66a

[Fru2020]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det fins musikkterapi på det dps jeg tilhører. Men hva slags diagnoser har du egentlig og hvorfor skulle det hjelpe deg?

Anonymkode: e7bb9...66a

Det er forsket frem at musikkterapi letter på lidelsestrykket tilsvarende den hjelpen en får av medisiner. 

Jeg har forskjellige diagnoser, men dette tilbudet går nok mest på PTSD.

Dette er ikke et tilbud som gis til alle. En kan få timer om en er innlagt og så er det noen med alvorlige psykiske lidelser som også kan få timer. Med meg gikk de litt utenfor retningslinjene for at jeg skulle få tilbudet, dette fordi de mente at jeg kunne få spesielt godt nytte av det. Jeg er veldig takknemlig for at de tilpasser tilbudet individuelt og ikke alltid følger retningslinjene 🙂

[Eva Sofie]

4 timer siden, Fru2020 skrev:

Det er forsket frem at musikkterapi letter på lidelsestrykket tilsvarende den hjelpen en får av medisiner. 

Jeg har forskjellige diagnoser, men dette tilbudet går nok mest på PTSD.

Dette er ikke et tilbud som gis til alle. En kan få timer om en er innlagt og så er det noen med alvorlige psykiske lidelser som også kan få timer. Med meg gikk de litt utenfor retningslinjene for at jeg skulle få tilbudet, dette fordi de mente at jeg kunne få spesielt godt nytte av det. Jeg er veldig takknemlig for at de tilpasser tilbudet individuelt og ikke alltid følger retningslinjene 🙂

Synes det er utrolig bra at de ser på et individuelt behov og ikke kun på diagnosen som står på papiret. Håper du klarer å overse medlemmer her som ser ut til å være misunnelige over at du får et tilbud de selv ikke får. Det er mulig å misunne en annen noe, men samtidig unne den andre et tilbud de selv ikke kan ta del i. Jeg er i hvert fall svært glad på dine vegne og benytt deg av det alt du kan. Du har fått det fordi behandlerne mener at du kan dra nytte av det - og du fortjener det fordi du har den bakgrunnen du har.

Det er mange måter å få ut følelser på og en av dem er gjennom sang. Jeg har vært med på tegne- og malegruppe under en 11 måneders lang innleggelse en gang med påfølgende flere måneders dagpasientoppfølging og hadde stort utbytte av den gruppen husker jeg (18 år siden). Når man har en traumelidelse, blir det lett at man stenger mange følelser inni seg og det er nettopp derfor at sinne og irritasjon er et av symptomene ved PTSD. Selv får jeg ut mye glede gjennom sang. Jeg legger merke til at jeg lett begynner å synge når jeg gjør ting jeg trives med som å gjøre ting på kjøkkenet, men også om jeg generelt har en god dag. Jeg husker at da jeg gikk på videregående kunne jeg gå en hel ettermiddag uten å åpne munnen fordi jeg ikke hadde det godt med meg selv, men da jeg kom hjem gikk jeg inn i en glad og munter rolle fordi det ble forventet fra foreldrene mine og jeg sang og nynnet hele tiden og smilte og lo mye. Bare skuespill. Det ble et sjokk for de da jeg ble tvangsinnlagt i 5 måneder 2. mai siste året på videregående. Jeg har ikke tenkt på at man kan uttrykke andre følelser enn glede gjennom sang annet gjennom sangtekster da selvsagt. Jeg regner med at det er mer enn bare teksten som er i fokus i denne terapien, men også styrken på stemmen din, tonefalllet og mye mer jeg ikke evner å sette meg inn i, men det høres veldig spennende ut.

Da jeg var barn, malte og tegnet jeg mye også. Jeg har lagt det litt på hyllen nå som voksen av ulike grunner, men i blant forsøker jeg meg litt og bruker tegning i begrenset grad i terapien for å forklare enkelte ting som er vanskelig å beskrive med ord. Jeg har funnet gamle tegninger foreldrene mine har tatt vare på fra da jeg var 6-7 år. Det vitner om at jeg tegnet om hverdagen min og det jeg var opptatt av, som f.eks. at jeg hatet å gå med briller og jeg ser at jeg laget meg en fantasiverden.

I tenårene spilte jeg fløyte og favoritten var rolige sanger. Jeg har jo gått i kor i til sammen 15-16 år, men det blir noe litt annet igjen, for der velger man ikke sangene selv, men det gir en glede å synge sammen i et fellesskap.

Dette ble litt langt og gikk litt utenfor temaet, men det var interessant!

[emilie321]

4 timer siden, Eva Sofie skrev:

Synes det er utrolig bra at de ser på et individuelt behov og ikke kun på diagnosen som står på papiret. Håper du klarer å overse medlemmer her som ser ut til å være misunnelige over at du får et tilbud de selv ikke får. Det er mulig å misunne en annen noe, men samtidig unne den andre et tilbud de selv ikke kan ta del i. Jeg er i hvert fall svært glad på dine vegne og benytt deg av det alt du kan. Du har fått det fordi behandlerne mener at du kan dra nytte av det - og du fortjener det fordi du har den bakgrunnen du har.

Det er mange måter å få ut følelser på og en av dem er gjennom sang. Jeg har vært med på tegne- og malegruppe under en 11 måneders lang innleggelse en gang med påfølgende flere måneders dagpasientoppfølging og hadde stort utbytte av den gruppen husker jeg (18 år siden). Når man har en traumelidelse, blir det lett at man stenger mange følelser inni seg og det er nettopp derfor at sinne og irritasjon er et av symptomene ved PTSD. Selv får jeg ut mye glede gjennom sang. Jeg legger merke til at jeg lett begynner å synge når jeg gjør ting jeg trives med som å gjøre ting på kjøkkenet, men også om jeg generelt har en god dag. Jeg husker at da jeg gikk på videregående kunne jeg gå en hel ettermiddag uten å åpne munnen fordi jeg ikke hadde det godt med meg selv, men da jeg kom hjem gikk jeg inn i en glad og munter rolle fordi det ble forventet fra foreldrene mine og jeg sang og nynnet hele tiden og smilte og lo mye. Bare skuespill. Det ble et sjokk for de da jeg ble tvangsinnlagt i 5 måneder 2. mai siste året på videregående. Jeg har ikke tenkt på at man kan uttrykke andre følelser enn glede gjennom sang annet gjennom sangtekster da selvsagt. Jeg regner med at det er mer enn bare teksten som er i fokus i denne terapien, men også styrken på stemmen din, tonefalllet og mye mer jeg ikke evner å sette meg inn i, men det høres veldig spennende ut.

Da jeg var barn, malte og tegnet jeg mye også. Jeg har lagt det litt på hyllen nå som voksen av ulike grunner, men i blant forsøker jeg meg litt og bruker tegning i begrenset grad i terapien for å forklare enkelte ting som er vanskelig å beskrive med ord. Jeg har funnet gamle tegninger foreldrene mine har tatt vare på fra da jeg var 6-7 år. Det vitner om at jeg tegnet om hverdagen min og det jeg var opptatt av, som f.eks. at jeg hatet å gå med briller og jeg ser at jeg laget meg en fantasiverden.

I tenårene spilte jeg fløyte og favoritten var rolige sanger. Jeg har jo gått i kor i til sammen 15-16 år, men det blir noe litt annet igjen, for der velger man ikke sangene selv, men det gir en glede å synge sammen i et fellesskap.

Dette ble litt langt og gikk litt utenfor temaet, men det var interessant!

Jeg var også med på en tegne og malegruppe den første gangen jeg var innlagt (var da innlagt i 2 år), men det hadde jeg null glede av.  Jeg var nok ikke moden nok for det den gangen (+ at foreldrene mine hadde greid å drepe alt av kreativitet hos meg) 

Kjenner igjen det å ha på en maske, spesielt sammen med familien. Hjemme var det ikke lov til å gråte. Svake mennesker gråt og svake mennesker har vi ikke bruk for, fikk jeg høre. Nå ble det heller ikke akseptert å være sint, så sinne er også en farlig følelse hos meg.

[Eva Sofie]

3 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg var også med på en tegne og malegruppe den første gangen jeg var innlagt (var da innlagt i 2 år), men det hadde jeg null glede av.  Jeg var nok ikke moden nok for det den gangen (+ at foreldrene mine hadde greid å drepe alt av kreativitet hos meg) 

Kjenner igjen det å ha på en maske, spesielt sammen med familien. Hjemme var det ikke lov til å gråte. Svake mennesker gråt og svake mennesker har vi ikke bruk for, fikk jeg høre. Nå ble det heller ikke akseptert å være sint, så sinne er også en farlig følelse hos meg.

Ja, det er å få rett behandling til riktig tid. Tegne- og malegruppen var den gruppen jeg så mest frem til og fikk mest ut av under innleggelsen i tillegg til et par andre tilbud samt daglige individuelle samtaler. Jeg spurte om å få være med i en tegne- og malegruppe for 5 år siden da jeg gikk til samtale ved DPS, men fikk da høre av behandler der at jeg kunne være til skade for de andre pasientene. Det å vise hensyn til andre er jo en del av jobben min og jeg var uenig i at jeg ville være til skade for mine medpasienter også når det ville handle om meg personlig, men på den tiden var jeg i ferd med å se meg om etter ny behandler pga. flere forhold.

Hjemme i min familie ble heller ikke gråt akseptert. Sinne var heller ingen følelse som man fikk lov til å gi uttrykk for på noen måte. Ingen andre enn min far i hvert fall... Ingen følelser ble snakket om i det hele tatt. Dysfunksjonell familie.

[emilie321]

52 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Ja, det er å få rett behandling til riktig tid. Tegne- og malegruppen var den gruppen jeg så mest frem til og fikk mest ut av under innleggelsen i tillegg til et par andre tilbud samt daglige individuelle samtaler. Jeg spurte om å få være med i en tegne- og malegruppe for 5 år siden da jeg gikk til samtale ved DPS, men fikk da høre av behandler der at jeg kunne være til skade for de andre pasientene. Det å vise hensyn til andre er jo en del av jobben min og jeg var uenig i at jeg ville være til skade for mine medpasienter også når det ville handle om meg personlig, men på den tiden var jeg i ferd med å se meg om etter ny behandler pga. flere forhold.

Hjemme i min familie ble heller ikke gråt akseptert. Sinne var heller ingen følelse som man fikk lov til å gi uttrykk for på noen måte. Ingen andre enn min far i hvert fall... Ingen følelser ble snakket om i det hele tatt. Dysfunksjonell familie.

Samme her. Min far var hevet over oss og selv mente han tydeligvis at han også var hevet over de fleste.  Få som holdt hans standar. Var mye ensom i oppveksten, spesielt i tenårene, for jeg fikk ikke lov til å vanke med hvem som helst. Og kjæreste kunne jeg bare glemme, det fikk jeg ikke lov å ha. 

[Fru2020]

15 timer siden, Eva Sofie skrev:

Synes det er utrolig bra at de ser på et individuelt behov og ikke kun på diagnosen som står på papiret. Håper du klarer å overse medlemmer her som ser ut til å være misunnelige over at du får et tilbud de selv ikke får. Det er mulig å misunne en annen noe, men samtidig unne den andre et tilbud de selv ikke kan ta del i. Jeg er i hvert fall svært glad på dine vegne og benytt deg av det alt du kan. Du har fått det fordi behandlerne mener at du kan dra nytte av det - og du fortjener det fordi du har den bakgrunnen du har.

Det er mange måter å få ut følelser på og en av dem er gjennom sang. Jeg har vært med på tegne- og malegruppe under en 11 måneders lang innleggelse en gang med påfølgende flere måneders dagpasientoppfølging og hadde stort utbytte av den gruppen husker jeg (18 år siden). Når man har en traumelidelse, blir det lett at man stenger mange følelser inni seg og det er nettopp derfor at sinne og irritasjon er et av symptomene ved PTSD. Selv får jeg ut mye glede gjennom sang. Jeg legger merke til at jeg lett begynner å synge når jeg gjør ting jeg trives med som å gjøre ting på kjøkkenet, men også om jeg generelt har en god dag. Jeg husker at da jeg gikk på videregående kunne jeg gå en hel ettermiddag uten å åpne munnen fordi jeg ikke hadde det godt med meg selv, men da jeg kom hjem gikk jeg inn i en glad og munter rolle fordi det ble forventet fra foreldrene mine og jeg sang og nynnet hele tiden og smilte og lo mye. Bare skuespill. Det ble et sjokk for de da jeg ble tvangsinnlagt i 5 måneder 2. mai siste året på videregående. Jeg har ikke tenkt på at man kan uttrykke andre følelser enn glede gjennom sang annet gjennom sangtekster da selvsagt. Jeg regner med at det er mer enn bare teksten som er i fokus i denne terapien, men også styrken på stemmen din, tonefalllet og mye mer jeg ikke evner å sette meg inn i, men det høres veldig spennende ut.

Da jeg var barn, malte og tegnet jeg mye også. Jeg har lagt det litt på hyllen nå som voksen av ulike grunner, men i blant forsøker jeg meg litt og bruker tegning i begrenset grad i terapien for å forklare enkelte ting som er vanskelig å beskrive med ord. Jeg har funnet gamle tegninger foreldrene mine har tatt vare på fra da jeg var 6-7 år. Det vitner om at jeg tegnet om hverdagen min og det jeg var opptatt av, som f.eks. at jeg hatet å gå med briller og jeg ser at jeg laget meg en fantasiverden.

I tenårene spilte jeg fløyte og favoritten var rolige sanger. Jeg har jo gått i kor i til sammen 15-16 år, men det blir noe litt annet igjen, for der velger man ikke sangene selv, men det gir en glede å synge sammen i et fellesskap.

Dette ble litt langt og gikk litt utenfor temaet, men det var interessant!

Takk for gode ord🙂 

Spennende med kunsterapi. Det tilbudet har de ikke der jeg hører til, men det er det i naboDPS. Jeg var der på en gruppe en periode og da var vi i kunstrommet. Jeg var alltid fristet til å bruke utstyret.

Jeg har i oppstarten av terapien brukt tegninger og maling for å vise frem hvordan jeg har det, og fortelle litt om hva jeg har stått i. Det har absolutt vært nyttig for både meg og behandler. Jeg har også tatt en pause fra kunsten. Det er i grunnen litt trist for det var veldig nyttig.

Jeg har også mange år bak meg i kor. Nå snakker musikkterapeuten om å starte et kor her som jeg kanskje hiver meg på. Musikk kan gjøre så mye, både vekke gode og vanskelige følelser. Musikkterapeuten sier hun kan høre på syngingen min når det nærmer seg tid for innleggelse.

[AnonymBruker]

8 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg var også med på en tegne og malegruppe den første gangen jeg var innlagt (var da innlagt i 2 år), men det hadde jeg null glede av.  Jeg var nok ikke moden nok for det den gangen (+ at foreldrene mine hadde greid å drepe alt av kreativitet hos meg) 

Kjenner igjen det å ha på en maske, spesielt sammen med familien. Hjemme var det ikke lov til å gråte. Svake mennesker gråt og svake mennesker har vi ikke bruk for, fikk jeg høre. Nå ble det heller ikke akseptert å være sint, så sinne er også en farlig følelse hos meg.

Innlagt på psykyatrisk i 2år?? Hva i alle dager slags diagnoser har dere egentlig? Eller er dette veldig veldig lenge siden? 😮

Anonymkode: 407b5...52c

[Marye]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Innlagt på psykyatrisk i 2år?? Hva i alle dager slags diagnoser har dere egentlig? Eller er dette veldig veldig lenge siden? 😮

Anonymkode: 407b5...52c

Jeg var innlagt i 2 år pga bipolar 

det er 15 år siden

[Fru2020]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Innlagt på psykyatrisk i 2år?? Hva i alle dager slags diagnoser har dere egentlig? Eller er dette veldig veldig lenge siden? 😮

Anonymkode: 407b5...52c

Jeg har vært innlagt med flere som har vært det i ett til to år de siste årene. Selv har jeg vært innlagt ca. 14 mnd de siste to årene.

Jeg tror ikke det har så mye med hvilken diagnose man har, men heller funksjonsnivå og lidelsestrykk.

[emilie321]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Innlagt på psykyatrisk i 2år?? Hva i alle dager slags diagnoser har dere egentlig? Eller er dette veldig veldig lenge siden? 😮

Anonymkode: 407b5...52c

Det er lenge siden og på den tiden var det ikke noe form for hjelp utenom innleggelse, bortsett fra en psykiatrisk sykepleier som kom på et kort hjemmebesøk hver 14 dag. 

[Eva Sofie]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Det er lenge siden og på den tiden var det ikke noe form for hjelp utenom innleggelse, bortsett fra en psykiatrisk sykepleier som kom på et kort hjemmebesøk hver 14 dag. 

Og det er nesten nå 20 år siden jeg var innlagt i 11 måneder og videre dagpasient i 5 måneder. Det var tiden før man begynte å tenke at langvarige innleggelser ikke var til det beste for pasienten dersom det ikke strengt tatt var nødvendig. Personlig fikk jeg god hjelp på avdelingen jeg var innlagt ved, men hvordan jeg hadde klart meg uten innleggelser det året vet jeg ikke. På to år ble jeg jo innlagt 18 ganger etterpå, men mye av grunnen tror jeg var at jeg ikke fikk en fast behandler å forholde meg til og var innom 8 behandlere på de to årene. Rett og slett veldig mange uheldige tilfeldigheter som sviktet i oppfølgingen i etterkant av innleggelsen. De så straks en stabilisering da jeg fikk en fast behandler som hadde kunnskap om dissosiasjon.

[emilie321]

2 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Og det er nesten nå 20 år siden jeg var innlagt i 11 måneder og videre dagpasient i 5 måneder. Det var tiden før man begynte å tenke at langvarige innleggelser ikke var til det beste for pasienten dersom det ikke strengt tatt var nødvendig. Personlig fikk jeg god hjelp på avdelingen jeg var innlagt ved, men hvordan jeg hadde klart meg uten innleggelser det året vet jeg ikke. På to år ble jeg jo innlagt 18 ganger etterpå, men mye av grunnen tror jeg var at jeg ikke fikk en fast behandler å forholde meg til og var innom 8 behandlere på de to årene. Rett og slett veldig mange uheldige tilfeldigheter som sviktet i oppfølgingen i etterkant av innleggelsen. De så straks en stabilisering da jeg fikk en fast behandler som hadde kunnskap om dissosiasjon.

Glemte helt å skrive at jeg den tiden hadde en fast psykiater. Han fulgte meg opp den tiden jeg lå på sykehuset ( i tillegg til sykehusets psykolog) og i mange år etterpå.  Slik det var den tiden, så hadde jeg nok vært enda dårligere uten innleggelse